16.03.2008 20:18*
Postet av Erik Eikebrokk / EE

...Thailandske dagbøker
Me, myself and the receptionist...

(Bangkok Hilton) Jeg ankommer hotellet, gir taxi-sjåføren gullkortet mitt slik et gullkort skal overleveres, mellom pekefingeren og langfingeren. Akkurat langt nok frem til at taxi-sjåføren må snu seg mot meg og strekke seg etter det. Jeg kikker vekk, lar ikke denne proletaren, denne minstelønnsmottageren, se meg inn i øynene. Jeg later som jeg ikke bryr meg, kikker ut av vinduet. Jeg ber sjåføren runde oppover til neste tusen, hvilket tusen det er bryr jeg meg ikke om. Ikke at jeg er så rik, men jeg elsker å late som det. Slik at andre tror jeg er rik. Rikdom er status og status er makt.

Såfremt man ikke er full og vil ha noen å snakke med, setter man seg alltid bak i taxien, på høyre side. Man ønsker ikke å snakke med taxi-sjåføren, han er for betydningsløs, man brummer ut hvor man skal, sier hvorvidt man har det travelt eller ikke, tilbyr å betale noen ekstra slanter for å komme fort frem og så sitter man der, veksler ikke et ord. Løsner på knappene i dressjakka, for det har man sett på tv. Viktige personer kjenner til den slags etikette, det er viktig å følge regelboka. Det finnes mange regler, men jeg begynner å bli lei av dem, jeg har vært for lenge i gamet. Jeg var med på å skrive regelboka, men klisjéene, de dårlige kopiene, begynner å irritere meg. Noen ganger har jeg lyst til å drite i alt som heter regler, omskrive hele regelverket, lage min egen agenda. Bryte ut av samfunnets tilårskommede normer. De uskrevne reglene. Jeg hater uskrevne regler. På bussen er det en rekke uskrevne regler. F.eks. skal man ikke sette seg på noen av de forreste setene, man skal gå helt bakerst. Den verste regelen er likevel at man skal overgi setet sitt til eldre folk eller damer, gjerne damer med barn. Til helvete med det, sier jeg. Først til mølla er det eneste som gjelder, jeg setter meg akkurat hvor det måtte passe meg.

Me, myself and the receptionist
Jeg knepper igjen dressjakka og stiger ut av taxien. Jeg har ankommet Bangkok Hilton, det hippeste, mest trendy hotellet i byen. Selv om fasaden ved første øyekast gir inntrykk av en bunker fra 2. verdenskrig, forandrer inntrykket seg totalt når svingdørene lukker seg bak meg. Estetikk, modernitet og luksus, 4-stjerners og omdømme som hotellet i Bangkok hvor de som betyr noe bor. Her bor selvfølgelig jeg. I bagasjerommet på taxien ligger kofferten min, jeg har ingen intensjoner om å bære den selv. Jeg går rett inn i resepsjonen, over den røde løperen, som jeg selvfølgelig antar er rullet ut for meg, og tvinger taxi-sjåføren til å klatre ut av bilen og bringe bagasjen min inn. Han vet han er forpliktet til det, det er sjarmen med tips. Den forplikter til ekstra service.

Hvis resepsjonisten er pen nok, tipser jeg henne litt ekstra også. Jeg hater mannlige resepsjonister, spesielt nattevaktene. De som studerer på dagtid og jobber natt i helgene. De kler seg som idioter, mangler all form for sosial kompetanse, men skriver inn gjestene på null komma niks med easytouch. Det har de lært på skolen. De skriver inn navn som ikke betyr noe for dem, de aner ikke om de har med viktige personer å gjøre eller ubetydelige par som bare skal ha seg et rom for natta. De gjør jobben sin robotisk, leser idiotiske teoribøker om filosofi, pedagogikk og sosiologi uten noen gang evne å omsette kunnskapen i praksis. De tar den idiotiske bussen hjem og sover til middag. De varmer seg Grandiosa i pizzabakeren de fikk av mamma til jul og skyller ned med Coca Cola. De ser MacGyver i opptak, mens de chatter under et fiktivt alias på nettet og forsøker å prate seg frem til en fullstendig mislykket date. Jeg hater bokormer, jeg hater nattevakter. Jeg ankommer aldri et hotell etter kl. 23:00, for det er da nattskiftet begynner.

