(Mossehallen) Første dagen preges selvsagt stort av tapet i åpningen, jeg hadde en utmerket mulighet til å virkelig kjempe om noe, men feilet. Dag 2 står for døren, jeg er tidlig oppe og kampen som starter kl. 12 virker milevis unna. Igjen er det et umenneskelig press jeg legger på meg selv.
Jeg kom for å bevise at jeg var den beste spilleren i min klasse og ga bort en utmerket posisjon kun for å vise det motsatte. Å finne unskyldninger til hvorfor man går på et tap er noe som er dyrket til en egen sport i sjakkmiljøet: "Jeg hadde en dårlig dag," "jeg spilte mot en asmatiker og han pustet tungt," "klokken på nabobordet bråket" etc.
Kamp nr. 2, tap nr 2
Vel, da er kl 12 og jeg entrer hallen, jeg skuer bortover og ser motstanderen allerede har trukket det første trekket sitt og klokken min tikker. I dag skal han virkelig få føle. Etter noen trekk har vi kommet inn i linjene til Kings indian defence (KID), min favoritt som sort. Her tillater man hvit å bygge opp i sentrum for så å slå tilbake, omtales av mange som en spent fjær, men her settes man på sterk prøve når man taler om timing. Vel, jeg bestemmer meg tidlig for å ikke time noe som helst. Jeg er overivrig og håpløse trekk på dronning-fløyen saboterer spillet mitt. Jeg bryter 99 av de 100 mest esensielle prinsippene i KID. F5 som er kritisk i åpningen kommer aldri. I går spilte jeg 8 trekk på en time, nå har ikke halvtimen gått og jeg er nesten opp i 30 trekk. Hva er det som skjer, har jeg dratt helt til Moss bare for å gjøre narr av meg selv? Tanken på at dette er min første erfaring med brett og at jeg ikke er vant med 3d perspektivet gir liten trøst. Jeg taper, jeg taper stygt. Det koker, jeg er ufattelig sint og skuffet over meg selv. Han safer så jævlig og sjansene til å snu noe eller kanskje ende opp i en remis er utopisk, hvorfor er det jeg som må gi bort spillet gang på gang? Jeg legger kongen i stabilt sideleie og tar han i hånden.
Trøsten er at det ikke kan bli noe verre
Jaja, da var 2 dager unnagjort og i protokollen er jeg en av de dårligste plasserte spillerne blant 54. Jeg ser ned i bakken og trasker ut av hallen. Jeg ringer redaksjonen og meddeler tapet og muligheten for at dette var min siste kamp i NM. Redaksjonen blir sint og skjeller meg ut på mobilen. Redaksjonen mener jeg har mye å lære om dette er min holdning. Jeg tar noen ekstra pust i bakken og så blir jeg sint, jeg blir sint fordi jeg ble sint. Kanskje var jeg for ambisiøs når jeg kom hit, kanskje jeg ikke er den beste i den klassen. Så får jeg heller bare tape de 9 partiene som jeg skal spille, jeg vil uansett være en erfaring rikere. Det er en lettkjøpt holdning men det er min eneste utvei, jeg kan ikke la to tap knekke meg.
