TIRSDAG 1. MARS 2005
av Erik Eikebrokk

Til denne forrykte forfatter av "IL Tragisk"
- Jeg kan også tale med slangens tunge

(Frykt ikke dåren) Kjære forrykte forfatter og øvrige lesere, hvor spent dere må være på å lese denne respons, velbårne og intellektuelle barn av verden, da dere her regner med å finne hevn, skjellsord og bitende irettesettelser av forfatteren av det pinlige og selvmotsigende verket "IL Tragisk." Jeg mener ham, denne kjetterens oppkom, som, etter det man sier, ble avlet i Stokkanhaugens dype jungler, oppdratt som Mowgli - jungelgutten, og konfirmert i kamuflasjejeans og kaki med tølpere og kjeltringer beskuende fra første benk.

FØRSTE DEL - VERDIGHET
Men jeg har virkelig ikke tenkt å gi deg den fornøyelsen, for selv om krenkelser vekker vrede i det mest ydmyke bryst, skal denne regelen finne sitt unntak i mitt. Du ville vel at jeg skulle kalle ham et esel, en halvskrulling og en frekk og upålitelig dåre, men det kunne ikke falle meg inn. La hans egen synd straffe ham, la ham slurpe den kål han selv har spyttet i, og la ham så reise og ryke. Det jeg ikke har kunnet la være å ta meg nær av, er at han kaller meg stivbeint og enarmet, som om det skulle ligge i min hånd å stanse tiden, så den for min del ikke skulle sette sine spor i min alderdom, eller som om mine skrubbsår og verkende arr hadde skjedd i et kneipeslagsmål, og ikke ved det mest minneverdige slag som fortid og nåtid noensinne har sett, eller kommende tider kan vente å se.

Om mine sår ikke er omgitt av glans i dens øyne som ser dem, verdsettes de i det minste høyt hos dem som vet jeg fikk dem, for soldaten tar seg bedre ut som død på slagmarken med flagget i hånden enn en desertør i live på flukt med skjulte symboler på håndbaken. Dette er så sant at om noen ville foreslå meg å gjøre det umulige mulig, ville jeg heller ha befunnet meg i denne strålende strid enn å være helbredet for mine sår uten å ha deltatt i den. De sår soldaten kan vise i sitt ansikt og bryst, er medaljer og utmerkelser som leder de andre til ærens himmel og til ønsket om å være del av den samme historie og stamtavle. Dessuten skal man legge merke til at sine verker skriver man ikke med sine eldende hvite hår, men med intellektet, som pleies og forbedres med årene. Derfor, prat ikke nedsettende om min erfaring, min alderdom, du blåkopi av manglende innsikt og velbårenhet.

For historien har skapt mitt ry, enten det er godt eller ondt, det er ikke opp til meg å bestemme straffen for de epler jeg måtte ha stjålet i fiendens hage. Jeg valgte livet fremfor døden og ville gjort det samme igjen. Jeg velger verken frender eller fiender, men du har tydeligvis valgt meg som din fiende. Jeg legger ikke ledende blekk i mine kritikeres penner, jeg lar meg ikke støte av dårens selvmotsigende ord, du får tale om meg med de ord du måtte ønske. Men er det som man sier at i seg selv ser man andre, burde du hengt speilet andre veien. Jeg hører nemlig at din skygge har forlatt deg i skam, mon tro om ditt eget speilbilde har gjort det samme...

Om du skulle treffe ham, denne forrykte kritiker av IL Tempos leve, si han fra meg at jeg ikke anser meg for krenket, for jeg vet godt hva djevelens fristelser er, og en av de største blant dem er å få en mann til å tro at han kan rope ulv, ulv, ulv uten å måtte stå til ansvar for for det fornærmede får. For jeg deler heller fengsel med 10 sauer enn å tute med ulvene. Vargen kan aldri bli fri, han er tvunget til et liv i skauen. Blant folk møter han skulende blikk, kalde skuldre og frykt. For bak hans gråhet skjuler det seg bitterhet, kjetterens dårskap og sinne og et kaldt hjerte.

ANNEN DEL - SKINNSYKE
Du tasser som ulven rundt med skjulte motiver og frådende kjeft. Til kanten av skogen går du, men ikke lenger. Vi trives alle best blant våre egne, skogens mafiaboss. Rotte! Rotte! Jeg leder heller en liten armé av kloke menn, enn store bataljoner av tassende rotter. I deg får spiren for ondskap, misunnelse, grådighet, lediggang og urettferdighet blomstre. Ditt vesen gir djevelen et ansikt.

Jeg setter mine frender høyt i akt, høyere enn jeg setter mitt eget vedkommende. I IL Tempo er døren høy og porten vid, du, hvis navn jeg ikke vil benytte, kan snerre med åpen munn og gjøre tegn med labbene dine, du skabbete, stakkarslige kritiker av det elskverdige samfunn. Din dårskap har gått deg til skinnet, i skyggen lever din selvinnsikt i skam og ditt angrep er et angrep på deg selv. Gjør det du vil, men spre ikke dine sorger blant folk, for du gjemmer deg som en rotte bak skrenter og i lånte huler. Du lengter til dit ingen mann har satt sin fot, der hvor du ingen motstand vil møte i ditt evige kjetteri. Der hvor vettet ikke strekker til, lar du sjalusien råde. Om det blinde ikke ser, snakker du med store ord, det de døve ikke hører, lovpriser du og skaper misunnelse og sjalusi. Du er som vargen, Gråbein, Gråbein. Kjeppen er kastet, løp og hent den, apport din jævel, apport!

Hadde det vært i min makt å kunne fordele straff etter forbrytelse ville jeg ikke vært sen med å legge min hånd på og betuktige deg. Ditt taskenspill når hit, men ikke lenger, dine ord er som salt i mine sår, din tunge som bensin på mitt brennende hus. Jeg har hørt at den gale ikke drømmer, men den vettløshet som du fremstiller kan ikke oppstå av annet enn dårens fantasier, og i disse skal jeg deg med pinsel og uforskammethet hjemsøke. Den oppgave å vekke ditt vett til live, er større enn meg, for stor til at én mann alene kan overkomme mengden av dårskap ditt vedkommende besitter. Du er allerede straffet nok, Gråbein, derfor vil jeg ikke mer bekle ditt usjarmerende ytre med klengenavn og betegnelser. Ja, faktisk vil jeg ikke ha noe mer med deg, du okkulte avskums inkvisitor, å gjøre, min oppmerksomhet er deg viet for siste gang, Gråbein, du djevelens skam og laveste undersått av brennende kors og sataniske motiver.

Jeg krenkes ved at du bruker ord av mitt vokabular, at du puster inn den luft jeg puster ut, at du går på den marken jeg vil forvalte mitt liv. At ditt flakkende blikk kan observere det samme som jeg kan. Vik fra mitt sinn i stillhet, kryp for mine føtter og forpest ikke lenger mitt åsyn. La meg slippe å spotte min venn kjeppen ved å gjennomtukte deg med livets lærepenge, en dobbel omgang pryl.

Av mellommenneskelige grunner vil jeg understreke at dette verket er av ironisk art og er kunst av den såkalte "l'art pour l'art"-sjangeren, nemlig "kunst for kunstens skyld."

Nyheter
27.02.2005
NTNUI-IL Tempo

Forum

Det skjedde