(Rosten) Non compos menti: IL Tempo er ikke ved sine fulle fem. Laget har tapt tre av de fire siste kampene, og har ligget under i samtlige.
Etter 0-0 mot det spanske topplaget Cambrils, i april, ble laget omtalt som tidenes beste IL Tempo-lag, både som kollektiv og individuelt.
Noe har skjedd - og på fredag påstod en psykolog at laget har et stort mentalt problem.
Mot Sjetne søndag var laget tilbake i 4-3-3. Før kampen ble det lagt ut mementoer (altså bilder) som skulle gjenskape følelser og holdninger fra den målløse kampen i Spania.
Stikkord som lag, kollektiv, innsats, tålmodighet og humør ble fremsagt med slik høyverdighet og patos - som om de skulle være IL Tempos 5 bud.
Rollen som hyrde fikk, eller tok, kaptein Magnus Sandnes. Vant med å være ute i strid ble det hans oppgave å føre flokken trygt forbi de utfordringer og stridigheter dagen måtte bære med seg.
Med hyrdestaven i venstre hånd og kapteinsbindet i det høyre skulle han være lagets lys i det metaforiske mørket. Som en skinnende ledestjerne på nattehimmelen skulle kapteinen lede IL Tempos tropper gjennom motgangens brennende busker, over bunnløse hav, ned gjennom skyggenes dal og trygt frem til håpets morgengry.
Det viste seg raskt at Sandnes ble ledet i feil retning, plumpet uti da han skulle gå på vann og førte IL Tempo rett til helvete.
| ” |
Sandnes førte IL Tempo rett til helvete |
For før det var spilt ett minutt var Sjetne i ledelsen. Til tross for stadige formaninger om å være på vakt fra start av, vokte seg for snarer og tryllerier fra alle kanter og respektere IL Tempos 5 bud, fikk IL Tempos drømmer om å gjøre vann til vin og smuler til et gigantisk morrabrød en umiddelbar knekk.
For da Erik Eikebrokk ved avspark kalte på Emil Hauge, og Hauge forsøkte å forstå
hva kallet gikk ut på, løp motstanderens hjemmeving i angrep, og med 20 meters forsprang på medspillerne som først da tok avspark, var med ett vingen i god posisjon ute på kanten. Ett innlegg og to tapte dueller senere lå ballen i mål.
Katastrofestarten var et faktum - igjen.
Det var likevel verken sjokk eller frykt som preget IL Tempo fra det neste avsparket. For det å ligge under begynner laget å få god trening i.
Og fem minutter senere var det 1-1. Et innlegg fra høyre ble møtt av "IL Tempos Moses", som headet tilbake på bakerste. Her ventet en umarkert Kristian Skjetne, som endelig fikk sin første nettkjenning for IL Tempo, via keeper. Akkurat slik formspilleren varslet før kampen.
Med to scoringer så tidlig skulle man kanskje tro det var en åpen kamp som utspilte seg på Tonstad kunstgress. Men det var det på ingen måte. Spesielt 1. omgang var en sjansefattig affære med to lag som lå lavt i banen, sendte få folk i angrep og satset på å vinne kampen gjennom løpskraft og duellspill.
| ” |
Elendig presisjon, dårlige valg og for lite folk i angrep |
Et opplegg som burde passe IL Tempo-spillerne godt - tatt i betraktning rutine og fysisk styrke. Det var likevel et gjennomgående trekk ved kampen at det var Sjetne-spillerne som vant 50/50-duellene, andre-ballene og som ofret mest på dødball.
Akkurat det som IL Tempo gjorde så godt mot Cambrils - og som utgjorde størstedelen av kampstrategiens liturgi.
Etter den dramatiske åpningen roer det seg. Det utkjempes en maktkamp på midtbanen. Sjetne har ballen mest - uten å skape noe. IL Tempo er halvfarlige på kontringer, men lav presisjon, dårlige valg og for lite folk i angrep fører ingenting positivt med seg.
