Jeg var ikke sikker på om jeg skulle kalle denne artikkelen ”Er det galt å filme?” eller ”Hvorfor det er galt å filme.” Jeg falt ned på førstnevnte fordi sistnevnte innebærer en moralsk stillingstagen om at det er galt å filme i det hele tatt, noe jeg med denne artikkelen ønsker å stille et kritisk spørsmålstegn ved.

Ingen treff på filming,
men "slår jeg opp" i fotballordboka på filming, ville jeg mest sannsynlig finne en forklaring som i en eller annen forstand inkluderer termen ’juks’. Det er galt å filme, mener mange, og han som filmer blir på alle mulige måter sett på en juksemaker, både av motspillere, fagfolk, dommere og tilskuere.
Slår jeg opp i regelverket og ser etter ”filming”, finner jeg derimot ingenting. Det nærmeste jeg kommer, er termen ”usportslig opptreden”, evt. ”forsøke å få motspiller utvist”. Av dette slutter jeg at filming ikke er ulovlig, men at det eksisterer en moralsk livslinje som er i ferd med å trekkes rundt hele fotballspillet. Denne livslinjen trekkes og holdes i av mange aktører, spillere med og uten moral, tapere, vinnere, dommere, forbundsfolk, eksperter, supportere osv.  som hver og en forsøker å trekke denne linjen i en retning som vil gagne dem eller sitt lag i størst mulig grad. Noe som absolutt er i tråd med spillet fotball, som dreier seg om å vinne. Og ofte til enhver pris. Man tar i bruk alle mulige metoder innenfor lovverket og de som enda ikke er regulert av lover. Det er dessuten en kjensgjerning at man noen ganger blir straffet for de lovlige metodene, mens de ulovlige metodene går ustraffet hen.

Det er likevel den moralske auraen rundt fotballspillet jeg vil rette oppmerksomheten mot med denne teksten. Jeg vil redegjøre for termen ’filming’ og dens altfor direkte tilknytning til betydningen ”juks.” Det finnes en rekke andre måter å jukse på i fotball som har til gode å falle under tilsvarende bås av betydning.

Aksjon fair play, endte med unfair play
En annen parallell er fotballovverkets eget forsøk på å støtte opp under fair play, som er i ferd med å virke i helt motstand retning, nemlig prosjektet med å skyte ballen ut av banen hver gang en spiller ligger nede. Det er bemerkelsesverdig hvor ofte en spiller blir skadet når laget hans leder med ett mål og kampen går mot slutten. Lovverket har legemliggjort en utmerket mulighet for ledende lag til å hale ut tiden ved at spillere legger seg ned og agerer (simulerer/filmer(?))  skadet. Dommeren og motspillere (under press av fair play) tilkjennegir sin oppmerksomhet og stopper spillet enten ved bruk av fløyte eller spiller ballen utover sidelinja. Spilleren uttrykker klart at han trenger tilsyn av lege eller fysioterapeut og geleides etter hvert over sidelinja, gjerne haltende, ofte på motsatt fot enn den han fikk vondt i. Jeg har aldri sett en spiller få gult kort for dette. Dommeren setter spillet igang og spilleren entrer banen igjen nesten umiddelbart, etter å ha forlatt den tilsynelatende skadet. Hvis dommeren mistenker simulering og overspill fra spilleren overser han spilleren og lar ikke denne komme innpå, som oftest, ikke før det har foregått en ballovertagelse/ballmist. Den ”skadete” spillere har lykkes i å senke tempoet betraktelig, stykke opp spillet, gi medspillerne nødvendig hvile og har lagt til rundt ett minutt på klokka, hvor max. 30 sekunder av det minuttet resulterer i tillagt tid.

