Spilt gjennom for tredje gang av Christian Husby alene med keeper, med 25 meter til nærmeste motspiller. Etter å allerede ha scoret to mål tidligere på samme måte, greide han ikke engang å avslutte på mål. Byttet ut umiddelbart uten videre diskusjon.

UTDRAG FRA BOKEN "FORDØMTE IL TEMPO"
Prolog
Magnus Sarheim overtok som manager for IL Tempo forut for 2007-sesongen. Kritikerne var mange og IL Tempo ble spådd en rask død etter Sarheims inntreden. Av et utall årsaker, pekte besserwisserne hovedsaklig på Sarheims manglende fotballfaglige skolering, spillererfaring på høyt nivå og respekt i spillergruppa. Sarheim gjorde alle kritikerrøstene umiddelbart til skamme og ledet IL Tempo til 2. plass i 5. divisjon avdeling 6, med kun ett eneste tap. Nå står Sarheim foran den vanskelige andre-sesongen, fortsatt uten et eneste trenerkurs, og nye kritikere har igjen satt Sarheims hode på agendaen.

Dette er ingen biografi, derimot forfatterens forestillinger om hvordan Magnus Sarheim kan ha opplevd de siste 44 dagene før seriestarten i 2008, med stadige visitter tilbake til den lykkeligste tiden i hans liv, da han var midtstopperjuvel og forsvarssjef i ”Verdens beste forsvar” med Strindheim 2. Senere i fotballkarrieren ledet Sarheim Strindheim 2 til flere store og overraskende trimfer, bl.a. 2. plass i  prestisjetunge Stjørdal Cup hvor laget tapte mot Øyvind Burkeland og Nardo FK. Året etter ledet kaptein Sarheim Strindheim 2 til seier i 1. divisjon junior og opprykk til interkretsserien. Nidelv ble beseiret 5-0 i seriefinalen, en kamp Sarheim husker som en av de flotteste i karrieren.

Kapittel 1 – Før kampen Gimse v IL Tempo
Jeg kan se Klæbu kunstgress fra motorveien, gjennom frontruten. Ungene i baksetet, Ketil Thorsø og Robert Preller. ”Er vi framme snart?” sier de. ”Er vi der snart, sjef?” Klæbu kunstgress stadion ruver over jernbanelinja og ungdomsskolen. De spør meg om Vegar Olsen og Vidar Jenssen. Ungene. Thorsø og Preller. Lysmastene og tribunene, stikker opp fra stein og betong. ”Der er det,” sier den eldste til den yngste. ”Der er det.” Fra motorveien, gjennom frontruten, vi er endelig her. Klæbu kunstgress, nest siste treningskamp før 2008-sesongen virkelig tar til, med seriekamp, pølsebod og den slags. Sesongen IL Tempo skal gjøre det. Rykke opp. Til 4. divisjon. Endelig.
Jeg har vært her før. Vært både spiller og tilskuer her. Hatefullt sted, hevngjerrig sted. Klæbu kunstgress. Gimse IL. Fuckings Gimse IL. Frode Dahl og John Johnsen. Vært her 2 ganger på 15 år. Alltid hatefullt. Spytt og slim og hatske tilrop. Tilskuerne. Bygdingene, bønder og rånere. I rødt og hvitt. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg hater Gimse IL. I dag er jeg verken spiller eller tilskuer, men likevel på bortebane. Jeg er klar for match – klar for hatoppgjør mot Gimse IL.

Første omgang Gimse v IL Tempo
Jeg husker min første kamp som IL Tempo-trener. Mot NTNUI 4 på Lade kunstgress. Jeg sier dette høyt, til dagens IL Tempo-spillere, i bortegarderoben på Klæbu kunstgress. Før kampen mot Gimse. Gutta virker litt for fornøyde med seg selv, litt som følelsen før kampen mot NTNUI 4 i fjor. Før min første kamp. Jeg sa: ”Mine herrer, jeg kan like gjerne si dette med en gang. Dere har kanskje vunnet alt som kan vinnes her i Trondheim, noen av dere har kanskje vunnet noen innecup’er ute på bygda også. Men for min del kan dere like gjerne hive alle medaljene og diplomene dere finner, for dere har ikke vunnet en eneste av dem på skikkelig vis. Dere har vunnet alt gjennom juks og faenskap på banen. Ja, også alt for mange bakromspasninger. Og en ting til, en eneste ting til. Jeg vil ikke høre navnet Geir Bekken igjen. Aldri mer. Derfor kommer den neste spilleren som nevner det forbanna navnet til å tilbringe den neste uke sammen med juniorlaget. Det vil være en lærepenge, uansett hvem han er, uansett hvem faen han er.

Så kom dere ut på banen, og vis Gimse hvordan fotball SKAL spilles. Amen.”

Gjennom korridorene, rundt hjørnene. Den tomme dusjen. Her hvor et utall kretslagsspillere har vasket svette kropper, balsamert sitt nyklipte hår, speilet seg og sagt seg fornøyd med dagens 90 minutters innsats. Duften av billig parfyme, for mye parfyme. Jeg drar utstyrbagen til meg over benken og tar frem en uåpnet flaske Hennessey Cognac. Jeg tenner en sigar. Cubaner. Seierssigaren. Jeg er sikker på seier. Jeg er alltid sikker på seier. Det er søndag, bortekamp mot Gimse. Mot faens Vegar Olsen, John Johnsen og Vidar Jenssen, judas i et nøtteskall. Faen, faen, faen. Jeg tror ikke på Gud, men tror på frykten. Jeg tror på IL Tempo. Jeg åpner dørene, tribunebrølet, følelsen av seier. Dette går bra!

