25.04.2011 10:16*
Postet av Erik Eikebrokk / EE
...Thailandske vers - Finalen
Et kjærlighetsepos - del 7
6. Fordømmelsen
Mens han lot seg omfavne følte han med ett en følelse som var ham ukjent, eller i det minste fremmed. Inne i seg oppdaget han emosjonelle forhold han rent hadde glemt. Det måtte ha vært flere somrer siden han ble dolket i ryggen av en han holdt høyt i kurs. Siden hadde han distansert seg fra smerten, hvis knivegg hadde penetrert og splintret hans hjerte. I dette øyeblikket lot han seg glede over at dette kvinnen var i ferd med å dra dolken ut av hans indre, og så frem til en etterspurt og savnet tid når hjertet hans igjen skulle leges og være helt. Han gledet seg til å fylle det med kjærlighet og gi av seg selv og dele med andre det han selv ikke hadde lykkes å motta. Men idet hun rykket til og trakk ut siste rest av den rustne dolk, falt han i stener, og håpet om den perfekte og frie kjærlighet, tenårenes mektige og naive forelskelse - den han så lenge hadde traktet etter og jaktet på - skulle igjen belemre hans livsanskuelse.
Han spente seg med ett, lot seg fylle av et enormt hat mot alle kvinner og dro seg vekk fra hennes kjærlige omfavnelse. Med tårevåte øyne kikket han på henne en siste gang, snudde ryggen til, og løp vekk fra hennes måpende munn og lengtende hånd, som hun avmektig løftet i hans retning. Han skulle aldri se henne igjen, men han overbeviste seg selv om at han aldri skulle glemme henne.
Han kunne ikke tillate seg å elske. For han som kurtiserer den perfekte kvinne og får henne, vil for alltid ha ødelagt sin drøm om det ideelle og uoppnåelige. Og en mann som ikke lenger har noe å strebe etter, har han heller ikke noe å leve for. Evigheten og kjærligheten er livets ubevegelige motsetninger. For hvor evigheten er langtekkelig og altoppslukende, er kjærligheten øyeblikkelig og forgjengelig. Som i et øyeblikks trolldom ble hele hans livserkjennelse snudd på hodet. Det som tidligere hadde fremstått for ham som klart som dagen, var nå helt uforståelig. Og det som tidligere hadde vært ham fremmed og umiskjennelig, var nå glassklart og innlysende.
Da han i strandkanten senere på kvelden, med tårer dryppende fra sine bevegede kinn, tegnet bildet av henne med pekefingeren i den våte sanda, husket han henne i all hennes gunst og skjønnhet. Da tidevannet skyllet over og hvisket ut initialene L.M., hadde han glemt henne - som om hun aldri skulle eksistert.
Han tenkte: "Kjærlighet i går er som kjærlighet i dag". Han reiste seg, tørket tårene, raket ryggen og besluttet at livet er for kort til ikke å leves i det beste inntil det siste. Han forkastet kjærligheten som noe han hadde forsøkt, men mislykkes med.
...
Når jeg nå tenker tilbake og forsøker å erindre øyeblikkene fra denne tiden, innser jeg at øyeblikkene av galskap og villfarenhet var de beste øyeblikkene i hele mitt liv.
Klunk...
* lokal tid
