Rykende fersk fra avispressa stod de der med Arbeideravisa i hånden. Om ikke akkurat på forsida, stod det i det minste å lese en liten notis på en av de siste sidene av sportsbilaget:
"IL Tempo stiftet 01.10.99"
- Det føltes som om vi hadde utrettet noe stort, selv om vi rent praktisk bare hadde utformet et fullstendig løgnaktig manifest på billig papir vi hadde nappet til oss på bakrommet på Bajazzo. Vi følte oss som byggherrer som akkurat har bygd ferdig sitt første hus. Vi så ikke begrensninger den gangen, vi satte oss mål om opprykk på opprykk og deltagelse i NM som det ultimate målet.
Hverdagen innhentet dem kjapt.
- Det kom regninger i posten. Store regninger. Kontingentene vi hadde forespeilet spillerne var altfor lave. Vi måtte ta av egen lomme for å holde kreditorene unna - torpedoer borte fra dørene våre.
Jenssen kan til og med fortelle om et rykte som oppstod om at han hadde skaffet seg hemmelig nummer, noe han avviser i dag:
- Hehe, nei, det var ikke sant. Det var bare kontantkortet som var tomt.
Den første sesongen endte midt på treet, spillerstallen var for tynn og hjemmebanen Lade 6 grus, ingen gunstig arena for finspill.
- Lange baller i bakrom på den selvutnevnte superstjerna Haaken var det vi til slutt endte opp med. Vi trente knapt, kanskje et par økter på løkka, men det var ikke nok. Vi overvurderte vårt eget talent, dessuten sviktet stjernespillere som Jørgen Helgemo, Rune Dahl og Frank Halvei.
En skuffet Vidar Jenssen så sine nærmeste legge fotballen på hylla eller finne seg andre klubber. Selv tok han sakene sine og gikk, da klubben trengte han som mest. Neste stoppested var Nardo, men det ble med en halv sesong i 3. divisjon, før han vendte hjem igjen.
Jenssen oppgir samarbeidsproblemer som årsaken.
- De likte meg ikke fra starten. De var avvisende og lite imøtekommende.
IL Tempo ble redningen. Klubben som ikke bærer nag til noen.
- IL Tempo tok imot meg, jeg hadde ikke noe valg. Det var ikke akkurat som at agentene banket ned døra mi heller.
Jenssen fullførte sesongene 2001 og 2002 i IL Tempo, men så ble fristelsen igjen for stor. Tidligere kompiser, og IL Tempo-eks'er, hadde oppnådd suksess i Othilienborg, under ledelse av Ronnie Gjevik, og både Jenssen og John Johnsen lot seg lokke.
- Det føltes helt naturlig å gripe muligheten da jeg fikk den. IL Tempo hadde stagnert i 5. divisjon og Othilienborg kunne tilby 4. divisjonsspill.
Uten at han av den grunn følte seg som noen Judas.
- Nei, sølvmynter og altervin fikk jeg tilbud om verken fra IL Tempo eller Othilienborg. Dessuten var det ingen som holdt meg igjen i IL Tempo. Jeg følte det var en gjensidig forståelse i måten vi avsluttet samarbeidet på.
Jeg var takknemlig for at IL Tempo ikke lagde problemer i forbindelse med overgangen, derfor var det kanskje lettere å komme tilbake til klubben nå, sier Jenssen og foregriper i sin iver med det begivenhetenes gang.
For skjebnen ville det nemlig slik at Othilienborg gikk konkurs forut for 2004-sesongen. "IL Tempo 2" ble deres redning. Tilbake i 5. divisjon ble spillerne ledet til å tro at de kunne rykke rett opp igjen til 4. divisjon, bare de holdt sammen.
(Hele seniorlaget til Othilienborg meldte overgang til IL Tempo og ble til "IL Tempo 2")
Sannheten var dog en annen:
- IL Tempo lurte oss. De ønsket bare å kalle Othilienborgs beste spillere for sine egne. Resten fikk råtne på 2'er-laget. De fortalte oss usannheter om at vi kunne rykke opp.
Mens IL Tempo misset opprykket med ett eneste mål (Malvik 2 vant serien på flere scorede mål), gikk IL Tempo 2 gjennom en sesong med flere trenerskifter, interne maktstridigheter og en lang rekke hatforhold. Spillere truet med å slutte, sluttet, kom tilbake igjen, kalte hverandre med negativt stemte økenavn og skrev kronikker og utgreininger i mediene for få folkeopinionen på sin side i kampen om makten.
