(Røros Rock Museum) Da David Thyge Nielsen trakk seg tilbake som frontfigur fra punkbandet "Darth Nielsen Band" var det ikke bare for å satse på en profesjonell fotballkarriere. Pausen fra musikken markerte på mange måter overgangen fra tenårene til voksenlivet for snørrungen fra Reppe. Fra å jakte på inspirasjon i rockens øyemed, jakter nå Thyge Nielsen på scoringer for IL Tempo. Jeg tok med meg IL Tempos #14 til Røros Rock Museum.
- Her finner jeg meg selv. Det høres kanskje arrogant ut, at vokalisten i "Darth Nielsen Band" setter seg selv i samme bås som Torstein Flakne, Ulf Risnes, John Lennon og Mick Jagger, men vi drømte alle de samme drømmene og jeg forestiller meg at vi var alle i samme båt før vi fikk vår første hit, sier David etter at håpet om å komme inn gratis grunnet et kjent fjes ble knust i fillebiter.
- Det er jeg som er David Thyge Nielsen, sier han gjentatte ganger. Vakten vender det døve øret til og peker først på plakaten som henger utenfor billettluka og så gjør han det berømte "tommelfinger mot pekefinger og langfinger"-grepet for å vise at her er penger den eneste valuta. "Darth Nielsen Band?" sier David, men til ingen nytte.
Vi vandrer forbi den ene frontfiguren etter den andre. De henger der, høyt oppe på veggen slik at små drittunger ikke skal grise til musikkindustriens største ikon. Thyge Nielsen stopper opp, får en kraftig knekk i nakken og stirrer drømmende oppover mot veggen, mot sitt store forbilde.
- Noen ganger drømmer jeg at det er jeg som er John Lennon. At jeg befinner meg i en sliten garasje ved elven Mersey i Liverpool. I sofaen ved siden av meg sitter hele gjengen. Paul, Ringo og George. Hva klokka er aner jeg ikke, men at det er ettermiddag viser antall tomme ølflasker og lukten av rev i luften. Jeg har bolleklipp jeg også, vi har svarte dresser, hvite skjorter og tynne skinnslips. Vi er "the Querrymen", forløperen til "the Beatles," historiens mest legendariske band.
Jeg observerer Thyge Nielsen der han står, forsøker å se for meg denne litt lubne trønderen som frontfigur i et av historiens største band. Ansiktet hans på forsiden av alle verdens aviser, på tv på verdens største rockescener. Foruten det med en bayer i den ene hånda og en rev i munnvika, får jeg det ikke til å stemme. Jeg lukker øynene og ser en traktor, en gravemaskin og knekkebrød med tunfisk, før jeg ironisk nok våkner til live av nye drømmer fra Thyge Nielsen.
- Stemninga er god, vi begynner å komme i formen. Bygger hverandre opp, Ringo dunker løs på trommene, George stemmer gitaren. Jeg og Paul kaster krone om hvem som skal være frontfigur og synge førstestemmen denne dagen. Jeg vinner, jeg vinner alltid. For meg vil John alltid være frontfiguren i bandet, Paul vil alltid være andremann.
Darth Nielsen Band eller IL Tempo
Etter at Darth Nielsen Band for alvor slo gjennom med monsterhit'en "IL Tempo - like sexy som en kvinne" har det blitt stille fra kvartetten. Thyge Nielsen skylder på store geografiske avstander mellom bandets medlemmer, men innrømmer etter hvert at prestasjonsangst, skrivesperre og interne stridigheter har vært vel så avgjørende.
- Alle store band krangler. Det er mye aggressjon i rocken, et godt lydbilde står og faller på temperament, temperatur og et sterkt uttrykk. Det nytter ikke å være rockeband hvis du ikke har noe å si, har noe på hjertet. Rock er ikke bare musikk, rock er religion. Derfor stilles det krav og de største kravene stiller man til seg selv. Det går ikke an å rocke bare for musikkens skyld, for rock er ikke bare lyd, rocken kommer fra hjertet og uttrykkes som helhet, ikke i deler.
Etter at bandet ble enig om å ta pause fra musikken, bestemte David seg for å sastse for fullt på fotball. At valget medførte enorme omveltninger for han som vesen, legger han ikke skjul på, men understreker at omveltningene var til det gode og påvirket han positivt som menneske.
- Det er spesielt å gå fra å være ungpikeidol, førstesidestoff i aviser, tv og å høre stemmen sin daglig på radio, til å bli en notis på hjemmesiden til IL Tempo. På én måte er det godt å bli en av mengden, samtidig savner jeg oppmerksomheten, frynsegodene som fulgte med det å være stjerne. Jeg savner å slippe køa på Downtown, kjøpe bussbillett til honnørpris og få gratis handleposer på den lokale Rema-butikken. Det er jo den økonomiske biten oppi det hele også.
-Det er på toppen det går nedover
Sylvester Stallone sa i filmen "Over the Top" (forøvrig David Thyge Nielsens favorittfilm) at det er på toppen det går nedover, noe som står i kontrast til den lokale moroklumpen Nils Arne Eggen som sa at "det er i motbakke det går oppover." David Thyge Nielsen mener det er en sammenheng.
"Livet er på mange måter en heis, som beveger seg ikke bare oppover og nedover, men også sideveis, fremover og bakover. Egentlig mer som en berg-og-dalbane. Se bare på John Lennon. Folk trodde jo han var splitter pine gal i perioder, men jeg tenker at det var med å definere han som person, som kunstner. John var unik og det gjorde han unormal. Han tenkte tanker ingen før hadde tenkt, hans musikalske uttrykk var genialt og han ble en legende. At han ble drept av det tror jeg kanskje han var klar over. At en unik og annerledes person også må bøte med livet på en unik og annerledes måte. Jeg tror John har det godt i himmelen."
Røros Rock Museum er ikke stor målt i antall kvadratmeter, men når det besøkes sammen med en galning som David Thyge Nielsen føles det som et eget univers likevel. Galningen mer enn antyder at opplevelsen forsterkes ytterligere om man går samme vei tilbake, bare motsatt vei. Det kan ikke falle meg inn å høre enda flere historier fra David Thyge Nielsens bakvendtland. Der virker som alt går an, de er jo like tøysete og rare alle mann og 5 og 2 blir 9. Jeg lurer meg ut bakveien, lar John Lennon, nei, David Thyge Nielsen, drømme om den halve mannen han ikke lenger er, om skyggen som henger over han og gårsdagens suksess med Darth Nielsen Band som han ikke helt greier å glemme.
IL Tempo.no ønsker David Thyge Nielsen lykke til med 2008-sesongen.
