Det
startet i 1999...
Fredag 1. oktober
1999 var Trondheims fineste gutter samlet i et
topp hemmelig møterom. Mellom 4 vegger
ble IL Tempo til. Lover og paragrafer ble nedskrevet
og de finurligste planer ble lagt om fremtida.
Trønderfotball ble med ett totalforandret
og fremtidskrønikene omskrevet.
I desember ble IL Tempo tatt opp i NIF og dager
etterpå i Sør-Trøndelag Fotballkrets
(i dag: Trøndelag Fotballkrets). Spillermaterialet
var særs godt og ambisjonene var skyhøye.
3. divisjonsspill og NM- deltagelse innen 5 år
ble ansett som et naturlig mål, talentmegden
tatt i betraktning. Drakter ble kjøpt inn
i forbindelse med Charlottenlund Julecup, som
var lagets første offisifielle opptreden
sammen. Her stilte IL Tempo med to lag, og blant
spillerne var en rekke som aldri har ikledt seg
IL Tempo-drakten senere og trolig ikke kommer
til å gjøre det heller. Det ene laget
gjorde sine saker bra og spesielt Joakim Rønning
vil for alltid bli husket for sin piruettdemping
med brystkassa og påfølgende nettsus.
Laget kom til kvartfinalen hvor et forsterket
Utleira, med bl.a. Joachim Walltin, Tejre Kvarme
og Tor Trondsen ble for sterke.
...seriedebuten
i 2000...
Grunnmuren i IL Tempo bestod stort sett av spillere
fra Strindheim og Nidelv, men bidrag også
fra bl.a. Ungkarskameratene og Nardo bidro til
et solid fundament og opportunistiske holdninger.
Trenerspørsmålet var ofte oppe til
diskusjon. Meningene var delte, men det var et
kontinuerlig flertall for å greie seg uten
en trener. Jarle Aune og Dag Bones var to som
ble nevnt som potensielle trenerskikkelser med
fryktinngytende CV'er. Dog ble det med Erik Eikebrokk
som oppmann/leder fra starten av sesongen. Kontingenten
ble satt til 1 000 kr, uten at vi helt visste
hvilke utgiftsposter vi kunne vente oss. Samlet
inntekt denne sesongen var ca. 15 000 etter at
de fleste betalte kontingent, noen betalte ikke
og andre betalte halve. Utgiftene kom brått
og uventet, bla. måtte det betales overgangsgebyr
på kr. 200 for nesten alle spillerne, dommerne
krevde sitt (350 per kamp) og baneleien må
heller ikke glemmes. Matchballer og legeskrin
var også utgifter denne sesongen.
På dette tidspunktet visste ingen at dette
underskuddet skulle prege klubben de neste 4 sesongene,
men det økonomiske spørsmålet
var aldri noe som var et tema i spillergruppa.
Klubben fikk betalt regningene akkurat ofte nok
til å unngå torpedoer og inkassosøksmål,
i en sesong hvor dugnader fortsatt bare var noe
vi snakket om. Økonomien er tidligere nevnt
og treningsfasilitetene var under enhver kritikk.
Vi trente på gressbanen utenfor Leangen
ishall, vi trente på kastefeltet på
Lade kunstgress og vi tok til og med til takke
med friområdet på Kristiansten festning
til tider, foruten de få gangene vi snek
oss til treningstid på Strindheim og Lerkendal
kunstgress.
Hjemmebanen denne første sesongen var Lade
6 grus og Rosenborg grus. Intet yndet område
for den gemene IL Tempo-spilleren, som anså
seg som teknisk, underholdende og flott å
se på. Likevel huskes det ikke som noe hyppig
diskutert tema at vi raskest mulig ønsket
oss over til andre forhold, som kunstgress. 20.
mai var det så klart for IL Tempos debut
i seriesammenheng. Frank Halvei ble til sin egen
store overraskelse enstemmig valgt til kaptein
og fikk stolt bære armpryden i kampen mot
NTNUI 3 som IL Tempo til slutt slo 3-2. Som seg
hør og bør fikk primus motor Erik
Eikebrokk æren av å score det første
målet, på frispark. Matchvinner ble
Morten Berg på en fantastisk scoring helt
oppe i krysset.
