(Voss) En vakker vinterdag før jul satt jeg på jobb og ante fred og ingen fare da min kollega, Sigbjørn Hoff, kom valsende bort til meg med et skjevt smil om munnen.
| ” |
Årets manndoms-
prøve: Bergen-Voss |
Han hadde blitt invitert av sine barndomskompiser i Bergen til å delta i det bergenserne omtaler som årets manndomsprøve: Bergen - Voss. På sykkel. "Flott for han," tenkte jeg, men han hadde dessverre mer på hjertet. Han ville jeg skulle bli med!
I en dødelig cocktail av stress, testosteron, og et generelt tilbakevendende problem ved å være en ja-person, bekreftet jeg min deltakelse som det mest naturlige i hele verden. Dette var jo sååå lenge til, så dette skulle vi få under kontroll. Tiden gikk og dette ble glemt helt til slutten av april - når veiene ble bare og marerittet skulle begynne.
Tiden gikk ikke med til sykkeltrening, men til å grue seg. Totalt hadde vi fem treningsturer på sykkel før dagen for avreise kom. Heldigvis ble IL Tempos multitalent Vidar Guttormsen med, og økte profesjonaliteten med noen hundre prosent der vi syklet i åtte pisskalde grader og motvind. Vi hadde ikke én dag med godvær mens vi trente, og følelsen av desperasjon var stor når vi så værmeldingen på vestlandet noen dager før avreise: Regn igjen!
Vi åpnet for å trekke oss helt til det siste, men til slutt bestemte vi oss for å møte utfordringen og gi jernet! Dette skulle ikke få ødelegge nattesøvnen! Vi måtte snu gnåling til fandenivoldskhet, kulde til varme, vann til vin! Dette skulle vi klare!
INSPIRERT AV SKILANDSLAGET
På vei til Bergen traff vi skilandslaget på Sognefjellet, og da Marit Bjørgen ga oss sine lykkeønskninger, kunne ingenting stoppe oss! Stjernene var på linje, og vi reise videre til Voss.
| ” |
Marit Bjørgen og ski-
landslaget
ga oss sine lykke-
ønskninger |
I bil kjørte vi derfra ruten som vi skulle ut og erobre neste dag. Jeg fikk sjokk. De som tror veiene langs Hardangerfjorden er flate - tro om igjen. Dette er Thomas-tivoli. Opp og ned. Uten stopp. Opp og ned. Og bakkene! Disse veiene er jeg sikker på gikk mer i oppoverbakke enn ned, og jeg ble sliten bare av å kjøre distansen! For ikke å snakke om de tre høydene vi skulle over! Og de endeløst mørke tunnellene vi skulle bli slukt av. Moralen gikk rett i bakken og jeg måtte bare slutte å tenke på oppgaven som lå foran oss.
Klokka 04.50 hylte vekkerklokken ubarmhjertig og vi våknet til den umiskjennelige lyden av regn. Vi dro motvillig på oss sykkelklærne, spiste frokost og drakk opp kaffen, før vi satte kursen ned mot Bergen sentrum og startstreken. Plassen vi overnattet lå selvsagt en mil unna, så kroppen var god og varm når vi traff resten av laget vårt: Bergen Triatlon Club. Det var disse råtassene vi skulle komme oss over fjellene med. Det ble sagt at vi skulle slippe å dra feltet, og det var dette halmstrået jeg klamret meg fast i.
STARTEN
Så gikk starten. Fortsatt regn. Sakte over brosteinene. Fortsatt i sentrum. Vi lå fint til selv om det var mye kaos og vi hadde full kontroll over triathlonklubben i hvitt. Så skjedde det. Etter 130 meter punkterer jeg. Krise! Vi mistet alt og alle. Tilbake sto Sigbjørn med sine venner og Guttormsen. Vi var i sjokk og kunne ikke tro det vi så. Toget gikk, og vi sto igjen på perrongen. Alle var borte. Det ble helt stille. Flykt eller kjemp. Vi ble igjen for å kjempe.
