(Romolslia) Dagen før dagen prøvde Hommelvik-trener Runar Hanger seg på en spansk en - eller en verdaling, som kanskje er et mer presist begrep for folk fra distriktene (fåtallet av Hommelvik-spillerne har stempel i passet sitt - og flertallet av dem har aldri vært lenger sør i Norge enn Sandmoen camping - eller Sydentur, som de kaller det).
Det spanske forsøket, eller den såkalte verdalingen, var Hangers forsøk på å lure IL Tempo-trener Erik Hoff til å tro at IL Tempo kom til å få lett match, mot et kraftig redusert Hommelvik-mannskap. Fredag kveld tekstet nemlig Hanger at utsettelse var å foretrekke - ettersom "Vika" knapt hadde folk til å stille lag.
Irriterende mindgames? Nei. Sjarmerende? Ja. Vellykket? Neppe.
Det viste seg at Hanger ikke hadde så mye å bekymre seg over. I hvert fall ikke sammenlignet med IL Tempos fraværsliste - som er langt som et vondt år.
Olsen suspendert for tre gule kort, Hauge ute med hjernerystelse, Nielsen og Guttormsen ute med idrettsbrokk, Sandnes og Skåren på heisatur i Europa. Thyge Nielsen enda lenger borte, i Karibien.
– Karibien, er det på månen? sa vantro Hommelvik-spillere, og måpte.
Med så mange spillere ute måtte trener Hoff nok en gang sjonglere. Et 8 siders kampprogram avslørte dog ingenting om hvem som skulle fylle forsvarsfirer'n sammen med Jenssen og Solem, og om wonderboy'en André "the One" Larsen umiddelbart fikk tillit fra start av.
Svaret på det første, var Øystein Winsnes og Tor Helge Johansen. Svaret på det siste, var nei.
| ” |
– Vær så
snill og hold nullen i to minutter... |
Før avspark hadde Hoff ett ønske: – Vær så snill og ikke slipp inn mål før det er spilt to minutter! (og helst ikke i det hele tatt).
IL Tempo har faktisk sluppet inn det første målet i fem strake kamper - i tre av dem før fem spilte minutter. Tre av dem har endt med tap...
Som bortetrener Hanger poengterte i sin trenerspalte i det 8 siders kampprogrammet: – Hommelvik har aldri scoret mot IL Tempo (0-9 på to kamper).
Fra avspark av var det lite som tydet på at de skulle gjøre noe med den statistikken. Til det virket Bård Haugvik for skjerpet - og hadde små problemer med å rydde unna forsøkene bortelaget yppet seg med. Og så fort klokka til dommer Bolkan tikket forbi de fem første minuttene kunne IL Tempo tillate seg å senke skuldrene, kjenne på mestringsfølelsen og begynne å spille fotball igjen - for første gang på lenge.
Det tok ikke lang tid før IL Tempo tok stålgrep om kampen og tvang laget i Felleskjøpet-grønt lenger og lenger tilbake på egen banehalvdel. Den nykomponerte forsvarsfirer'n fungerte ypperlig, og var like ofte først på Hommelviks spede offensive forsøk, som de var kickstart for mange gode IL Tempo-igangsettinger bakfra.
| ” |
Kristian Skjetne fikk solstikk etter 20 |
Når skulle IL Tempo ta ledelsen? Det var egentlig bare et spørsmål om tid.
Først ble Kristian Skjetne korrekt avblåst for offside på 3 meter - etter å ha blitt headet på blank av vingback Øystein Winsnes. Så skjøt Thomas Lervik hårfint utenfor skrått fra høyre (i den grad 34 meter også kan bety "hårfint"). Så ble Kristian Skjetne byttet ut etter å ha fått solstikk - noe som i hvert fall ikke var av taktiske årsaker.
– Jeg løp til jeg ikke greide å løpe mer, forklarte Skjetne etter kampslutt, i et særdeles mislykket forsøk på å holde flaska/maska.
På daværende tidspunkt ledet IL Tempo 1-0 - etter at ballen spratt IL Tempos vei ute på 7 meter, til Erik Eikebrokk, som fant det lengste hjørnet. Scoring i femte kamp på rad - og dermed snuser #33 (jinx!) på ny rekord (og når rekorden nå, idiotisk nok, nevnes, er det lite sannsynlig at Eikebrokk kommer nærmere sin egen rekord på scoring i sju kamper på rad).
