TIRSDAG 12. APRIL 2011
Medspillerne fra seg av begeistring etter vidunderpasning:
"TRODDE IKKE MINE EGNE AUNE"
(Lade) Vidar Skaget Aune ble hentet til IL Tempo, rett før overgangsvinduet stengte i 2010-sesongen, for å styrke laget i kampen mot overmakten, Fosen-konspirasjonene og Fotballkretsen, og til slutt det uunngåelige nedrykket. Planen gikk i vasken, men skal man tro det som skjedde på Flatåsen kunstgress sist torsdag, kan belønningen komme i doble mengder.
Bysbarn av samme by som Ole Gunnar Solskjær, spill i høyere divisjoner og sagnomsust futsalvirtuos med majestetisk overblikk, gudbenådet høyrefot og vinnerinstinkt.
Eller bare "Vidar Skaget Aune" om du vil.
Adjektiver så superlative at de kunne vært hentet fra salgsannonser på FINN.no.
Det var overskriftene da Aune debuterte for IL Tempo på tampen av 2010-sesongen. De 3 kampene han rakk å spille endte med 2 seire og ett avgjørende stortap. IL Tempo rykket ned.
Kritikerne var mange. Hvorfor leverte ikke Aune varene? Var han utrent, hvilte han på gamle laurbær, eller hadde han rett og slett mistet det?
Hadde han i det hele tatt hatt det?
At det forplikter ekstra når du stiller til din første seriekamp med diadem, solariumsbrunt ansikt og fargede sko, er noe alle vet. Når (den usanne) historien i tillegg omtaler deg som vidunderbarn fra Solskjær-akademiet, det 8. underverk fra talentfabrikken Clausenengen og flere vipper med hæla enn det resten av laget tilsammen gjør med hele kroppen, er det kan hende ikke så rart at forventingene blir vanskelige å leve opp til.
Derfor var det fantastisk å se at Aune endelig lyktes. Kanskje ikke minst for Aune selv.
Den målgivende pasningen i den ellers så ubetydelige treningskampen mot Flatås, var en pasning hevet langt over gjennomsnittet og verdig mangt et superlativ. IL Tempo.no sin reporter fra kampen mente pasningen i seg selv var et øyeblikk for historiebøkene.
- Jeg trodde ikke mine egne Aune. For en pasning, var Morten Solems allegoriske betraktning av den geniale assisten.
Men det var ikke bare Morten Solem som lot seg imponere.
- Det var bare å spasere den inn, sier den sindige Yavus Akbina, som fikk æren av å sette punktum for Aunes fantastiske iscenesatte regi.
Det var på stillingen 0-3 at den relativt jålete midtbanespilleren så seg lei på Flatås-dominansen og kriget til seg ballen på midten. Om gjenvinningen var imponerende nok i seg selv, var det påfølgende nesten ikke til å tro.
Pasningen var så overlegen, så myk, så buet og presis, at Yavus Akbina nærmest måtte klype seg i armen for å tro at det var sant. Flatås-spillerne beinet som best de kunne etter kula, men måtte for en gangs skyld denne kvelden innse at de her kom til kort. At de her stod overfor en spiller de aldri hadde stått overfor før.
Og kanskje helst ønsker at de aldri kommer til å stå overfor igjen.
Spørsmålene lot ikke vente på seg etter kampen. Mens blitzen haglet måtte Aune stå til veggs for håpløse, spekulative spørsmål verken han eller noen andre visste svaret på.
Var det en engangshendelse? Kommer han til å levere også i fremtiden? Er han den han i et øyeblikks magi utgav seg for å være, eller var det bare et tilfeldig blaff?
Aune avspiste journalistene med følgende treffende kommentar:
- Spørsmålet ligger kan hende i nuet, men svaret hviler i fremtiden.
Spørsmålene om den rekordtrange joggebuksa fikk vente til siden.
