(Mossehallen) Ja, da var dagen endelig kommet, det ble en sen avreise fra Raufoss og sjansen for å rekke registreringen før kl. 15 ser mørkt ut og gjøres derfor pr teleks. Vi hopper ca. 2,5 timer fram i tid og der står jeg foran Mossehallen, rister av meg de siste nervene og går inn. Det første som møter meg er et hav av sjakkentusiaster som står som sild i tønne over bord med sjakkeffekter og ikke minst, klistret foran oppslagstavler. Er det rom for én til mon tro?
Jeg åler meg gjennom havet av mennesker og finner meg på bord nr. 12 mot en Odd Jonar Lensebakken som redaksjonen kjenner som tømmermester og hedersmann og hva det ikke er. Jeg får også opplyst ratingen til motstanderen, som kanskje ikke var det lureste før jeg startet. Jeg føler meg eplekjekk og tenker på hvordan seiersdansen ut av lokalet skal foregå.
Lokalet, hmm, jeg skuer inn bak de lukkede dører og ser langbord på langbord med sjakkbrett og brikker så langt øye kan se. Jeg får umiddelbart asossiasjoner til amerikanske 80-talls filmer og ser meg selv på finalebordet med 10 sekunder igjen på klokka idet jeg utfører sjakkhistoriens beste trekk og vinner pokalen og halve Moss. Jeg kommer tilbake til meg selv og da slår det meg, hva om jeg taper, hva om dette går til helvete? Husker jeg prinsippene jeg kunne så godt forrige mandag?
Dørene åpnes og folkehavet stiger inn i hallen og finner sine respektive plasser, meg inkludert. Jeg setter meg ned og om ikke lenge er åpningssermonien igang. Ullen lyd ødelegger mesteparten av den tårevåte talen til Ordføreren i Moss, ikke minst når han prater om alle de fantastiske badestrendene. Jeg begynner å bli utålmodig. Ordføreren har fått gleden av å utføre Magnus Carlsens' første trekk og med profus svette flytter han mesterlig bonden fra e2 til e4, og nå kan også vi dødelige få begynne vårt spill. Jeg flytter e4 selv og vi er igang.
1. kamp mot Odd Jonar Lensebakken
Etter noen trekk til er det klart at vi beveger oss i linjene til åpningen Caro-Kann. Hva kan sies om Caro-Kann bortsett fra at det er ekstremt solid for svart og hvis hvit ikke er på kornet straks kan det bli vanskelig. Vel, jeg er på kornet straks og etter 15 trekk er jeg i en suveren posisjon. Motstanderen rynker på nesen og er ikke fornøyd med hva som skjer. Jeg leter etter taktikk og ser om jeg kan øke presset noe ytterligere, noe jeg klarer, jeg finner det mesterlige trekket La3 og om ikke lenge har jeg en springer som vil dominere hele partiet. Planen var lett og planen var elegant, det eneste med planen som kan vinkles negativt var at den absolutt ikke funket.
Med mitt "geniale" trekk henger jeg en bonde og lar sentrum falle til motstanderen, ikke bare er han en bonde opp nå, men også en åpen fil som i de fleste tilfelle (også i denne) benyttes av et tårn som retter seg mot hjertet av hæren, nemlig dronningen. Jeg reiser meg opp av stolen og trekker frisk luft, og da skjer det som ofte skjer når man gjør noe dumt, man lar seg falle ned. Negative tanker svirrer rundt i hodet og følelsen om at alt som jeg tenkte på før partiet ble en selvoppfyllende profeti, jeg skulle tape. De neste trekkene bar preg av fortvilelse og det som kalles så fint "hope-chess," som vil si at man trekker uten å tenke over hva motstanderen kan gjøre. Jeg innser nå at sjansen for å vinne er mikroskopisk, jeg blir lett presset på defensiven og da tar jeg like så godt og bukker (tape en offiser uten kompensasjon) på trekk 28 og tar ham i hånden.
"Første-kamp syndromet," ny kamp søndag
Så ble det ikke den flying starten jeg hadde håpet på og som var så utrolig viktig, tankene flytter seg til utallige innecuper og "første kamp-syndromet," la oss bare håpe at det var det det var. Det er en ny dag imorgen og morgendagen heter Per Nordbye.
