09.07.2006 23:34
Postet av Erik Eikebrokk / EE

...VM-BLOGG
VM er endelig over...

Verdensmesterskapet 2006 er forbi. Endelig vil mange si, endelig vant Italia vil andre si. Jeg vet ikke hva som gleder meg mest. Var det fortjent at Italia vant? Noe annet synes jeg er vanskelig å påstå. Verdensmesteren vinner alltid fortjent, men at det skjer på straffespark synes jeg er utmerket. For: En VM-finale SKAL avgjøres på straffesparkkonkurranse. Straffespark er den ultimate test på hva en fotballspiller er laget av. Først gjennomgår spillerne 90+30 minutter med fysisk oppofrelse, så står høydepunktet igjen til slutt. Straffer, den tøffeste mentale utfordring en fotballspiller kan møte. 2 lag, 46 spillere, 10 utvalgte. Fra 9,5 meter forventes det av dem alle at de omsetter straffesparket i mål. Snaue 100 000 tilskuere koker på tribunen, 1,3 milliarder av tv-tittere verden over lar seg rive med og heier, som oftest på vinneren. For vinneren har nesten alltid flertallet på sin side. Såpass opportunistisk og populistisk er det menneskelige vesen. En VM-finale SKAL avgjøres på straffesparkkonkurranse. Det er ingenting å diskutere.

Kvaliteten på VM forøvrig er derimot under enhver kritikk. Skal man tro ekspertene har VM aldri før vært fylt til randen med et så høyt antall kvalitetsspillere, verdensstjerner. De greier alle over 100 vipper og det tidligere legender som Platini, Pele, Maradona og Puskas gjorde med en fotball, gjør disse gutta med en appelsin. Men hva med underholdningsverdien? Er ikke den egentlig viktigere enn kvalitet, er det en sammenheng i det hele tatt? Jeg tror problemet ligger i at fotballen er nå satt i et slikt kapitalistisk system at det over hele verden legges enorme summer i utviklingen av fotballspillere. De ales opp som høns og de beste blir plukket ut i en møysommelig utplukkingsprosess. De som kommer gjennom nåløyet er alle utmerkede fotballspillere. Derfor er ikke VM-fotball lenger kunst, ikke underholdning. Lagene er tilnærmet like gode, og uten å hevde at det er tilfeldighetene og det ubesluttsomme øyebikk som avgjør kampene, så har i alle fall taktikk og forbehold mye med saken å gjøre.

Publikumsfavorittene Ghana, Trinidad & Tobago og Elfenbenskysten imponerte alle, på forskjellige måter. Elfensbenskysten og Ghana med sin sprudlende og tekniske spillestil. Alle spillerne gikk i angrep, noe som selvfølgelig ble lagets bane. Utspekulerte motstandere som har vært med i VM-gamet lenge vet at du ikke kan gå i angrep med et utall spillere uten forbehold. Lynkjappe kontringer satte en stopper for Ghana, de forsøkte seg på offsidefelle på motstanderens banehalvdel, det fungerer sjelden. Trinidad & Tobago var VMs store underdog, en slags maskot. De hadde ikke kvalitetene, men de hadde profilene, de hadde underholdningsverdi som gikk langt utover bl.a. England. Nederland, med sin totalfotball, 4-3-3 og herlige vingspill gikk på snørra. VM er nå endelig over, og tilbake står Italia. Det laget med best defensive ferdigheter og med 11 forskjellige målscorere. De slo Frankrike, som var det nest beste defensive laget. Hva er det egentlig Jules Rimet-troféet står for. Destruktivitet?

VM i fotball fremstår for meg som noe som blir større og større og viktigere og viktigere for hvert 4. år. Samtidig forsvinner underholdningsaspektet, showpreget og det gode spillet tilsvarende. Derfor er jeg ikke lei meg for at VM er over, som huskes mer for skandaler enn for kunst. Kunstneren selv, Zinedine Zidane, har malt et bilde bedre enn noe annet av hva VM er blitt. Det er ikke noe du henger på veggen hjemme, men noe du betaler dyre dommer for. Du tar det med deg hjem og spør deg selv hva all viraken er for, før du setter maleriet, det såkalte kunstverket, i kjelleren og lar det støve vekk. For hva er egentlig all denne viraken for? VM er gørrkjedelig, foruten straffesparkkonkurranse da. Det er alltid morsomt. Det er nå fire år til neste gang. Det er jeg glad for.

| Bli en blogger også du | Les andre blogger |