Etter at søndagens pressekonferanse etterlot flere ubesvarte spørsmål enn svar, var det i hovedsak to omstendigheter sesongpremieren mandag kveld hadde i oppgave å belyse:
Det første hvorvidt IL Tempo-trener Erik Hoff turte å vrake noen fra torsdagens suksessellver'n mot Cambrils. Det andre om IL Tempo på forsøk nummer tre greide å beleire og beseire fort Solbakken.
Svaret på det første var "ja". Overraskende nok mistet Bruno Coelho plassen som anker - til fordel for Vidar Jenssen. I tillegg var Magnus Sandnes ute med magevirus.
Inn i stedet kom IL Tempo-debutant Thomas Lervik og løpsfenomenet Øystein Winsnes.
Slagplanen var i utgangspunktet enkel: Gå i krigen, press høyt, vær tålmodig.
Lettere sagt, enn gjort. Og til tross for et lite overtak for IL Tempo i første omgang, var det en omgang preget av lite finspill og mest krig, dueller og lange baller lempet frem i høyden - mot et bakrom som nesten ikke fantes.
De få halvgode sjansene som avstedkom, var som resultat av duellspill og kriging om nedfallsfrukt. IL Tempo fyrte utålmodig av noen løse kanoner fra akkurat innenfor 16-meteren - når ro og en kontrollert avslutning hadde vært å foretrekke.
I pausen satt man likevel med en klar følelse av at første omgang hadde kostet mer for hjemmelagets gamper enn for solbrune gutter i sort. I tillegg var det vesensforskjell på benkekvaliteten.
| ” |
Én spiller begynte for alvor å vise seg frem. |
Thyge Nielsen og Winsnes ble ofret i pausen. Inn kom Asklund og Coelho. En back og en indreløper ut - to anker inn.
Nå er det vanskelig å tillegge automatikk i at det var disse to byttene som snudde kampen til IL Tempos fordel. For selv om det gikk bare ti minutter før kampen var avgjort på stillingen 4-0, var det mest på grunn av at én spiller for alvor begynte å vise seg frem.
Varskoet kom allerede i treningskampen mot Heimdal 2. Men den gangen lyktes det Thomas Lervik å omsette kun én stor sjanse i tellende resultat. Tolket ut i fra 1. omgang på Solbakken virket tendensen å fortsette.
For etter at Vidar Jenssen viste hvordan det skulle, eller ikke skulle, gjøres, med en frekk lobb med venstra fra umulig vinkel, tok den tidligere National-spilleren helt over showet.
Først med en venstresuser fra 14 meter. Så med en gjennomløpning helt på egen hånd.
| ” |
Stort mer enn dét er det ikke å si: Job done! |
Og etter at Emil Hauge både scoret på straffe og så forårsaket straffe, sistnevnte uforståelig for de fleste foruten dommeren, var ex-IL Tempo'er Ronnie Gjeviks straffescoring kun av irriterende akademisk betydning.
Med siste spark på ballen sørget dessuten Erik Eikebrokk for 5-1 - direkte fra corner.
Mye mer er det ikke å si. Tålmodigheten lønnet seg. Løpsstyrken ble avgjørende. Og kvaliteten fra benk spilte en avgjørende rolle.
Job done. Kolstad 2 neste...
Bård HAUGVIK
Fabian ABUEG GOMEZ
Bruno COELHO › 45°
