Keeper:
Med de flotte gressmattene er det lagt opp fra barsel av at småguttene skal bli keeper. De slenger seg til alle kanter og blir tidlig plukket opp av seniorlaget, gjerne som tenåringer, til å stå i mål. Skytes her sønder og sammen og velger heller gjerne heller en karriere i flyvåpenet og returnerer etter dimitering som angrepsspillere eller alltid tilstedeværende reserver. Sistnevnte under påvirkning av det sosiale omfanget de blir smittet av under sin tid som soldater. Kort og godt, Ørland har et keeperproblem.

Forsvar:
Som alle lag med mer eller mindre manglende teknikk, er tar forsvaret få sjanser, spiller på det enkle og med lav risikofaktor. Her er offsidefelle et fullstendig ukjent begrep, men løfter likevel gjerne hånden når de løper, men det er først og fremst noe de husker fra den gangen tippekampen gikk på NRK. Slipper aldri inn mål på dødball og scorer heller aldri på dødball, sender aldri opp midtstopperblokkene i angrep i redsel for at de aldri skal komme seg tilbake i forsvar igjen.

Midtbane:
Det er vel ikke til å legge under en stol at Ørland-midtbanen ikke er den mest tekniske som som har eksistert. Likevel kan de skilte med høy moral og stor optimisme så lenge muligheten for poeng er til stede. Av aldersmessige årsaker kan de ikke legge ungdommelig pågangsmot til grunn, men de tar igjen mye på rutinen. Uvisst hvordan nedrykket påvirker motivasjonsfaktoren. Ørland kan bli et bunnlag om de ikke får en god start på sesongen.

Angrep:
Som alle "over fjorden"-lag har også Ørland én god spiss og ingen flere. Spissen er den store stjerna, han er gjerne kaptein, er den eneste spilleren med fargede sko, manipulerer treneren og scorer selvsagt godt over halvparten av målene. Tar selvsagt også straffene, og de andre dødballene hvis han måtte ønske det. Ørland-spissen føyer seg inn i rekken av slike spisser alá Knut Håvard Åsmul i Lensvik, David Monkan i Bjørgan og Atle Iversen på Mausund.

Trener:
Ørland har sett spillere komme og gå, klubben har vært som en jojo opp og ned i seriesystemet, og treneren har vært med på det meste. Kjent som Ørlands fjest utad og har alltid et smil på lur, så vel som en pose kamferdrops på innerlomma og en sterk solbærtoddy på termosen. Følger ikke lenger så mye med på kampene underveis, men prater mye med publikum under kampene og fremfører for 47. år på rad den samme pep-talken før kampen og i pausen. Gjør noen bytter underveis, men disse er ikke av taktiske årsaker.

Bonus:
Med en voldsom entusiasme, et fulltallig støtteapparat, eget klubbhus med innendørs dusjfasiliteter og hjemmebane legger Ørland alt til rette for en sosial tilhørighet i klubben. Her lærer spillerne å blø for hverandre i ung alder og de fleste spillerne har kjent hverandre siden de ble tatt på fersken i å stjele sjokolade og karameller på det lokale supermarkedet. Innehaveren av supermarkedet er selvsagt trener for klubben.