Det som kanskje huskes best fra denne sesongen
er IL Tempos konstante mannskapsproblemer og interne
kjefting. De interne uenighetene preget laget
enormt i motgang mens maskinert virket å
være velsmurt i medgang. Folk flest vil
også ha store problemer med å glemme
Vegar Bertelsens forsering av gjerdet på
Rosenborg grus, hvor han svingte seg over, satt
fast i gjerdestolpen og gikk på snørra
på andre siden og fikk skuldra ut av ledd.
Hjelp-hjelp. Ellers scoret Erik Eikebrokk fra
avspark i en kamp mot Øya, som forøvrig
var den eneste kampen IL Tempo tapte denne sesongen,
hvoretter Øya leverte inn protest mot at
IL Tempo hadde benyttet en ikke-berettiget spiller.
Sesongen lot seg prege av IL Tempos offensive
innstilling og det ble scoret og sluppet inn ekstremt
mange mål. Sesongens siste kamp stod på
mange måter tilbake som et godt eksempel
på hvordan hele sesongen hadde vært,
da Munkholmen måtte starte kampen med 9
mann mot IL Tempo, og tapte til slutt kampen 6-9,
forøvrig tidenes mestscorende IL Tempo-kamp.
Tor Haakon Bjørgum endte sesongen som soleklar
toppscorer, mens Erik Eikebrokk ble beste servitør.
Hjemmesidene fikk sin spede start og ble oppdatert
veldig fort etter seire og relativt tregt etter
tap og store frustrasjoner. Spillere utviste etter
sesongen en viss misnøye med 3. plass,
selv om dette medførte opprykk til 5. divisjon
etter omstruktureringer i divisjonshierarkiet,
men det kulminerte likevel det med det at Erik
Eikebrokk måtte ta sin hatt og gå.
Disse debuterte i 2000: Frank Halvei, Roger Kværnø,
Thor Øyvind Hansen, Stig Arild Gulbrandsen,
Fredric Vogel, Magnus Sarheim, Jørgen Helgemo,
Thomas Sundberg, Emil Hauge, Vegar Olsen, Morten
Berg, Vegar Kne, Remí Karlsen, Martin Borgersen,
Stein Olsen, Kyrre Kristiansen, Erik Eikebrokk,
Erik Hoff, Tor Haakon Bjørgum, Håvard
Grøm, Vidar Jenssen, John Johnsen, Joakim
Rønning, Ståle Petersen, Rune Dahl,
Vegard Bertelsen, Peter Dahlsbø + en som
het Vidar.
...grushelvetet
i 2001...
Etter at debutsesongen i 2000 gikk inn i historiebøkene
fant IL Tempo etter hvert ut at det måtte
ryddes opp i stallen. Mange spillee forlot klubben
og nye måtte fylle de etterlattes hull.
Erik Eikebrokk forlot IL Tempo til fordel for
Kvik, mens Vidar Jenssen og John Johnsen signerte
for Nardo. Også spillere som Kristiansen,
Petersen, Helgemo og Dahl forlot klubben og ble
etter hvert erstattet av Andreas Thyge Nielsen,
Steinar Larsen, Bjørgn Magnus Iversen,
Arne Aaslid og Martin Høyer-Hansen. I tillegg
hadde en rekke spillere avsluttet førstegangstjenesten,
slik at Frank Halvei, Lars Dyrdahl, Morten Berg
og Erik Hoff første denne sesongen virkelig
kunne begynne å sette farge på sine
IL Tempo-karrierer.
Påny var Lade grus og Rosenborg grus hjemmebaner
og blant lagene vi møtte for andre året
på rad, var Steindølene og Munkholmen
2. Om første seriekamp på noen måte
determinerte resten av sesongen, ville det bli
en tung sesong. Eikebrokk, Jenssen og Johnsen
var hentet inn som leiesoldater og Halvei hadde
konvertert til midtbanespiller. Ingenting av dette
viste seg å hjelpe da IL Tempo gikk på
en 0-4 smell mot NTNUI 4 som umiddelbart viste
seg som store opprykksfavoritter gjennom sin veldisiplinerte
og taktiske spillestil. Studentene skulle likevel
ikke holde sesongen gjennom da de knapt vant en
kamp etter sommerferien.
