 Støren 1-2 IL Tempo. Mer sprut i trøndersk morrabrød enn størensk wienerbrød
20/04/16 › Thomas Lerviks scoring på overtid sendte IL Tempo om ikke til himmels, så i hvert fall til kvartfinalen i Obos cup.
‹› LES OGSÅ
› 5. divisjon avdeling 3 › Tabell og resultater
› Kalender › Terminliste for IL Tempo 2016
› Statistikk › IL Tempo-børsen
‹› RELATERTE SAKER
› 21/04/16 › 1017 ord: Se bildene fra Støren v IL Tempo
› 20/04/16 › Obos Cup: Slik kan IL Tempo sikre avansement til kvartfinalen
› 10/04/16 › Etter kampen: Oppdal 1-4 IL Tempo
› KAMPFAKTA
20/04/16 Støren idrettspark |
 STØREN
 IL TEMPO
|
|
58° 0-1 André LARSEN (Lervik)
62° 1-1
90°+1 1-2 Thomas LERVIK (Asklund)
|
› IL TEMPO 4-3-3
|
32 |
 Jørgen SCHJØLBERG |
7 •• |
21 |
Øystein WINSNES |
6 |
13 |
Magnus SANDNES © |
7 • |
4 |
Vegar OLSEN |
6 |
6 |
Ketil THORSØ |
5 |
26 |
Kristian SKJETNE ‹ 45° |
6 |
30 |
Jørn Ove ASKLUND  |
5 |
20 |
John JOHNSEN |
6 |
29 |
Thomas LERVIK |
7 ••• |
46 |
Andreas GULLAKSEN |
4 |
19 |
Robert PRELLER ‹ 4° |
- |
› BENKEN
|
2 |
Erik HOFF › 4° ‹ 23° |
- |
14 |
 Fabian ABUEG GOMEZ › 23° |
5 |
21 |
André LARSEN › 45° |
5 |
| avr (11)=5,9 » avr (14)=5,75 |
T |
Erik HOFF |
5 |
› Dommer: Björn GAMBÄCK, NTNUI
› Gult kort Støren: (1)
› Tilskuere: 34
|
3
|
| |
|
|
(Støren) Utgangspunktet var enkelt. IL Tempo måtte ha poeng for å sikre avansement til Obos cupens kvartfinale. Støren måtte vinne.
I forrige cupkamp, mot Oppdal, stilte IL Tempo med 12 spillere. Da Andreas Gullaksen og Thomas Lervik tok avspark to minutter over åtte på Støren idrettspark hadde IL Tempos ellevte spiller ankommet seks minutter tidligere.
Etter to stigningsløp i mosjonisttempo var også Ketil Thorsø klar.
– Dette blir første og siste gang at forsentkomminger aksepteres, sa IL Tempo-trener Erik Hoff, uten at moralprekenen var spesielt rettet mot Thorsø. Mer som mot en ukultur og tendens som den siste tiden har eskalert.
Etter tre minutter fikk ukulturen nok et offer: Fire minutters oppvarming på hvilepulsnivå var nok til å sende Robert Preller i bakken etter tre minutter.
Der ble han liggende - helt til han haltet bort til benken - hvor han ble sittende for godt, kampen ut - med en ispose i lysken.
IL Tempo-spillere lærer aldri.
– Jeg skjønner ingenting, jeg har aldri hatt strekk før, sa Preller håpløst, og minte en smule om trebarnsmora fra Ler som er overbevist om at hun fortsatt er jomfru.
Inn kom spillende trener Erik Hoff, i påvente av superinnbytter Fabian Gomez, som ikke tok noen sjanser på å miste det nyervervede førerkortet - og brukte 87 minutter på å kjøre fra Singsaker til Støren.
|
Jeg skjønner ingenting -
har aldri hatt strekk før |
– Det hadde gått raskere å løpe, sa assistenttrener Magnus Sarheim, uten tanke på at han ikke er noen løpsmaskin selv.
Omgangens feteste sjanse ble brent allerede etter 26 sekunder. Og den falt til IL Tempo - til tross for at det var Støren som hadde avspark.
Det er likevel ikke så rart som det høres ut som. For når man spiller mot Støren, er den raskeste måten å få ballen tilbake, å gi den bort. Støren kaster nemlig ikke bort tiden på fikst pasningsspill eller jålete touch: Ballen skal én vei; fremover!
Etter 4 sekunder hadde Schjølberg ballen i klypene. Én kort igangsetting, to pasninger, én overlapp, et innlegg og et overhopp senere, rullet ballen mot Kristian Skjetne på 6 meter.
Men vinneren av IL Tempos "hvilken spiller minner minst om Zinedine Zidane"-konkurranse blåste ballen over.
