(OTHILIENBORG) Tabloide medier er ikke spesielt godt kjent for å skrive nyheter slik de faktisk ér. Og fotballjournalister er, kan hende, de verste av de verste, når det kommer til å tilpasse nyhet etter det som gir best tabloid gromlyd.
I denne unike og eksklusive artikkelserien, gir IL Tempo.no spillerne selv muligheten til å være journalist, og lar headlinere, allitterasjoner og grandiose vingeslag vike, for noe så obvious som SANNHET.
Treningsgrunnlaget begynte vi å jobbe med tidlig. Allerede i november 2013 startet IL Tempo med cageball, five-a-side-cup’er og futsal, og formen (min) var eminent. Uheldigvis skulle det ikke vare lengre enn til sesongstart. Så stoppet det litt opp – både for meg, og IL Tempo.
Jeg trodde at 2014 skulle bli mitt år - på alle måter, men jeg skulle ta så til de grader feil.
| «hva skjedde med Duracell-kaninen?» |
|
Formen på vinters tid var meget bra, men utover sesongen forfalt den som en stein i vann.
Hva skjedde med IL Tempos “Duracell-kanin”?
Mange skuffelser og tunge stunder til tross, nedturene fikk meg til å stille meg selv vanskelige, men selvkritiske spørsmål. Egentlig ønsket jeg å ta en beslutning allerede da. Bare for å bli ferdig med den:
Nemlig å slutte; svelge kamelene og innse at nok var nok. Om ikke der og da, så i hvert fall ved sesongslutt.
Det som skulle være sesongen der jeg befestet meg som en legende i IL Tempo, gjorde meg i stedet til et null – et ubetydelig intet. Etter år med utenomsportslig motgang utenfor banen, har jeg begynt å stille spørsmål ved hva det er jeg driver med, noe som også har begynt å vises på banen.
Det har det aldri gjort før - vi var midt i sesongen. Så hva gjør jeg nå?
« SLUTTEN?
Jeg biter tenna sammen og prøver mitt beste, men mitt beste er ikke lenger nok. Jeg prøver å være en positiv faktor for laget, men jeg er ikke god nok.
Å bli satt ut av laget smerter. Jeg føler meg god nok til å starte. Jeg har blitt bytta ut når jeg har gjort det bra, blitt benket når jeg har prestert. Har alltid følt at det jeg har gjort, ikke har vært bra nok.
Men jeg valgte å utsette avgjørelsen – slik at den ikke skulle bli preget av øyeblikkets desperasjon, og senere måtte leve med angeren over raske, men korttenkte løsninger.
Så jeg bet det i meg - kjempet videre.
Likevel hang spørsmålet hele tiden over meg – er dette slutten på min tid i IL Tempo?
« HÅPET
Da jeg ble matchvinner mot Gimse, i sesongens siste kamp, gav det meg én av sesongens få oppturer. Det var godt å kjenne på følelsen av å gjøre nytte for seg igjen, å være mer enn bare femte hjul på vogna – en som hentet baller for de andre på trening, en som applauderte høflig fra sidelinjen.
Selvransakelsens oppsummering etterlot liten, eller ingen, tvil. Jeg hadde blitt offer for min egen egoisme og selvtilfredshet, og enda verre, jeg trodde jeg var bedre enn jeg faktisk vár.
| «fra bunnen kan det bare gå oppover» |
|
I etterkant oppsummerer jeg sesongen 2014 i ett ord: ELENDIG!
Trist, kan hende, men samtidig er det det desidert beste utgangspunktet hvis man ønsker å forbedre seg. For fra bunnen kan det kun gå én vei. OPPOVER!
Jeg elsker denne klubben og jeg VIL være med å bidra. Jeg SKAL fortsette med å gi alt jeg har og alt jeg er - på gode og dårlige dager. JEG skal alltid komme på trening og alltid komme på kamp.
Jeg stiller opp for klubben min. ALLTID!
Og neste sesong; skal bli Robert Prellers sesong!
«