14 minutter er spilt og kampen er avgjort
Med følelsen cubaner fortsatt hengende i lungene står jeg bredbeint langs sidelinjen uten å fortrekke en mine. IL Tempo leder 3-0 og kampen er for lengst avgjort. Gimse har forlengst innsett at IL Tempo er dem overlegne både hva kollektive og individuelle ferdigheter angår. Vi har vunnet, kampen er over, det dreier seg om hvor stor seieren skal bli. Og den skal bli størst mulig, det skal jeg sørge for. Planen var enkel, men den skal gjennomføres. Høyt press, gjenvinning på deres banehalvdel og dobling på begge kantene. At planen skulle blomstre så til de grader, var ikke ventet, men det var ikke uventet, det var ikke over forventning. Jo Darell virker mer på hugget i dag, føler at plassen sin er truet, scorer to før kvarteret er spilt. Venstreback Morten Solem er akkurat så mye venstreving som han skal være og scorer det tredje.

Når Erik Eikebrokk kløner det til med et håpløst tuttisforsøk som bakerste mann er jeg på nippet til å heve røsten, sende innbyttere i oppvarming, men jeg er opptatt av å gi folk to muligheter. Sjansen til å gjøre opp for seg, vise at de er fotballintellektuelle nok til ikke å gjøre samme feil to ganger på rad. 5 minutter senere har Eikebrokk først scoret direkte på frispark fra 25 og så direkte på corner. Min revansj, Eikebrokk sin revansj. Alle fortjener to sjanser. Men det er ok å trenge bare én også. Slik som Fincken gjør. All-in. Flush, 5 rett ned. Kampen er kjørt, hvor stor blir seieren?

2. omgang, Gimse v IL Tempo. Hvor er Olsen?
I pausen velger jeg å holde kjeft. La spillerne tømme seg for positive og overveldende inntrykk. Venter bevisst med å si noe, for slik å se hvor lang tid det tar før noen av spillerne tar ansvar og ber om ro, om oppmerksomhet. For å si: "Hør her, det er fortsatt 45 minutter igjen av kampen. Det er NÅ kampen begynner, at det er her og nå vi beviser hva slags type fotballspillere vi er. Er vi fornøyde med bare å vinne kamper, ta 3 poeng, heve lønnsslippen og være konger på byen? Eller vil vi være konger på banen også, i 90 minutter? Vil vi vinne eller vil vi vinne med stil?"

Jeg bryter inn. Nekter noen å svare. Jeg sier: "Ikke svar på det spørsmålet nå, gutter. Guttene mine. IL Tempo-guttene. Svaret er 45 minutter langt og det svaret gir dere ikke her. Dere gir det der ute. På banen. På Klæbu kunstgress. Svaret blir til mens vi går, mens vi løper," sier jeg. Stikker hendene i lomma og går. Jeg har sagt mitt, nå får spillerne si sitt.

Svaret er momentant. IL Tempo åpner som i første. Innbytterne mer enn antyder at de ikke aksepterer å være innbyttere. Akkurat slik innbyttere skal være uenig med laguttaket. Ikke være sur på meg, jeg kan ikke ta ut flere enn 11 og jeg tar ut det beste laget. Til enhver tid, jeg er en vinne. Jeg vil vinne og jeg vil ha spillere som vil vinne, jeg vil ha vinnere. Tapere samler vi ikke på. Tapere får drive med brettspill, monopol og tp.

I løpet av et kvarter er jeg fornøyd, uansett utfall. IL Tempo scorer én-to-tre-fire ganger. Først to ganger ved Stian "Fincken" Finckenhagen, begge ganger etter fantastiske direktepasninger fra Christian "for dagen Beckham" Husby. Gimse blir tatt fullstendig på senga, IL Tempo slår plutselig langt, Gimse står plutselig for høyt. Blir avslørt. "Fincken" er frempå igjen bare minutter senere, lobbes gjennom av Eikebrokk på høyre, slår knallhardt inn foran mål, der hvor en annen innbytter står, Magnus Nielsen. Rett fra avspark vinner de ballen igjen, innbytterne, midtstopper Stein Roar Skretting leker Sverre Brandhaug og chipper ballen over hele Gimse-linja, der hvor en liten portugiser plutselig dukker opp. Bruno Coelho gjør det på portugisisk vis, venter ut keeper, lobber over han. I mål. 9-1. Innbytterne har på 15 minutter scora 4 og har 3 assist. I IL Tempo heter det ikke ellver, det heter stall. Og den IL Tempo-stallen jeg har i år, den kan bli meget bra. Kan bli, for veien blir til mens man går. Vi tar én kamp av gangen og ingenting blir så fort historie som en fotballkamp. Men så finnes det gode historier, ikke fullt så gode historier og dårlige historier. Dette er en legendarisk historie. Historien om den gangen IL Tempo spilte Gimse regelrett av banen og vant 9-1...