ONSDAG 19. JANUAR 2011

Direkte fra American Airlines Center:
ROBBAN: THE STORY

(Leangen) Termometeret i bilen viser 20 utvendig speik. Månen speiler seg i naturisen som ligger knudret over grusbanen på Myra. Bare en dempet belysning fra bilen forstyrrer en sløret tåke som ligger mellom meg og isen. Robert Kristiansen skøyter upåvirket frem og tilbake, knaller pucken i nettet så det suser, gang etter gang.

Det smeller i rødt metall. Pling! Jeg lukker øynene og hører sirenene fra American Airlines Center, hjemmebanen til Dallas Stars. Forsøker å se for meg at det er der "Robban" hører hjemme, før en innvendig sarkasme kryper innover meg og jeg tar meg i å le for meg selv.

Idet jeg åpner øynene står han rett utenfor bilvinduet, med pucken i hånden og med gnistrende øyne.

- Så du den eller ? spør han meg forventningsfullt, som en stolt 10-åring ville spurt en likegyldig far.

- Tverra og ned! sier han tydelig stolt.

Jeg later til å være imponert. Klapper poden på hodet og sier at det var litt av en suser. Han lyser opp som en sol.

- Haha, lettlurte jævel, tenker jeg.

En time tidligere fortalte han meg om talentet som ble oversett, innskrumpet og redusert til noe mindre enn det kunne og skulle vært.

Møysommelig kvesset han jofa-skøytene for hånd. Køllebladet krummet etter å ha blitt gjort fleksibelt med en varmepistol. Ingenting overlatt til tilfeldighetene. Old school hockey - new type of player.

Han tar hockeykølla nærmere i øyesyn.

- Akkurat slik at jeg kan smette en fem-kroning på høykant under. Perfekt, gliser Robert Kristiansen tydelig fornøyd med sin egen innsats. Tungekysser Montreal-kølla.

Den digre stjerna på en hullet Dallars Stars-drakt viser at drømmene er der fortsatt. I alle fall restene av den. Navnet "Hull" på ryggen mer enn antyder ironien. En ironi han etter all tydelighet ikke ser selv.

Galskapen er omvendt proporsjonal med selvinnsikten. Han messer:

- Jeg burde spilt i NHL, sier han, tar en kunstpause. Trekker innover seg tanken om det han drømte om på gutterommet da han spilte Blades of Steel på Nintendo. Time etter time, dag etter dag. Stanley Cup-mester og ring på fingeren.

Aner jeg en tåre i øyekroken? Oppfølgeren lar vente på seg og jeg gir han den sårt tiltrengte oppmerksomheten han etterspør for å fortsette den traumatiske historien.

- Det var ikke ferdighetene det skortet på, det var størrelsen. Hockey'en den gang var ikke som hockey'en i dag. I dag er regelverket tilpasset raske, tekniske spillere...

(han lar ordene "rask" og "teknisk" henge i lufta, håper antagelig i det lengste at jeg skal mistenke at han snakker om seg selv)

...mens på 90-tallet gikk det på helsa løs. Det var det reneste galimatias. Alt var lov! Rene anarkiet! Lovløse tilstander. Hockey'en skviset ut sånne som meg. Vi fikk ikke anledning til å boltre oss.

- Vi greide kanskje å passere én, kan hende to, men i det tredje ble vi klistret opp etter vantet, kastet inn blant innbytterbenkene eller hvis vi var riktig uheldig, sendt i saltomortale i isen med hodet først etter en karrieretruende hoftetakling.

Han snakker her, så forunderlig det enn måtte høres, ikke tøv. NHL gjennomgikk en voldsom opprydning før tusenårsskiftet. Tomme tribuner og røde tall tvang NHL-kommisjonen til en regeloppstramming. Scoringssnittet måtte opp og slåsskjempene måtte spille andre-fiolin.

- Tilskuere sultefôret på action var ute etter blod - og fikk det. Hockey'en var skrantende, spillet var ikke underholdende i seg selv. De største heltene på laget var slåsskjempene, som trente mer i bokseringen enn på isen.

Tilskuerne er i dag tilbake. Men ikke på grunn av Robert Kristiansen.

Som stamper med føttene for å få snøkrystallene bort fra skøytene. De dyrebare skøytene.

Så dyre skøyter, tenker jeg. På en så billig spiller.

Han skyfler en ladning skråtobakk avgårde. Slik at den fester seg til murveggen. Slik NHL-spillere har for vane. Det han skulle vært.

Der han tror han er. Akkurat nå.

- 2. periode!! brøler han. Sirkler rundt på isen, legger inn et par intense drag for å komme inn i rytmen, for å finne varmen.

Ute på isen fortsetter Robert "Robban" Kristiansen å kommentere sin egen innsats. Halvveis nede i bakken hører jeg kampen nå nøye høyder.

- He snakes his way through. A little dipsy, a little doodle, drops his shoulder on the opponent and races through on goal.

- He shoots, he scooooOOOOOOOOoooooores! Robban has done it again.

Drømmer varer kanskje evig, Nintendo gjør det heldigvis ikke.