25.01.2007 23:48
Postet av Andreas Thyge Nielsen / #3

...VISEKAPTEINENs ORD
oppsummering av sesongen 2007...

Jeg sitter her og ser tilbake på sesongen nå rett før vi tipper over nyttår og det er et par ord som umiddelbart slår meg: KONTINUITET OG SAMHOLD. Hva skjedde egentlig med denne gjengen som gikk rundt og spilte fotball én og én og ikke for hverandre? Liksom gjerne dribla av den andre midtbanespilleren, ja han på IL Tempo, bare for å få den store hærskaren av publikummere til å heie på nettopp seg selv i stedet for på laget...

"For nå er IL Tempo et lag. Med
lagånd. Med spirit og samhold.

Etter å ha gjort comeback før fjorårssesongen ble jeg nesten "skremt". Det var folk på treningene. Folk smilte – og de store klikkene var borte. Etter to treningskamper så vi også at det nyttet å spille som et lag! Det var deilig å være i IL Tempo nå – og det var vel den fantastisk trivelige oppkjøringa til sesongen i fjor som gjorde at vi hadde ”gotrua” når vi febrilsk prøvde å få litt varme i skrotten før den første kampen.

Og det starta jo faen så bra. 3 seirer mot 3 seige jævler av noen lag. Lag som tidligere har trekt det lengste strået imot oss merket nok det samme som oss. Vi lå under i alle kampene. Ga faen i det. La ballen på midstreken og gikk rett i angrep - scora og hadde det morro. Det var liksom ikke noe problem. Var vi i bedre form enn før eller hva skjedde – hvorfor skulle plutselig grinebiterne IL Tempo begynne å spille gla-angreps-fotball og avgjøre mot slutten av kampene? Du kunne liksom se det i øynene på alle. Stoltheten –

"gleden over å glede seg over andre
var i IL Tempo nå – og det skulle fortsette!"

Helt til det berømte (men ganske avdanka) stjernegalleriet til Fredig kom på besøk. 1-6 og rett til helvete med den kampen. Men ja. Med den kampen ja. Etter denne TAPTE vi IKKE flere kamper. Vi stod på for hverandre. Det var gledesscener etter hver scoring. Det var ikke noen stjernenykker med bar overkropp foran publikum. Vi var et lag for faen – og det spilte fint liten rolle hvem som scoret målene.

For i denne sesongen har vi hatt vanvittig mange deilige mål. Lagmål. Sånne som du ser på tv med gjennomløpninger og uselviske handlinger som skaper rom for andre. Sånn bredsidemål der andre har gjort jobben og en annen scorer. Sånn er IL Tempo nå. Og høyt press. Selvfølgelig mye høyere og mer heseblesende enn det vi noen gang vil greie å holde en hel kamp. Men skremmende er det. Jævla skremmende for motstanderne er det. Det hadde jeg også vært om en hel armada av gult- og svartkledde kjekke menn hadde kommet mot meg og jobbet for hverandre slik som i sesongen i fjor.

"Kontinuitet og samhold sa jeg.
Og krangling og kjefting."

Det mener jeg hører hjemme. For det har ikke vært så mye av den negative sorten. Det må være lov å kjefte opp en som ikke sentrer, eller prøver å kopiere Maradonas 2-1 scoring mot England i VM '86. Det er lov det! Vi er jo på en fotballbane. Det må være temperatur. Det må være hektisk og det koker i hodet. Som vitsekaptein oppfordrer jeg til mer temperatur. Det er latterlig at den minste mannen vi har på laget blir årets råtass (se: Bruno Coelho red.anm). Sett inn taktiske taklinger. Gå inn som en okse og lat som ingenting. Det skal mye til for å få rødt!

Så har vi denne spillerstallen da. Kommende uke får alle passet sitt påskrevet for forrige sesong (i en ny blogg) – og litt om hva som er forventet til den kommende. I tillegg så gir jeg et lite tips som for hver og en kan være kvalitative forbedringspotensial.

Takk for årets fantastiske sesong gutter – det har vært en deilig reise...

| Bli en blogger også du | Les andre blogger |