Det gikk som det måtte gå, IL Tempo 2 ble nedlagt, halvparten av spillerne sluttet med fotball, resten gikk inn i den hardtsatsende IL Tempo-stallen foran 2005-sesongen.
- Hvordan vi greide å mislykkes så til de grader, aner jeg ikke. Til tross for et par unødvendige poengtap, kom vi godt igang med sesongen. Vi hang med i toppen inntil vi møtte Lade på Lade kunstgress.
IL Tempo ble avkledt, og især Nils Dalehaug fikk passet sitt påskrevet etter 3-0 tapet.
Dalehaug spilte ikke en kamp etter det. Etter å ha blitt hauset opp kraftig i lokal media i kampene før denne var det vanskelig for lysluggen å måtte stå til rette for til dels slagkraftig skyts. Forsvarsspillet til IL Tempo ble uten Dalehaug aldri det samme, og sesongen rant ut i ingenting.
- Saken der splittet spillergruppa i to. Ledelsen håndterte situasjonen helt galt. Spillere ble vurdert opp mot hverandre ikke etter kvalitet, men etter ansiennitet. Kan hende i prinsippet riktig i en breddeklubb, men ikke for en klubb med ambisjoner om opprykk.
Jenssen husker det som det var i går:
- Det var mange sterke meninger ute og gikk. Men IL Tempo har alltid vært et diktatur uten muligheter for meningsytring. Var det noen som var fremme med pekefingeren ble den hugget av med øks av selvutnevnt hærfører Erik Eikebrokk. I det ene øyeblikket ble vi oppfordret til å ta mer ansvar og være med å dra lasset, i det neste øyeblikket ble vi sportslig lemlestet for å stå frem, sier Jenssen og krever å bli trodd.
- Hvorfor skulle jeg finne på dette? Det var slik vi følte det!
Jenssen er mer spak når det kommer til hvem "vi" var.
- Jeg er ikke ute etter å henge ut noen. Poenget er at spillergruppen var splittet i to. På den ene siden stod de "lojale", de som hadde vært i klubben hele livet, på den andre siden stod de "nye", vi som kom fra Othilienborg, sier Jenssen og avviser at han nøt noen fordeler av å ha vært med å stifte IL Tempo.
- Nei, tvertimot, det ble brukt mot meg for alt det var verdt. Selv om jeg hadde vært med fra starten, ble jeg ansett for å være i opprør mot Eikebrokk-hegemoniet, som om jeg stod i front for det reneste mytteriet, når det eneste vi ønsket var å komme med forslag til forbedringer.
Foran 2006-sesongen ble det ryddet opp i stallen. Flere spillere sluttet i protest mot det såkalte eneveldet, mens andre ble ifølge Jenssen skviset ut. Det ble også ansatt en trener.
- Treneropplegget var en farse. De hentet inn en gammel skiskytter (Eivind Bjaaland red.anm) uten fnugg av forståelse for det taktiske ved fotballen. Han greide sikkert å få oss til å løpe lenger og fortere, men fotball har også å gjøre med hvor du løper og når du løper, raser Jenssen med gnister i øynene.
- Vi gjennomskuet det raskt som det reneste dukkespillet. Eikebrokk holdt Bjaaland etter trådene og styrte han som en marionette i alle de retninger han måtte ønske. Det var kanskje noen spillere som lot seg lure, men ikke jeg, ikke Vidar Jenssen!
Vidar Jenssen pakket sakene og hoppet på toget, til Gimse, og tok med seg etterdilterne John Johnsen og Vegar Olsen, som nær sagt har for vane å trekke dit hvor gresset virker grønnere. 4. divisjon lokket påny trekløveret.
- På dette tidspunktet føltes det helt riktig av meg å bytte beite. 4. divisjon lokket mer enn 5. divisjon. Vanskeligere var det ikke.
IL Tempo sparket treneren, broderte de kinesiske tegnene for lojalitet, spilleglede og humør inn i IL Tempo-fanen og lovte å belønne spillerne som holdt den hevet gjennom sesongen. Satsingen ga umiddelbare resultater.