Ikke før ti minutter før pause. Thomas Lervik, som etter sesongens to første kamper ble av mange omtalt som IL Tempos frelser og nye messias, begynte endelig å bevege på seg ute på høyre. Lervik kriger til seg ballen og kommer seg nesten innenfor 16-meteren etter en ballsjonglering med bruk av alle kroppsdeler tilgjengelig.
Nærmest som i den gode gamle løkkeleken "Hawken" tar Erik Eikebrokk over ballen i lufta - litt med bryst, litt med hånd - og er vips alene med keeper. Eikebrokk vipper ballen over og får til slutt kriget ballen i mål fra én meter. Sjetne-spillerne steiner i kjent stil dommeren med verbale slyngekast, får kollektiv pms og påberoper seg all verdens urett og forfølgelse.
IL Tempo er endelig i ledelsen, for første gang siden Vikvarvet-kampen. Skjetne og Coelho går umiddelbart ut. Johnsen og Asklund kommer inn. Friske bein på midtbanen. Kanskje et smart trekk, kanskje ikke...
| ” |
Sjetne har stått opp fra de døde |
For det går ikke lang tid før IL Tempo skal svikte på nytt.
Et tilsynelatende ufarlig innlegg fra høyre. Bård Haugvik roper i kjent stil "keeper" med dyprøstet tenorklang og fanger upresset ballen. Men så...grepet glipper og ballen spretter. Først via Thorsø - så til Sjetne-spissen. Målet er tomt - igjen - og det står 2-2.
Sjetne har stått opp fra de døde.
I pausen forsøker IL Tempo-trener Hoff å mane frem nye positive assosiasjoner. Men Hoff taler for døve ører. Skuffelsen over Haugviks Judas-glipp ligger sylferskt i minnet. Hoder henger, kroppers kroppsspråk taler et pessimistisk og demotivert språk.
Tro kan muligens flytte fjell, men Hoffs preken om å gjøre det umulige mulig faller på steingrunn.
2. omgang åpner mye som første - dog helt uten sjanser. En corner her, et langskudd der. To frispark som bare nesten går over hodet til førsteforsvareren.
Så får Sjetne et frispark - etter at Vidar Jenssen må ta en for laget, som det heter på TV - og lager frispark på 20 meter. Dessuten gult kort.
Skuddet går såklart inn. Først gjennom muren, som har store likhetstrekk med den hellige mur i Jerusalem - en slik man kan klage på - så via en Sjetne-spiller - som utrolig nok greier å løpe opp frisparket og flikke skuddet forbi en utmanøvrert Haugvik.
Man må i ettertid spørre seg om dette ikke måtte ha vært offside, eller en forsvarslinje som ligger altfor langt inne mot egen keeper.
| ” |
Forsøker å skape mirakler fra sidelinja |
Trener Hoff gjør sitt beste for å skape mirakler fra sidelinja. Lervik flyttes litt om på, Skjetne går på topp, Sandnes ut på ving. Det gir liten eller ingen effekt, til tross for Hoffs stadige blikk opp mot himmelen. Kanskje mer grunnet oppgitthet enn som en bønn om hjelp fra høyere makter.
Motgangen er tung å bære for IL Tempo, og når Eikebrokk sleiver den største muligheten til utligning håpløst over fra 7 meter, og Bruno skyter med innsida fra 20, er det bare nye tegn på at IL Tempo ikke er som det skal være:
Ikke ved sine fulle fem.
Sjetne avgjør kampen etter nok et eksempel på dårlig forsvarsspill av IL Tempo. En serie tilfeldigheter, uheldige spretter og dårlige valg gjør at Sjetne på nytt er fri på sin venstreside. Innlegg foran mål og en bredside fra 5 meter. Altfor enkelt.
Thomas Lervik har muligheten til å blåse liv i gjenoppstandelsen alene med keeper, men frelseren fra Bratsberg- og Kolstad 2-kampene har slitt med en djevelsk dårlig touch siden returen fra strekkskade.
Non compos mentis.
IL Tempo er ikke ved sine fulle fem: Men kan likevel ikke skylde på noen andre enn seg selv.
Og om fem dager venter uslåelige Jonsvatnet på Solbakken kunstgress.
Herregud...
Bård HAUGVIK
Bruno COELHO ‹ 36°
