For da Morten Solem brøt ut av sonen sin og vant ballen nærmest på midtbanen, var noe i emning.
Noe stort. Noe legendarisk. Noe for historiebøkene.
Noe som tatt ut av læreboka.
Solem spilte på én touch, til en feilvendt Erik Eikebrokk. Som vendte på en femøring, én touch videre til Bruno Coelho, som hadde snirklet seg mellom to T.Ø.H.-spillere og befant seg i det livsfarlige rommet mellom motstanderens forsvar og midtbane.
Mens Solem stormet videre, rundt på kant.
I vill fart. Med motstandere på slep.
Coelho hadde nesten hastverk. Men det var ikke rom for lastverk i denne stund. Det var ikke rom for verken feil eller mis-timing. Angrepet stilte krav til klinisk perfeksjon.
Og det var det det var. Angrepet. Det var perfekt. Det perfekte angrep. Umulig å forsvare seg mot.
For Coelhos stikker var perfekt. I rom 2. Mellom back og stopper.
Der hvor Solem langet ut. Foran mål hadde Tor Haakon Bjørgum kriget seg foran sin oppasser. Og bare ventet på å bli servert.
Og servering skulle det bli.
Pasningen fra Solem var perfekt. Selvfølgelig. Alt var perfekt. Det var en nytelse. Et episk drama med lykkelig slutt.
Det var bare å sette bredsiden til.
Og det tok bare i underkant av 5 sekunder. 5 touch på 5 sekunder!
2-0 på blokka.
Det var som tatt ut av læreboka.
Det var perfekt.