IL Tempo er nå inne i en periode hvor det meste stemmer. Minutter etterpå viser Thomas Lervik at han har planer om å gjøre noe med sin negative scoringsform. Asklund vekter pasningen perfekt i bakrom. Lervik krummer nakken på karakteristisk vis, skjærer inn foran Hommelvik-stopperen og kommer alene med keeper.
Nå kan du vel ikke bomme, Thomas?
– Joda, såklart jeg kan! nærmest svarte vingen, og dundret ballen rett i keeper.
Men ikke fordi dette på noen måte var snakk om et dårlig forsøk - mer fordi keeper Kruke kastet ut en fot, og gjettet riktig - til Lerviks sedvanlige overdramatiske og teatralske irritasjon.
Da hjalp det ikke å gjøre som tsjekkiske sleggekastere - og Bård Haugvik
- har for vane å gjøre heller: Å forsøke å brøle ballen i riktig retning.
| ” |
Forsøkte
å brøle ballen i mål |
Lervik traff Kruke, og sistnevnte ble hyllet som en potensiell redningsmann av sine egne. Førsnevnte stampet i bakken som bare én IL Tempo-spiller har gjort før ham: Slik Tor Haakon Bjørgum gjorde i 2001.
Men det er en annen historie.
Kort tid senere var likevel ikke Kruke lenger noen redningsmann. For da
hadde Hommelvik-keeperen latt kløne et Eikebrokk-skudd i eget mål. På et tidspunkt som gjorde at både spillere og de 48 publikummerne nok begynte å snakke om hvor stor seieren egentlig skulle bli.
Nesten sånn at IL Tempo-spillerne, ti minutter før pause, kunne begynne å planlegge sommerferien til franske rivieraer, franske alper og franske åpninger.
Mens Hommelvik-spillerne kunne fantasere om Sandmoen, grillpølser, Idun ketchup, campingstoler og solfaktor 50. Langt unna Café Rampa, Mostadmarka og det glade, ubekymrede Nord-Trøndelag. Starter traktoren i morra? Har kråkeflokken ødelagt kornåkeren? Har det vært mus på spiskammerset igjen? Er signalet på parabolantenna dårlig?
Men ikke Hommelvik-trener Rune Hanger. Ti minutter før pause begynte han å planlegge en helt annen taktisk vri. For ham var det fortsatt håp.
| ” |
For Rune Hanger var det fortsatt håp |
Og vrien skulle straks snu opp-ned på kampen. Hommelvik hevet presset høyere i banen, tvang hjemmelaget til å slå mer langt, og kom stadig nærmere den ene store sjansen. IL Tempo, på sin side, som byttet tre mann i pausen, slet med å finne tilbake til roen fra første omgang, slentret rundt i halvhøyt tempo og maktet bare innimellom, og mest ut av tilfeldigheter, å true keeper Kruke.
Godt var det derfor at IL Tempo-forsvaret fortsatt var på tå hev, og bakerst - en mur av en keeper - som var revansjesugen som få. Bård Haugvik er tilbake i form - endelig.
Hadde han ikke vært det, kunne dette nemlig gått galt. Kvarteret ut i omgangen fikk Hommelvik endelig uttelling. Mest takket være én spiller. Den innlånte Sogndal-spilleren Mathias Løken får gå - og gå - og gå - og gå - og skyte. Et sakte løp fra nesten inne på egen halvdel blir aldri stoppet. Én etter én rygger IL Tempo-spillere, og til slutt er løken nærme nok til at han tror han kan overliste IL Tempos keeperkjempe - og gjør det...
Bortelaget kommer aldri nærmere i målprotokollen. Og, om sant skal sies, burde IL Tempo kontret inn både to, tre og fire mål - men timingen i løpene sitter ikke, skudd fra dårlige vinkler velges fremfor pasninger til medspillere i bedre posisjon, og direktepasning i rom på førstebevegelse lykkes aldri i å forløse det fantastiske.
| ” |
Var det riktig å bytte 3 mann i pausen? |
André Larsen gjør et positivt innhopp, og er involvert i flere sjanseskapende situasjoner, men heller ikke Larsen har den nødvendige ro til å avgjøre kampen før dommeren blåser i fløyta for siste gang.
Det viktigste er likevel at IL Tempo vinner, at 1. omgang var veldig positiv - og så kan man spørre seg i ettertid: Var det riktig å bytte tre mann allerede i pausen?
Svaret på det siste er ikke nødvendigvis nei, for tross alt: IL Tempo vant.
Og mer kravstor enn det er det ikke alltid legitimt å være...
Bård HAUGVIK
Fabian ABUEG GOMEZ
Bruno COELHO › 22°
