(Caya/Fire Fine) I to sesonger har Vidar Jenssen spilt samtlige IL Tempo-kamper. Legger man til oppmøtet på trening og dugnadsånd, har han utvilsomt gått foran som en av IL Tempos mest lojale jernmenn.
Kanskje var det på høy tid, men det var i hvert fall på sin plass, da han på avslutningsbanketten ble overrakt prisen som "Årets gigant" - av en av sine største fotballhelter.
"ÅRETS GIGANT"
– De forsøkte å få tak i Messi, Maradona og Cruyff. De kunne ikke komme, og da var visst jeg nestemann på lista, sa Sverre Brandhaug, og høstet latter fra festlokalet.
På tilgjort vis med i overkant store tårer dirrende fra øyelokket, behøvde hovedpersonen selv noen sekunder på å ta innover seg overraskelsen. Om det var møtet med "Brandy" eller selve prisen som rørte mest, var ikke godt å si.
Da salen, som spilte med på Jenssens teatralske tilgjortheter, med trampeklapp, applaus og tilrop, uttrykte et unisont krav om taler og den slags, skred Jenssen til verket. Og i stedet for jukselapp i hånda, slik stjerner flest har for vane - holdt han en signert og unik Rosenborg-drakt, overrakt av gode gamle Sverre.
– Først vil jeg takke "Brandy", for at han tok seg tid til å stille opp.
Det virket som Jenssen nøt oppmerksomheten, og lot innledningen henge litt i lufta med retorisk slagkraft, før han påny nøt tilværelsen som salens blikkfang.
– Og så må jeg jo si at det var på tide - at jeg fikk prisen som "Årets gigant", men bedre sent enn aldri...
Jenssen fikk aldri tale ferdig, for salen reiste seg, og ga seg ikke før Brandhaug og Jenssen møttes på scenen i en broderlig klem mellom legender.
FESTKVELD
Banketten ble innledet på Caya, med oppmøtepils og velsmakende tre-retters. Spillerne betalte tips, og IL Tempo-kasserer Kent Stian Holmli betalte resten.
Sjelden har en større IL Tempo-tropp vært samlet - langbord og glass med høy stett måtte til for å markere hendelsen behørig nok.
Magnus Sandnes ble utnevnt som toastmaster kvarteret før oppmøte - og syntes akkurat dét var i tidligste laget.
– Det får da være måte på til planlegging!
Kveldens første pris ble delt ut etter et utall skåler, og gikk til Bruno Coelho, som "Årets råtass".
Hele Coelhos tale skulle vært gjengitt her, hadde det ikke vært av hensyn til idrettslig etikk, Vær Varsom Plakaten, plassmangel og lesere under myndig alder.
Toastmasteren lot seg rive med av giverglede og oppmerksomhet, men da førstnevnte var i ferd med å dele ut kveldens andre, om enn uoffisielle pris, for "Kveldens beste frisyre", brøt Bård "Hårbård" Haugvik inn. Sistnevnte var ikke villig til å være med på at Andreas Thyge Nielsen skulle få prisen.
– Hei! ropte tenor Haugvik så hele restauranten kikket forskrekket opp.
– Dette går jeg ikke med på!
Kveldens beste frisyre går til Erik Hoff, for han er det jeg som har klippet!
Og slik ble det med den saken.
ÅRETS KEEPER
Kanskje var det fordi han følte seg glemt og oversett, men noen munnfuller etterpå skulle Haugvik få sine etterlengtede sekunder i neonlyset - som han typisk nok misforstod for å være rampelys og blitzregn.
I kamp med Ketil Thorsø, Robert Preller, Tor Martin Olsen, Magnus Sandnes og Erik Hoff tok han hjem prisen som "Årets keeper".
Til tross for at Haugvik måtte stå over tre av de fire siste kampene på grunn av skade, viste talens varighet og desibelnivå at stemmen er det i hvert fall ingenting galt med.
ÅRETS MÅL
Som seg hør og bør skal også "Årets mål" kåres. Det vil si, "hør og bør", i utgangspunktet skulle Thomas Lervik hylles som "Årets spiller", og ikke minst "Årets toppscorer", men Lervik glimret med sitt fravær, og fikk således ikke pris i det hele tatt.
Dermed ble det endelig plass til Fabian Gomez, som i hele sesongen har måtte leve i skyggen av Lerviks fantastiske debutsesong.
Forsamlingen ble inndelt i tre grupper, og fikk hver seg i oppgave å nominere én kandidat til avstemningen om årets mål. Gomez spanderte pilsner og smisket til medspillerne og både blunket og løftet på haka til medspillernes wags.
Resultatet ble, ikke uventet, at Gomez', til tross for skuffende antall scoringer i 2015, ble nominert av samtlige grupper.
Dermed sa vinneren seg selv, og Gomez' glatte suave-tale druknet bort i nye skåler fra en misfornøyd Magnus Sandnes, som mer enn antydet at en av hans egne (tre) scoringer burde vært funnet verdig nok til å vinne prisen.
ÅRETS ÆRESPRIS
Mens Vidar Jenssen fortsatt var i lykkerus over å ha mottatt IL Tempos høyeste årlige utmerkelse (eller var det fordi han fikk møte Brandhaug?), innledet Andreas Thyge Nielsen talen til det som skulle bli kveldens viktigste overrekkelse.
Med svulstige ord og pompøse hedersbetegnelser, digresjoner på avveie, røverhistorier fra militæret ingen trodde ett ord av og forventningsfulle pauser som for å antyde at han var en kunstner med ord, en toastmaster uten sidestykke, en forsamlingsleder som sendt fra Zevs' hus Olympen, kom Thyge endelig til saken:
Utnevnelse av et nytt æresmedlem i IL Tempo.
Tidligere har Roger Kværnø, Magnus Sarheim og Andreas Thyge Nielsen selv mottatt klubbens høyeste oppmerksomhet.
Nå var tiden kommet til å innlemme et fjerde navn i klubbens Hall of Fame.
Thyge Nielsen forklarte bakgrunnen for hederen og æren, og overrakte til slutt gullkonvolutten som gjorde utnevnelsen offisiell.
Med beveget stemme leste det nye æresmedlemmet selv begrunnelsen for prisen:
– Kent Stian Holmli har vært en foregangsfigur i IL Tempo i mange år, først som spiller, nå som kasserer.
– Og snart som spiller igjen, la Thyge humrende til før Holmli, med fuktige øyne og skjelvende underleppe, fikk fortsette.
– Derfor er det på høy tid at innsatsen anerkjennes.
Thyge nikket flere ganger samtykkende, med melodramatiske smil og kveldens nest beste frisyre.
– Denne gullbilletten gir gratis fly og opphold til treningsleir til Barcelona i april 2016.
Utmerkelsen kom akkurat i tide, for etter dét gikk det meste, som seg hør og bør i sådan stund, i svart.
Neste år!
