(Sky Sports) Han sitter innerst i garderoben, omkranset av autografjegere, store som små. Det var ikke mange som hadde hørt om Erik Eikebrokk før kalassifrene på Granlund gras tirsdag ettermiddag. Etter å ha blitt man of the match etter to kanonmål blir navnet neppe glemt med det første. Eikebrokk skriver autografer til dem alle, lar seg avbilde med sine nye fans og forteller jålete om seg selv. Når han som sistemann kommer ut fra garderoben en halvtime senere er hele det nasjonale pressekorps på plass for å hylle "det neste stjerneskuddet" i norsk fotball.
Han har håret i knute i nakken, benklærne er av lin og den lyserosa skjorta er importert silke fra Egypt. Mustasjen er nytrimma og huden nøttebrun etter utallige solariumstimer. Rundt halsen dingler hellige Sankt Rita - de umulige drømmers skytshelgen. Han kysser medaljongen før og etter kamp. Han trives i rampelyset. Ikke at han er der så ofte, men han benytter enhver anledning til å glorifisere for seg selv i blitzregnet, foran mikrofonene og tv-kameraene. Han elsker oppmerksomheten, kan liksom ikke få nok av den.
Han besvarer de samme spørsmålene utallige ganger, som om han har øvd inn på forhånd hva han skulle si. Beskrivelsene er som røverhistorier, målene blir bare mer og mer utrolige for hver gang han forteller om dem. Fra 30 meter, fra 40 meter, i tverra og ned, i vinkelen osv. Han kikker inn i kameraet mens han forteller. Det glinser i de isblå øynene, han flørter med kamera, slik han har sett de store gutta gjøre på tv. Tar seg kunstpauser, lar svaret henge en stund i lufta før han svarer som det forventes av han.
- Jeg vil takke lagkameratene mine. For at vi jobber sammen mot felles mål, for at vi alle trekker i samme retning. Uten lagkameratene hadde jeg ikke vært noenting. Fotball er et lagspill, og ingen fotballag er sterkere enn sitt svakeste ledd. Spillere som er mangelvare i andre klubber, er det overflod av i IL Tempo.
Han kan holde på i evigheter. Han er en evighetsmaskin.
Han svarer på spørsmål som ikke blir stilt. Melker kua for alt det den er verdt. Det mørkner på Granlund gressbane. Ilden er i ferd med å brenne ut, sola i ferd med å gå ned. Men Eikebrokk står der fremdeles. I sine benklær av lin, i skjorta av egyptisk silke. Han myser med øynene, peker mot himmelen og sier at "the sky is the limit."
Han glir inn i solnedgangen, alene, fullstendig ubemerket. Det er ikke en sjel på Granlund gress. Det har det ikke vært på lenge. Garderobene er stengt, vaffelodøren er for lengst forsvunnet og flomlyset som ikke har vært på, er slukket. Det er ingen som har hørt om Erik Eikebrokk. I sine hvite joggebukser, i den utvaska røde pique-skjorta, men fortsatt med hellige Sankt Rita rundt halsen.
De umulige drømmers skytshelgen.
