08.08.2010 15:12
Postet av Erik Eikebrokk / Helt på tur
...Helter på Hjul - (3/3)
Lourdes France...
(Lour des France 2010) Stemningen i minibussen er kontrollert, men dalende. Det sies mindre og kikkes mer. Øynene er smale, små svettedråper renner ned langs kinnskjegget. Det drikkes vann og spises proteiner og fettprodukter. Pulsen har ingen kontroll på lenger, den er utenfor-kategori. Vi er 10 km unna, 9 km, 8, 7, 6, 5, ... Vi nærmer oss.
Vi er spente, redde, vi gleder oss. Det drikkes. Kork av, kork på, kork av igjen. Fjellet materialiserer seg foran oss. 4 km. Absolutt stillhet. Bannord. Respekt. Fy faen! Hoffa ler sarkastisk. Bjelle spiser, nær sagt som vanlig, men mer enn vanlig. Nervøs spising. Jossi gliser, tapper rytmisk i dørkarmen mens han stirrer lengtende oppover. Som et ensomt barn som venter på sin voldelige far. Lengtende, men fryktende. Kjærlighet og hat. Vi aner virkelig ikke hva vi går til. Er det like enkelt slik det ser ut på tv? Eller like fryktelig som det høres ut fra de som har vært der før? 3 km. Vi skal snart få svar. 2 km, 1 km. "Tredje avkjøring til høyre. Ankomst!"
Syklene ut av bilen. Brødskiver med nutella, energibars, test av bremser, gir, sykkelcomputer, hjelmer og Sidi - cycling shoes. Caisse d'Epargne, SaxoBank, US Postal og T-Mobile. Valverde, Cancellara, Lance og Ullrich. Heroes of Telemark feat. Hoffern og Eikibreiki.
Col d'Hautacam er et produkt som selges uten garantier. Uten reklamasjonsrett. Ansvar for egen overlevelse. Survival of the fittest. Man vs natur. Jeg avslutter (jeg mener avventer) med komma, for gammel overtro. Punktum er ikke passende i sådan stund,
Hvordan kan noe være levende og dødt på en gang? I bakkene opp til Hautacam føler jeg meg i det ene øyeblikket levende død, i det neste dødelig levende. Krampetrekningene på forsidene av lårene veksler til de bakre lårmuskler. Hjertet dunker, pulsen slår, enn så lenge. Sikten er særdeles dårlig. De 20 meterne foran meg kunne like gjerne vært inngangsporten til helvete som en klatring opp til et av Tour de France' mest beryktede fjell. Skådda ligger lavt i terrenget. Det har vært ruskevær i over et døgn, og værgudene har forsøkt å skremme oss bort fra dette helvetet på sykkel. De kunne skremt meg, men ikke mine kumpaner. De lever for dette, de trener for dette, de har ventet på dette i over et år. De har forberedt seg. I motsetning til meg.
Melkesyra gjennomarbeider meg, slagget nederst i leggene gjør gjennomtråkket blytungt, stigningsprosenten gjør at jeg har nok med å holde skuta, dvs. sykkelen, i balanse, og sjokoladen i baklomma virker meg like nærme som en champagnemojito på en stillehavsøy. Jeg strekker meg etter drikkeflaska, holder hodet nede, flatt, slik som på tv, for å holde vindmotstanden til det minimale, men den er tom. Jeg kaster den fra meg, slik som stjernene, men angrer meg umiddelbart, snur sykkelen rundt og henter den igjen. Samleobjekt, tenker jeg. Håper ingen så meg... Rødmusset i kinnene, egentlig mest på grunn av sjenansen, for hudfarge har jeg nok ikke, likblek mest, avanserer jeg videre mot toppen. Toppen som jeg ikke engang har tittet opp imot, både fordi jeg frykter den, men også fordi jeg ikke greier å bøye nakken så langt tilbake. Levende død, eller dødelig levende? Jeg tråkker videre. I bussen - den såkalte gruppettoen - videre mot toppen, der hvor mine "gode" venner sikkert står og ler av meg og skåler over sin egen styrke og suksess. Kikker på klokka, som for å spørre hvor i all verden det blir av EikiBreiki. Altså meg.
På et platå som føles som mange tusen meter over havoverflata tar de imot meg med åpne armer og tårer i øyekroken. Col d'Hautacam, been there - done that.
Live strong, pedal hard!
Mission: Accomplished.
