(Romolslia) Rindal kom til Romolslia kunstgress for å gjøre to ting de aldri hadde gjort før: Score mål og ta poeng mot IL Tempo.
I stedet fikk de to knyttnever rett i fleisen.
Den første knyttneven serverte Kenneth Buvik etter en drøy halvtime. Debutanten løp seg alene gjennom etter en strøken pasning fra John Johnsen. Fra høyre ving bredsidet han ballen mellom beina på keeper, og kickstartet IL Tempo-karrieren.
Den andre knyttneven serverte Jørgen Schjølberg. Kanskje ikke på grunn av spesielt godt spill, for keeperen var stort sett arbeidsledig kampen gjennom, men måten han valgte å markere seieren - og sesongens første smultring - på.
Med å strekke en knyttet neve over hodet.
Som bildet over viser, valgte de to hovedpersonene å kopiere en idrettspolitisk demonstrasjon fra 1968, kjent som Black Power-bevegelsen (se det ikoniske bildet av Tommie Smith og John Carlos lenger ned i artikkelen).
Duoen gikk rett gjennom pressesonen etter kampen, og ville ikke svare på spørsmål om de to knyttnevene var en metafor på IL Tempos sorte drakter, eller om det var ment som politisk propaganda.
– Vi er ikke her for å snakke om idrettspolitikk, men for å snakke om idrettsprestasjoner, sa Schjølberg da han ble pushet om et svar.
Buvik smilte bare lurt.
Kanskje var det ikke rart at Buvik dro på smilebåndet. Siden han viste seg fram for IL Tempo-publikummet i årets første treningskamp, mot Kattem i februar, har han knapt vært å se på verken trening, treningskamp eller OBOS Cup.
Årsaken skal ha vært en lårbakside som lugger. Men mot Rindal orket ikke 35-åringen å vente lenger. Det fikk stå sin prøve.
Og hvilken prøve det ble.
Fra sin høyre kant var Buvik involvert i flere av IL Tempos første og største sjanser. At det lugget litt både i avslutning og innlegg, får det to måneders lange fraværet ta mesteparten av skylda for.
DEMONSTRERTE: «Om jeg vinner, er jeg en amerikaner, ikke en svart amerikaner. Men om jeg gjorde noe galt, da vil de si at jeg er en neger. Vi er svarte og vi er stolte over å være svarte. Svarte Amerika vil forstå hva vi gjorde i natt.»
– Tommie Smith
|
|
For det meste dreide seg om IL Tempo. Rindal trillet mye ball, men fant aldri noen rom å boltre seg i mellom IL Tempos to bakerste ledd, hvor en annen sesongdebutant også leverte med bravur.
Vidar Guttormsen spilte sin første kamp i 2017, og var tilnærmet feilfri. Trener Erik Hoff klødde seg i hodet, og lurte på hvor Guttormsen hadde funnet storformen. Det forklarte Guttormsen slik:
– Jeg ga litt faen!
Oppskriften fungerte, i hvert fall defensivt. Offensivt fløt det ikke like godt for hjemmelaget. Med énmannsangrepet André Larsen ute, var det opp til Martin Husevåg, Erik Eikebrokk og Buvik å ta ansvar.
Kort fortalt: Det florerte ikke med store sjanser i første omgang. Ikke for dét, laget burde selvfølgelig ha ledet lenge før Buvik fikset den forløsende scoring etter 34 minutter.
Likevel føltes det aldri som om IL Tempo ikke hadde kontroll. Til det var forsøkene fra Rindal for spede. I perioder virket det ikke som laget ønsket å gå i angrep i det hele tatt, og valgte i stedet å trille tre-kant mellom keeper og to midtstoppere.
Aldri forsøkte de å utnytte IL Tempos kjernesvakhet, mellomrommet mellom forsvar og midtbane, og avstandene i forsvarsleddet.
– Hjemmelaget tok mer og mer over banespillet inn mot pause, men det var likevel en optimistisk Rindals-gjeng som absolutt trodde på poeng i pause, skriver Rindal på sine hjemmesider.
Og da ble det enkelt for IL Tempo. Avgjørelsen falt tjue minutter ut i andre omgang; etter et sjansesløseri av dimensjoner.
Debutant Buvik førte ballen innover fra høyre, overså Hauges overlapp utenfor seg, og slo ballen ut mot venstre. Der ventet dagens kanskje største sjansesløser, Eikebrokk, som denne gangen traff reint, og fikset sitt første for året.
Men heller ikke nå - to mål på etterskudd - virket det som Rindal ønsket å angripe.
En assistentdommer som øvde seg på 17. mai-feiring ødela en håndfull gode IL Tempo-sjanser. Altfor upresise og utålmodige IL Tempo-spillere ødela resten.
|
| Lite sjanser og med et lite spillemessig overtak til hjemmelaget |
For dette var virkelig en kamp IL Tempo kunne - og burde - fått utløp for offensive abstinenser. Dessverre sviktet det altfor ofte i siste ledd. Dårlig førstetouch, upresis kortpasning, for tidlig slåtte innlegg, for raske innløp. Generelt; hele Murphys lov-regla.
– Andre omgang fortsetter egentlig som første. Lite sjanser og med et lite spillemessig overtak til hjemmelaget, skriver Rindal-gjengen.
Likevel var det noe sjeldent solid over IL Tempo. Det virket som laget hadde kontroll. Det var ikke noe stress. Det var godt humør. Det var ikke mas og jag etter å prestere bedre eller å jage flere mål.
For det viktigste i fotball er faktisk å vinne - å ta tre poeng.
Dét gjorde IL Tempo, og da er det kanskje greit å feire med å løfte armen - og knytte neven, uansett hva formålet måtte være.
Black Power-hilsenen under sommer-OL i 1968 var en menneskerettsprotest og den største politiske markeringen i løpet av den 110-årige historien til de moderne olympiske leker. De afroamerikanske utøverne Tommie Smith og John Carlos gjorde sin Black Power-markering under seiersseremonien for 200-meter ved Sommer-OL 1968 i Mexico by ved å heve en knyttneve i en sort hanske.
Black Power («Svart makt») er et politisk slagord og betegnelsen for en rekke tilknyttede ideologier, og var en særskilt amerikansk politisk bevegelse i tiden løselig mellom 1966 og 1975. Begrepet ble benyttet blant folk av sort, afroamerikansk opprinnelse i USA (men også i andre deler av verden). Kjente representanter for bevegelsen er Martin Luther King jr. og Malcolm X.
Jørgen SCHJØLBERG
Bruno COELHO ‹ 45° 