Tendensen var typisk for omgangen. For selv om de enorme sjansene uteble, kom IL Tempo stadig vekk i bølger. Gjenvinning på gjenvinning og kjappe ballveksklinger fra én flanke til den andre, tvang Støren til å løpe mye imellom.
Uheldigvis for IL Tempo var hjemmelaget et lag med mye løpsstyrke og defensiv offervilje. Derfor ble det med mange nesten-muligheter. "Zidane" kom aldri nærmere enn til 16 meter. Andreas Gullaksen aldri nærmere enn til bakerste mann. Thomas Lervik ikke nærmere enn en suser midt på keeper.
Dødballene ble det dessuten aldri noe ut av. De traff som regel hjemmelagets beste hodespiller.
|
Heldigvis
var Jørgen Schjølberg stadig vekk
på alerten |
Derfor stod det også 0-0 til pause, men ikke uten at også Støren hadde kommet til flere gode sjanser.
Heldigvis var Jørgen Schjølberg stadig vekk på alerten. Heldigvis bommet Støren håpløst da IL Tempo-keeperen ikke var det.
Første omgang var mer enn akseptabel, kun de store sjansene - og målet - uteble. Likevel ble det gjort flere forandringer i pausen.
Det middels høye presset fra første omgang skulle i andre bli et høyt og aggressivt press, med stadige gjenvinninger og kort vei til motstanderens mål. I teorien i hvert fall.
– Vi skal avgjøre kampen i løpet av 15 minutter, brølte Erik Hoff med knyttet neve og solariumsbrun pels.
I tillegg til taktiske omstruktureringer gikk Vegar Olsen opp på anker, Jørn Ove Asklund ut som indreløper, Thorsø inn som stopper og Gomez ned på back.
André Larsen, som også hadde dukket opp, ble sendt ut på venstre ving for å avgjøre kampen.
Tanken var god, for kvarteret ut i omgangen gjorde Larsen for én gangs skyld jobben sin, og ikke alt mulig annet. Innlegget, som ikke var et innlegg, men et nøye kalibrert skudd, curlet og duppet - mot en keeper som trolig ventet et innoverskrudd innlegg.
Mon var det derfor han stod for langt ute i feltet; fremoverlent og sjanseløs. Med det 1-0 til IL Tempo.
|
Dette kan
da ikke gå
galt, tenkte
IL Tempo-benken |
På IL Tempo-benken pustet støtteapparatet lettet ut.
– Dette kan ikke gå galt, tenkte de kanskje.
Minutter senere var tanken av det motsatte slaget.
– Dette går til helvete.
For i mellomtiden hadde IL Tempo gitt bort alt av initiativ, og Støren forflyttet seg høyere i banen. Pumpingen av lange baller ble ikke færre, dommeren begynte å blåse én vei, og antall dødballer for hjemmelaget økte voldsomt i antall.
De sortkledte senset nok varskoet, men greide ikke å gjøre noe med det. På tredje dødballsforsøk lå ballen i målet. To Støren-spillere fikk stå umarkert på bakerste og time opphoppet. Det var nok med én...
Skulle resultatet stå seg ville IL Tempo likevel bli gruppevinner, og Støren fortsatt ha gode muligheter til å avansere til kvartfinalen som beste toer. Sannsynligvis preget dette kampbildet. Begge lagene var redde for å miste det de allerede hadde.
– Det er verre å miste noe man allerede har, enn å ikke få noe man har lyst på, sa Mjølndalen-trener Vegard Hansen en gang.
|
Det er verre å miste noe man
har, enn å ikke
få noe man har lyst på |
Samtidig gikk tiden - fort. John Johnsen kastet seg i bakken ved enhver anledning - sikkert for å hale ut tiden med tøysete strømpeopptrekninger og knyting av skolisser som ikke var gått opp - og pådro seg dommerens vrede.
Johnsen fikk fortjent nok gult kort, og delte med det skjebne med Asklund og Larsen, som kjeftet opp den svartkledte på dårlig svensk.
Godt inne i overtiden føltes det tryggere å være IL Tempo-spiller. Beskjeder hadde nådd ut til spillerne, om at uavgjort var nok.
Derfor stormet ikke lenger indreløperne ukritisk i angrep. Derfor forsøkte ikke backene seg på hasardiøse driblinger som bakerste mann.
Derfor, kanskje, fikk Jørn Ove Asklund endelig ballen der hvor han vet å gjøre nytte med den: I mellomrommet mellom motstanderens forsvar og midtbane, med to lynvinger gampende fremover på utsiden av seg.
Pasningen til arbeidshesten Thomas Lervik var delikat.
Og selv om avslutningen til Lervik var vel så effektiv som Asklunds pasning, er det ikke scoringen på overtid Lervik huskes best for etter denne kampen.
Det er den defensive innsatsen - og det to-sifrede antallet gjenvinninger.
For en mann - for en maskin - for en leder!
Etter dette kan det bare gå nedover...
|