Resepsjonisten og meg
Resepsjonisten lyser opp idet mitt utspekulerte vesen entrer lobbyen, eller foajéen, jeg har aldri brydd meg om forskjellen. Hun virker oppriktig glad for å se meg, om dette er en tillært egenskap eller om hun virkelig mener det, driter jeg i. Jeg speiler meg i hennes kulerunde og knallblå øyne. Nyter synet av meg selv og føler meg viktig. Hun er hyggelig uten å være overhyggelig. Hun er veltrent, sminker seg bra og har pene hender. Jeg legger den ene albuen på resepsjonen, et solid og blankpolert treverk med innovativt snitt, og lar henne prate seg ferdig. Jeg er flink til å rette fokuset mitt vekk fra pratesyke kvinnfolk, men samtidig få med meg essensen i det de snakker om, nikke på de riktige stedene og få dem til å føle at det de skravler om interesserer meg. Kjeften hennes er endelig inaktiv, summingen jeg hørte i stad er borte, jeg tror hun har snakket ferdig.

Jeg retter meg opp for å virke høyere og kikker en smule nedlatende ned på henne. Ikke fordi jeg ikke respekterer henne, men fordi jeg vil hun skal føle at jeg er viktig. I løpet av mine mange år i bransjen har jeg lært kvinner å kjenne, mange kvinner. Noen bedre enn andre, men det er ingen jeg ville ha vært foruten. Forskjellige bekjentskaper har gjort meg til en god menneskekjenner og nå gjelder det å bli kjent med denne resepsjonisten raskest mulig. Oppholdet mitt er ikke langt, men jeg vet allerede at vi to kommer til å bli bedre kjent, ikke på et personlig plan, men på et fysisk plan. Jeg vet det jeg trenger å vite om henne, hun har ingen forlovelsesring, ingen giftering, jeg vet at hun slutter kl. 23:00 denne kvelden, at hun begynner kl. 07:00 dagen etterpå og dermed vil være tilgjengelig fra kl. 15:00.

Rom 821
Hun spør om navnet mitt, hvor lenge jeg vil bli, hvordan jeg ønsker å betale og hva slags type rom jeg ønsker. ”4 dager,” sier jeg, ”med forbehold om to til.” Jeg ønsker meg det peneste rommet, et dobbeltrom med badekar. Jeg slenger gullkortet på disken, lar henne strekke seg etter det, slik at jeg får fritt innsyn inn i ovnen hennes, mellom bollene. Jeg gjør ingen forsøk på å skjule hvor jeg kikker, hun ser på meg og smiler. Hun vet at jeg kommer til å ringe ned fra rommet mitt i løpet av 15 minutter og stille et par dumme spørsmål. Spørsmål som kommer til å gjøre det helt nødvendig for henne å ta heisen opp til 8. etasje og gjøre sitt første, men garantert ikke sitt siste, besøk i suite 821.

Siden dette er en blogg og ikke en erotisk novelle, finner jeg det, som forfatter, nødvendig å stoppe de detaljerte beskrivelsene av mitt første møte med Bangkok Hilton og resepsjonisten. Med en solid dose fantasti, relevant seksuell eksebisjonistisk erfaring og et åpent sinn skal det ikke være altfor vanskelig å lese mellom linjene frem til neste kapittel. For at leseren, altså du, ikke skal mistenke meg for å lyve, eller tro at opplevelsen ikke var minneverdig, har jeg valgt å skrive de neste elleve linjene med usynlig blekk.










Fortsettelse følger...

*lokal tid


| Bli en blogger også du | Les andre blogger |