Det er rettet fokus mot uthaling av tid, men aldri konstituert i et lovverk som betegner det som en straffbar handling. Lovverket er faktisk med på å legitimere den. Av andre eksempler jeg vil anse for å være som juks, er å sparke ballen ut av banen for å hale ut tiden. Javisst kommer ballen fort tilbake siden tribunene er fulle av gale hooligans, men intensjonen er å hale ut tiden. Dessuten er det ikke alle tribuner som er fulle. Av annet jeg vil beskrive som juks på fotballbanen kan jeg nevne en forsvarsspiller som takler en motspiller stygt. Forsvarsspileren hevder han knapt var borti spilleren, selv om han var det, og mer enn stempler motspilleren som en filmer. Dette resulterer enten i a) at forsvarsspilleren slipper å få kort, som han kanskje burde hatt, ved å betinge sin uskyld eller omtale angriperen som en filmer b) at angrepsspilleren ikke får frispark neste gang, fordi han får et ufortjent rykte på seg som filmer. Andre måter å forsøke å jukse på er de utallige situasjonene i løpet av en kamp hvor en duell mellom to spillere resulterer i at ballen går utover sidelinja hvorav begge spillerne sporenstreks rekker hånden i været og hevder det er hans lags ball. Han som får avgjørelsen imot seg kjefter dommerne huden full og legger press på dommerne til neste gang en tilsvarende situasjon oppstår. TV-bildene i ettertid viser mer enn ofte at slike hevdelser er helt bak mål og at situasjonen er innlysende og opplagt.

Utallige andre eksempler på juks
Dette er bare noen av eksemplene på juks man med enkelhet kan finne på fotballbanen. Signalverdien min kan neppe misforstås og jeg ser derfor ikke behovet for å ramse opp flere eksempler på handlinger som ikke er i strid med fotballens lovverk, men som ikke burde vært tillatt av samme årsaker som filming tilsynelatende ikke er tillatt.

Tilsynelatende ikke er tillatt, fordi hvorfor er det ikke tillatt å filme? Som Sun Tzu bekrev den beste krigeren for flere tusen år siden: Den beste krigeren er den som til enhver tid gjør seg selv tilpasningsdyktig overfor de forhold han kan utspille sine ferdigheter på. Jeg skal ikke dra det så langt som å si at den eneste regelen er at det ikke er noen regler, men fotball er ikke lenger bare et spill for spillets skyld. Det dreier seg ikke lenger bare om rent fysiske ferdigheter som hurtighet, teknikk og kraft, det dreier seg om økonomiske, estetiske, underholdningsmessige og ikke minst vitenskapelige faktorer. Tradisjonalisten må innse at utviklingen kan ikke stoppes, man må tilpasse seg utviklingen. Dette er noe fotballspilleren gjør til enhver tid, da må regelverket og synserne tilpasse seg også. For filming er og blir en del av fotball, en måte å vinne på. En måte å få en motspiller utvist, en måte å vinne et straffespark på, en måte å vinne fordeler som alene eller over tid kan avgjøre en fotballkamp, som ikke bare dreier seg om 3 poeng, men om millioner, om sorg, om glede, om opp- og nedrykk.

Bare tapere snakker om at det viktigste er å delta
Fotball er et spill som dreier seg om å vinne, ikke om å delta, derfor vil den ambisiøse spilleren til enhver tid gjøre en innsats best egnet for å få sitt lag til å vinne. Så får det være opp til tradisjonalistene og moralistene å avgjøre hvem som er den moralske vinner, jeg tror fotballspillerne driter i det, økonomene driter i alle fall i det, og folk flest driter til og med i hvordan man vinner, bare man vinner. Men det er også en estetisk bit ved fotballen som er på vei tilbake, den biten kan være umoralens bekjemper i fotballens videre utvikling. Men å forsøke å bekjempe fotballspillerens trang til å vinne, på alle mulige måter, er uansett en kamp moralisten er dømt til å tape, for i fotball er det bare én vinner, nemlig nr. 1.

Er det galt å filme? Er det ikke rart at de som beskyldes for å filme mest ofte også er de beste spillerne? Den spilleren som best har tilpasset sine ferdigheter til forholdene...

Noter:
Jeg har vært konsekvent i bruken av ”han” i denne artikkelen, da jeg fortsatt har til gode å se en kvinnelig fotballspiller filme. Enten fordi utviklingen innenfor kvinnefotball ikke har nådd grensa for utenomsportslig essens og dermed ikke faller under behovet for å ty til alle mulige midler for å vinne, eller fordi de rett og slett ikke har utviklet denne ferdigheten og er redd for å gi kritikere av kvinnefotballen enda mer kjøtt og bite i.

Hvem burde fått kort - Battiston for filming eller Schumacher for fellingen?
http://youtube.com/watch?v=coSfMSUSVPI

Guds hånd: Burde Maradona vært straffet for Guds handlinger?
http://youtube.com/watch?v=GjmBtubEZSE