(Et eller annet sted i Trondheim Sentrum) Jeg får en anonym telefonoppringing. Instrukser om et tidspunkt, en lokasjon, en sum. En pengesum. For min egen og andres sikkerhets skyld vil jeg ikke oppgi verken tid eller sted. Jeg bremser ned utenfor super'n, strakser bort til ekstrakt-hyllene. I doningen heller jeg innpå flere småflasker vodka-ekstrakt. Tømmermennene dunker i skallen, mens jeg dunker på døra. Jeg blir kroppsvisittert av en diger branne, før jeg får adgang til det aller helligste, får en velkomstdrink, min egen stack og sitteplass.

Stemningen er allerede høylydt, rundt bordet sitter 9 mann, i sofagruppene ved vinduet sitter det enda flere. Det børstes, skåles og rapes. Jeg finner plassen min. Pølsefest. Sjefen sjøl spør om jeg vil ha øl, to øl, tre øl. Pizza, casa di mama. Jeg pirker vekk en dong fra plassen min og slår meg ned. I bokhyllene står bøker om hold'em, pokerjobs, blowjobs og Top Model. Spiller passivt, har halvparten av chipsene og alt ser lovende ut. Det er bare meg og sjefen igjen. Får 9-5, favoritthånden min. Går all-in. Reklamepause.

Reklamepausen er sponset av Ole Indergårds seiersdans
Tilbake fra pausen. Spenningen er til å ta og føle på. Vi stirrer hverandre inn i hvitøyet. Jeg klarer ikke mer, klarer ikke stirringen. Han stirrer meg i senk. Jeg stirrer inn på soverommet, kan ikke avsløre hva jeg ser, men blir satt ut av spill. Fra under bordet knipser jeg et par bilder. Avslørende detaljer som jeg kan bruke som pressmiddel ved en senere anledning om jeg skulle tape denne hånden. Den avgjørende hånden, den siste hånden. Hand-job. Sjefen sjøl går også all-in. And the winner takes it all...

Så begynner han å prate, sjefen. The talk. Skremme meg. Forteller om John Carew, Bjørn Hansen og Frank Robert Saltvik. Om tiden som materialforvalter i Rosenborg, treningsoppsettet fra Bjørn Hansen som han forkastet. Om talentet, som ikke stod tilbake for John Carew sitt, om drømmene om spill i Premier League, om flaska, kortene på bordet og at han ble sparket fra Nidelv. Om fotballdrømmen som ble snudd på hodet, om vektnåla som peker i feil retning. Han forteller personlige ting, ting som ingen andre har hørt før, lar meg tro han er min venn, en jeg kan stole på. Ringer Hollywood, prater med modelldamene sine, med Phil Ivey og Kim Rud Petersen...

Flop, turn og river wild
Flop'en kommer på bordet. Han smiler hjertevarmt og nikker på hodet. Tar av seg solbrillene som han ikke har noe å skjule lenger. Heller opp et nytt glass Bourbon whiskey, USA-imported, spanderer. Som for å gi meg en trøstepremie, som takk for innsatsen. Kikker på kompisene rundt seg, motspillerne. De blunker til han, modelljentene danser på bordet, stopp i spillet. Miss Norway, Miss Universe, Mona, Natalie og Carmen Electra (og Dolly Parton). Vi drikker champagne fra kroppene deres, gir dem krøllete hundrelapper for å komme innenfor deres Victoria Secrets og satser på å gå All-in.

All-out. På turn-kortet har jeg tapt. Turn har aldri vært min sterkeste side. Sjefen klasker sin twin six i bordet, styrter den siste drinken og dunker den i bordet. Én gang, to ganger, tre ganger. Med to seksere allerede på flop'en var spillet tapt for min del. Han greide ikke vente lenger, ikke etter boka, men han sparte meg for håpet. Ærligheten selv, han vant, han vant ærlig. Sjefen er en bra kar. Fincken vinner, hjemmeseier. Wild night out. All night long.