Hjulet ble skiftet etter noe om og men, og vi var tilbake på sykkelen. Til alt hell var det en annen en i gruppen vår som hadde punktert og han kom rett bak oss sammen med en av kapteinene på laget. Dette var et glimt av håp. Kapteinen hadde deltatt i Norseman hele ti ganger (verdensrekord) og han tok raskt kontroll over vår gruppe.
Vi måtte ta igjen de andre som lå langt foran oss. Det vi trodde skulle bli en rolig tur ut langs motorveiene i Bergen skulle vise seg å bli et ordentlig ritt. Vi fikk et kræsjkurs i å rulle, der jeg feilet mye i starten. Jeg kom etterhvert inn idet og vi var igang. For en fryktelig start!
Vi passerte mange, og ved første drikkepause hadde vi faktisk tatt igjen gruppen vår! Jeg måtte på toalettet og mistet nesten gruppen vår (igjen)! Vi kom oss igang og nå var vi iallefall i feltet. Endelig! Men hadde opphentingen tatt for mye krefter? Vi hadde ikke noe sammenligningsgrunnlag og måtte bare ligge bak de andre for å spare krefter.
VIDAR RYKKER
Etter den andre og største fjellklatringen over Kvamskogen, var det en lang nedkjøring ned til Nordheimsund der vi fikk samlet krefter. Vafler og kaffe smakte nydelig, og vi var halvveis. Vidar var da allerede den store helten i gruppen, etter å ha dratt opp flere sinker og samlet feltet flere ganger. Dette gjentok seg hele løpet, og han ble tatt for å være en av kapteinene på laget. For en innsats!
Etter pausen rullet gruppen godt og vi tilbakela flere mil uten større problemer. Skulle dette gå likevel? Det så lysere og lysere ut. Når jeg så skiltet med 4 mil igjen var jeg ganske sikker på at jeg skulle klare det, selv om det verket i kroppen. På vei mot det fryktede oppstigningen Skjervet, fikk vi en iskald dusj, samt kraftig motvind. Men nå kunne jeg ikke gi meg!
| ” |
Jeg hadde fullført! Mot alle odds |
Vidar hadde allerede stukket inn mot Voss med en utbrytergruppe, men jeg fikk karret meg opp de bratte, svingete veiene og var blant de første som var oppe. Jeg bet tennene sammen og var veldig fornøyd med at jeg fortsatt hadde krefter igjen.
Så begynte den raske sisteetappen inn mot Voss. I styrtregn og motvind ga vi full gass. Etter en stund fikk jeg beskjed om å gå opp og dra. Jeg!? Med de siste kreftene jeg hadde ga jeg alt ned mot Voss og kom i mål med en klump i halsen. Jeg hadde fullført! Mot alle odds!
Jeg fant Vidar som allerede hadde hadde fullført og vi hylte ut som om vi hadde vunnet en avgjørende fotballkamp. For en deilig følelse! Målet var nådd og sola kom frem og belønnet de kalde kroppene våre med sommerlig varme. Vi reiste direkte på hytten til kameraten til Sigbjørn som lå like utenfor Voss og skålte i champagne. Så fortjent! Her ventet også badstue, grillmat og mye annen god drikke. For en dag og for et løp...
GODT Å VÆRE JA-MENNESKE
IL Tempo Enduro gjorde en god innsats både under rittet og inn i de sene nattetimer. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk oppleve dette, og moralen er vel at det kan lønne seg å være et ja-menneske noen ganger. Denne følelsen kommer til å sitte i meg lenge og jeg kommer aldri til å glemme denne turen.
Takk for turen, Vidar! Jeg håper flere av oss i IL Tempo blir med på denne turen neste år.
Det var verdt det, tross alt!
VESTLANDSKLASSIKEREN BERGEN-VOSS 2015
2294 ryttere totalt
Resultater:
1. Bjørnar Vevatne Øverland, Bergen Cyckleklubb 4.17.03
2. Stian Heggøy, Vest CK 4.17.32
2. Gunnar Eidsheim, Fana IL Sykkel 4.17.32
2. Fredrik Olsen, Åsane CK 4.17.32
---
1569. Vidar Guttormsen, IL Tempo Enduro 6.38.39
1625. Magnus Sandnes, IL Tempo Enduro 6.42.33
