26.03.2008 23:36*
Postet av Erik Eikebrokk / EE

...Thailandske dagbøker
Jack, min beste venn...

(Johnny Bangkok Hotell) Det knirker i tørt og gammelt treverk. Gelenderet er sandbørstet, gult som gull, jeg tenker tilbake på gullgravereventyrene mine i Klondyke. Jeg børster støvet av dørskiltet. Rom 42, alltid rom 42. Hvis jeg ikke får rom 42, fordi det er opptatt eller fordi hotellet ikke har 42, bor jeg ikke på det hotellet. Finner et annet. Erfaring har vist seg at det er gunstig å være tidlig ute. Først til mølla-prinsippene er gjeldende også her.

Det knirker igjen. I gammelt treverk, gullklinka på døra. Tradisjonell mekanisme fungerer også her. Jeg vrir rundt klinka og døra åpner seg. Fantastisk. Jeg rister på hodet, smiler og ler inni meg. Tenker: ”Denne teknologien, denne teknologien...” Rommet er også fantastisk. I taket over senga henger en gammel vifte og dingler. Den ser ut til å ha fått motorstopp, så jeg trekker i en artig tråd som henger ned fra taket. Kikker meg over skuldra og ser et skilt med "Trekk IKKE i denne tråden!" Jeg trekker i tråden, vifta skraper, begynner sakte, men sikkert, å utføre sirkulære bevegelser. Tre fluer faller som propellfly uten motor og haleror mot bakken. De går en sikker død i møte om de ikke allerede har vært på visitt hos St. Peter. Jeg later som jeg intensiverer en reddende aksjon, men akkurat for sent. Kalkulert. Kaster meg etter fluene, for å redde dem, men for sent. Kalkulert. De kræsjer i bakken. Som i sakte kino. Hoder, føtter og vinger ligger strødd. En vrakrest her, en vrakrest der. Kollateralskader. Shit happens. Jeg fisker frem en svaber fra innerlomma, nei, fra badet var det. På hotellrommet. På Johnny Bangkok Hotell. En svaber. Klarerer åstedet. Foretar de nødvendige undersøkelser, forsikrer meg om at det dreier seg om en ulykke. Legger lokk på saken. Case closed. Legg igjen en lapp.

Vifta surrer og går. Surrer og går. Ikke som propellfluene. Liv og død henger sammen på en merkelig måte, synes jeg. Økosystem, evolusjon og naturen. Fantastisk. Jeg må le inni meg, trekker såvidt på smilebåndet og rister nærmest umerkbart på hodet. Et lite napp, et rykk. Men akkurat nok til at jeg ikke kan misforstå meg selv. Jeg er ikke til å misforstå i dag. En god start på dagen. Dette lover godt. Vifta surrer og går. Hvor er minibaren? Hvor er min beste venn? Hvor er Jack? Jack Daniels. Du har en strupe å fukte. Jeg lukter deg, foretar en geografisk innholdsanalyse av rommet. Rom 42. Seng, bad, dør, vindu. Endelig, kjøleskap. En liten sak dyttet inn mellom badet og senga. Akkurat stor nok til å romme en Jack eller to. Jack er ikke den største gutten i klassen, men han er alltid den flinkeste. Det er ikke størrelsen det kommer an på. Ikke alltid. Rom 42. Jack Daniels. Min beste venn. Min eneste venn.

I morgen reiser jeg hjem, kvelden i kveld skal jeg aldri glemme. Kvelden i kveld er slutten på begynnelsen på slutten. For helt slutt blir det aldri. Helt slutt blir det aldri. Jeg legger igjen en lapp. "Fortsettelse følger..." Det er alltid en fortsettelse.

Farang, farang og mer farang
Alkoholtilbudet i Hua Hin er bredt og variert. Jeg sonderer terrenget rundt horestrøket og finner meg en nydelig café rett utenfor hotellet. Mellom horene og stranda. "Nice legs. When do they open?" Det er flere faranger her enn innfødte. Jeg kikker på jenter, har solbriller på, så ingen riktig ser hvor jeg ser. Det peneste av jentene tar av seg sin be-hå og snur seg imot meg og sier: ”Welcome handsome boy! You come in here, me love you long time.” Det er som tatt ut av en dårlig film. Deer Hunter, Full Metal Jacket, u name it. ”How u doin’,” sier jeg, føler meg deilig, smiler smilet mitt og går videre. ”How u doin’?” Øver meg mens jeg går bortover gata. ”Hello handsome boy!” ”How u doin’?” sier jeg. Igjen og igjen. Det er ikke så dumt å være farang i grunn. Doin’ fine.

I Hua Hin, og spesielt Bangkok, kryr det av faranger, reiseglade storkarer fra vesten, være seg Frankrike, England, Norge og spesielt USA. Noen er her for å pleie sin enkle form for religion, hedonisme. De drar hit for lystfølelsens skyld. De er enkle å kjenne igjen. De er hummerrøde i huden, har bleika lugg og bærer klassiske Ray Ban's. De bærer en hvit bomullsskjorte som er ganske nøyaktig én størrelse for stor, 3 igjenkneppede knapper, som henger og slenger rundt kulemagen og solbrente skuldre. I skjortelomma har de enten pengeklype, seddelbunt eller AMEX. De har en diger klokke, gjerne gull, selvfølgelig fake, på venstre hånd, merket av en giftering som har sittet på altfor lenge på høyre og sandaler under ubarberte legger og en blå, åletrang shorts av merket adidas av 80-tallet. Rundt halsen dingler gullmedaljonger og kors, sistnevnte for å virke pålitelig og høyverdig. Farangen drar hit for å leve livet han ikke fikk leve hjemme. Leve ut drømmen, fri tilgang på damer, billig brennevin og stjernetilværelse. Følelsen av å lykkes. Lykkes. Lykke. Er dette lykke?

Take me home, country road.

Fortsettelse følger...

*lokal tid


| Bli en blogger også du | Les andre blogger |