14.03.2008 15:30*
Postet av Erik Eikebrokk / EE

...Thailandske dagbøker
Bangkok Hilton...

(Bangkok) Flyet deiser i bakken. Den ukontrollerte skjelvingen slipper taket. Jeg etterlater meg digre, innsunkne gripemerker i stolryggen foran meg. Løper ut av kabinen, må på do. Tarmskylling, insulininjeksjon. Karbohydratene buldrer i kroppen min. Trenger insulin. Koker innvendig. Setter en skikkelig dose, dobbel. Mandig. Det flimrer, øyelokkene rykker ukontrollerbart, kroppen strammer seg, musklene river og sliter i hverandre. Så slipper den taket. Diabetesen, jeg er fri. Men ikke lenge. Følelsen av avmakt skal snart prege meg. De totalitære trekkene er lett gjenkjennelige, jeg ser konturer av George Orwells ”1984”. Hjernevasking og diktatur.

Jeg entrer den enorme flyplassen. Føler meg liten og bortkommen. Dette er totalitært, hjernevaskende. Hun snakker monotont, på samme frekvens. Jeg snakker dårlig thai enda, så jeg skal ikke forsøke å gjenta hva det er hun sier. Men hun sier det samme, om og om igjen, over høyttaleren. Hvor enn jeg går. Hjernevasking. Gjenta en sak x antall ganger så blir det sant til slutt. Jeg stapper høretelefonene så langt inn i øregangen som det er mulig å få dem, nekter å la meg hjernevaske. Hold kjeft, hold kjeft, hold kjeft, kjerring! Må finne baggasjen min, golfkøllene, komme meg vekk herfra. Trenger en øl. Jævla riskokere!

Thailenderne har ekstremt nasal stemme. I alle fall damene, det svake kjønn. Svak rase, svakt kjønn. Dobbelt opp det. Lyden går i ett. Brekende. Sheep (sau). ”Full Metal Jacket”. Me suck you loong time. Sheep taxi, velyvely sheep taxi (sauetaxi, veldig veldig sauetaxi). Det er spa og footmassage i enden av flyplassen. Tenkte jeg det ikke, her foregår det nok lumske saker. Jeg strakser hastig forbi, retter snuten mot andre risåkre. Kikker brydd ned i bakken. Langt ned. Jeg er høy. Ja, i centimeter altså. Ruver over alle sammen. Det er jeg som er sjefen, det er jeg som er Leo Reyes. Hvor i helvete blir det av guiden min? Hvor er skiltet med ”Leo – Norway” på? Hvor i helvete er Smørbukk? Det går busser kontinuerlig inn til Bangkok, men jeg nekter å ta buss. Jeg tar ikke buss. Punktum.

Buss, taxi og det øvrige kollektivtilbud
Er det noe jeg misliker mer enn å fly, så er det å ta bussen. Jeg synes det er nedlatende, upersonlig og billig. Jeg ser på en buss og kollektivtrafikk generelt som et sosialkontor på hjul. Det er billig, men lite effektivt. Du må stå lenge og vente før du kommer inn, for her skal ting foregå etter skjematisering og et foreldet regelverk. Når du endelig kommer inn, tar ting tid. Sosialkontorene veksler altfor mange ord, mens bussjåførene veksler penger. Mange penger. Det er ingen som vifter med gullkort og Amex på bussen. På bussen er hver krone gull og mangler du en krone får du ikke bli med. Akkurat som på sosialkontoret: Mangler du et skjema eller en tåpelig dokumentasjon får du ikke bli med på denne turen. Du må vente på neste buss. "Det går alltid en ny buss." Idiotisk ordtak.

Nei, taxi er mer min type transport. Med skinnseter og null kronestykker. Her betaler man med det man har, uten veksling. Enten med gullvisa eller med en tusing. ”Behold resten,” er egentlig en relativt tåpelig setning, men det gir en hvilken som helst middelmådig person følelsen av å bety noe. Følelsen av å være viktigere enn taxi-sjåføren, som om taxi-sjåføren er en betydningsløs person, i motsetning til deg selv, hvis jobb er å gjøre som DU sier. En slags slave, i motsetning til folkene på sosialkontorene, som på mange måter er like middelmådige som taxi-sjåførene, men som med sitt ansvar sitter inne med så mye makt at de kan ødelegge en person. ”Du mangler et skjema, du må søke på nytt. Neste!?” Jeg hater maktsyke personer.

Bangkok Hilton, Leo og lego
Guiden min dukker endelig opp, etter flere timer venting. En maxitaxi venter på meg og mitt nye følge. Vi befinner oss helt i utkanten av Bangkok og skal transporteres inn til sentrum, til Bangkok Hilton. Thailands største lagringsplass for turister. Over 100 giga-byte!

For et utrent øye kan trafikken lett oppfattes som et livsfarlig kaos. Men her er det få kvinner i trafikken, ingen som kan kødde til de uskrevne reglene. Ingen som krever likestilling og rett til å kjøre bil. Her sitter mannen bak rattet og kvinnene i passasjersetet. Der sitter hun godt, og der blir hun sittende.

Hotellet er en gigantisk legokloss. Den bomber seg frem ut av ingenting. Bybildet preges av thuk thuk’er, tiggere, fargerike og høyst originale bygninger og små torg på ethvert gatehjørne. Det er sauetaxi overalt og det er slitsomt å takke nei i lengden. Jeg foretrekker bil. Skreddere er det nok av. Sortimentet deres er imponerende og at de har special plice bare for meg (only fål you) el akkulat å folvente nål man hal å gjøle har med en flott kal som meg. Jeg hal pengel, baby, en haug med pengel, pengel fol å kjøpe all den dlitten jeg ikke tlengel.

Fortsettelse følger...

*lokal tid


| Bli en blogger også du | Les andre blogger |