- Tilfeldigheter, mener Jenssen og avviser at suksessen hadde noen sammenheng med at han tok med seg sine lite samarbeidsvillige kumpaner og stakk sin kos.
- Hvordan kan det være til det beste for en klubb å miste sine tre beste spillere? spør Jenssen retorisk.
Trioen ble malt røde på klubbens hjemmesider og ble ikonifisert som djevelen selv. De ble ønsket dit der hvor det ikke gror selv på solskinnsdager og aldri ønsket velkommen tilbake.
- Vi følte oss ikke akkurat uønsket, men forstod at måten overgangene skjedde på vakte harme og sinne. Men vi fikk et tilbud fra Gimse-trener Geir Bekken vi ikke kunne si nei til.
Jenssen nevner bl.a. vafler og bananer i pausen på hjemmekampene, egen innbydende gressmatte og et engasjert hjemmepublikum.
- Det var ikke bare vaflene, det var hele opplegget. Vi ble tatt imot som helter og følte vi kom til en klubb som hadde ambisjoner, som hadde staket ut seg en kurs. Og ikke minst en trener som lot til å vite hva han snakket om.
Når Jenssen nå oppsummerer Gimse-perioden må han innrømme at det hele var for godt til å være sant. At det bare var vaflene som levde opp til forventningene.
- Det var ingen av spillerne som leverte varene. Og trenerspørsmålet var et kapittel for seg selv. Jeg tror ikke jeg husker navnet på dem alle sammen engang, forteller 30-åringen leende.
IL Tempo-trioen var til og med selv deler av trenerkabalen. Starten på slutten var likevel da Vegar Olsen brakk leggen i en kamp på høsten 2007. Gimse vaklet likevel ikke og styrte inn til opprykk til 4. divisjon. Året etter, før sesongstart, møttes IL Tempo og Gimse til dyst rett før første seriekamp.
IL Tempo vant 9-1 og ydmyket Gimse etter alle kunstens regler.
Vidar forteller:
- Jeg synes ikke den kampen var representabel for det vi stod for på den tida. VI hadde vært gjennom en tøff oppkjøringsfase og spillerne hadde tunge bein og tunge hoder. IL Tempo lyktes med alt den kampen, mens vi fokuserte på gjennomkjøringen, avvæpner Jenssen resultatet.
På spørsmålet om han husker Finckens to mål:
- Nei, det kan jeg ikke huske. Hvem er Fincken?
Vidar Jenssen fullførte sesongen med Gimse med ryggen konstant mot veggen, men holdt likevel på, med flere avgjørende scoringer, å berge plassen i 4. divisjon helt på tampen. Med sine mange utsatte hjemmekamper knep Gimse seier på seier på høsten, men det skulle likevel ikke holde helt inn.
- Det var min beste sesong på mange år. Skader ødela den neste.
Mens Vegar Olsen ble tatt imot med åpne armer i IL Tempo etter det som ble med én sesong og den ene treningskampen på Klæbu kunstgress, fortsatte Jenssen og John Johnsen jakten på nye triumfer i Gimse. Trenerkabalen, som er en egen historie, ble midlertidig løst ved at spillerne selv, bl.a. Johnsen, tok ansvar for treninger og laguttak. Trenerformelen lot til å være en av suksessfaktorene da Gimse bare var sekunder fra å sikre opprykket til 4. divisjon (samme år som IL Tempo rykket opp), men mistet konsentrasjonen helt på tampen i den avgjørende kampen.
Jenssens siste år i Gimse ble også klubbens foreløpig siste i 5. divisjon. Til tross for at laget sikret plassen i en tøff gruppe, takket klubben nei til en ny sesong i 5. divisjon og velger nå å bygge seg opp igjen fra bunnen av.
Slik Vidar Jenssen en gang bestemte seg for å gjøre.
- Ja, er det ikke tilfeldig? Broer krysses og bruer brennes. Nå er jeg tilbake igjen der det hele startet, avslutter en smilende Jenssen før han avslutter.
- Jeg er lykkelig på fotballbanen igjen! Jeg gleder meg til den nye sesongen.
Forhåpentligvis skadefri, samarbeidsvillig og målsugen.
En ring er kan hende sluttet, men en karriere er bare såvidt igang.
Det er i alle fall lov å håpe.