IL Tempo spilte neste kamp som et skadet dyr og
aldri siden har to spillere scoret hat-trick i
samme kamp. Erik Hoff og Tor Haakon Bjørgum
utførte mesterstykket og etter at de sesongen
gjennom kjempet om å bli toppscorer og beste
poengplukker, resulterte det med at spillerne
føyk i tottene på hverandre og Hoff
uttalte at han nektet å slå pasninger
til Bjørgum. Joakim Rønning på
sin side, stilte seg ikke bak noen av dem og uttalte
at han nektet å slå pasninger til
noen som helst.
Malvik FK 2 skilte seg tidlig ut som det beste
laget, men da ryktene begynte å svirre rundt
sommertider om at 2'er laget i avdelingen kom
til å rykke opp, begynte IL Tempo-spillerne
plutselig å mange til hyppigere treninger
og forsterket seriøsitet. Steinar Larsen
gikk i bresjen og dro med seg flere nye spillere
på treninger på Strindheim kunstgress.
Etter dette satte IL Tempo en rekord med 3 seire
på rad, som skulle stå lenge, ja,
kanskje litt for lenge. Med seier i sesongens
fire siste kamper ville IL Tempo sikre seg 2.
plassen foran Steindølene og Munkholmen
2 og rykke opp til 4. divisjon. Sekretær
og daværende nestleder Vidar Jenssen flyttet
flere kamper til Lade kunstgress, for at IL Tempo
tilsynelatende skulle nyte fordel av et mykere
underlag, uten at dette hjalp. Sesongen gikk ad
undas i det øyeblikk Erik Hoff i pausen
i oppgjøret Munkholmen-IL Tempo la om til
4-5-1 på stillingen 2-3. Kampen endte i
katastrofesiffer og krokodilletårer og IL
Tempo tapte til slutt hele 8-3.
Opprykket var nå kjørt og laget hadde
ikke lenger noe å spille for. Likevel vil
sesongens siste kamp for alltid gå inn i
historiebøkene. Ikke bare fordi det var
den første IL Tempo-kampen som ble filmet,
og lagt ut på nettet, men også fordi
den la grunnlaget for IL Tempos musikkvideo, som
skulle komme ut et drøyt år senere,
da Tor Haakon Bjørgum fikk beskjed av dommer
Dag Tore Foss om å gå beint av banen
om han kastet ballen en gang til i sitt eget hode
og skyldte på motspilleren...
IL Tempo endte til slutt på 4. plass, én
plass lavere enn i 2000-sesongen. For første
gang ble "IL Tempo-gallaen" avholdt.
Denne gangen på Pizzakjelleren, hvor kampen
mellom IL Tempo og NTNUI 4 ble vist. I sin åpningstale
annonserte Erik Eikebrokk at han trekker seg fra
sin trenerstilling grunnet manglende resultater.
Tor Haakon Bjørgum vant sin første
"Poengplukker" og Morten Berg fikk sin
fair play-pris i form av "Iron Man 2001."
Kongepokalen gikk til Frank Halvei som dermed
ble den første til å heve "Årets
Gigant"-troféet og startet i sin påfølgende
tale tradisjonen om "NESTE ÅR!"
PS: Torsdag 26. juli 2001 spilte et forsterket
IL Tempo treningskamp mot 3. divisjonslaget Kvik.
Kvik manglet ikke mer enn 3-4 nøkkelspillere
grunnet ferie, men likevel var det lenge en jevn
batalje. Geir Bekken spilte sin første
kamp for IL Tempo, mens Erik Hoff stod bak målene.
Matchvinner for Kvik: Tidligere IL Tempo-spiller
Erik Eikebrokk. Bjørn Magnus Iversen måtte
forlate banen på tampen av 1. omgang fordi
han måtte så usannsynlig på
ramma.
Disse debuterte i 2001: Lars Gjerdåker,
Øysteni Winsnes, Kristian Talmo, Mads Grimsbu,
Andreas Thyge Nielsen, Steinar Larsen, Jørn
Løkaas, Lars Dyrdahl, Arne Aaslid, Martin
Høyer-Hansen, Bjørn Magnus Iversen,
Pål Cappelen, Anders Engum, Tølløv
Heggem, Sondre Eikås, Halvdan Andersen.
...eventyret
fortsetter neste uke...