Når et lag består av 4 krigere og 9 champagnedrikkende festskålere, bør det kanskje ikke komme som noen stor bombe når laget taper kampen og vinner banketten. For det var det IL Tempo gjorde fredag 26. april på Hallset kunstgress. I frykt for dårlig hårdag, knekte negler og stive legger, valgte champagnedrikkerne å la de 4 krigerne gå i krigen alene.

Jålebukker, daddelfanter og taskenflagellanter. Selvutnevnte triksebroilere, fattigmannsBasma’er og altfor mye knekk i håndleddet. Det måtte gå til helvete. Scenen var satt. Med kick off-party og billige ølpriser i bakhodet, var fokuset aldri på fotballkamp og 3 poeng.

”Men vi vant i det minste festen”, sa en rødmusset rosablogger på Three Lions kl 0145 natt til lørdag. Tapet var like lettglemt som hudormene han hadde skvisa ut noen timer tidligere, mens han stæsja seg opp foran speilet, fjong i trynet og ekstravagant i tøyet, som hvisket ut fra historiebøkene. Som en kvise på livets rumpe. Regnet som bare enda et i rekken av unødvendige IL Tempo-tap.

"Det kommer da flere kamper," sa én.

”Vi skal gruse dem på Romolslia,” lovte en annen.

"Neste år!" prekte Frank Halvei...

Glassene ble løftet i været, mot himmelen, og hilset Gudene, nesten som et takk for sist. Jubelen stod i taket og allsangen duvet i takt med trampeklappene og tonene til "11 skitne menn skal ut på tokt igjen". Glassene smalt i bordet, tapet var glemt og IL Tempo var igjen best i verden.

*

Omtrent 24 timer før avspark satt jeg og skrev ferdig det jeg håpet skulle skulle bli et episk kampreferat. Ja, jeg pleier å gjøre det – å skrive kampreferatet på forhånd, noe også norske fotballjournalister iblant burde vurdert å gjøre, ettersom det å rapportere sannheten iblant blir ekstremt lite underholdende og et stykke journalistisk arbeid som er ekstremt lite leseverdig.

Så i stedet for å forholde meg til den triste virkeligheten først, og sprite opp den med et utvalg virkelighetsfjerne beskrivelser om fantastiske idrettsprestasjoner og enestående øyeblikk, som ikke hadde fnugg av sannhet, valgte jeg å gjøre det omvendt. Nemlig å skrive om et episk drama av de sjeldne, med øyeblikk så tårevåte og enestående at vokabularet mitt knapt strakk til. Og holde utenfor de destruktive og virkelighetsnære fakta om feilpasninger, taktisk mangelfullhet og skuffende innsats som kampen kunne risikere å ende opp som.

Jeg valgte å forkaste det. Ettersom et slikt referat, inneholdende fantastiske individuelle prestasjoner, fintspillende feinschmekkeri av ypperste merke, som kunne væte tørre munner og gi muligheter for den som ønsket å trekke paralleller til store, fotballhistoriske øyeblikk vann på mølla, mer ville være som en parodi å regne. Ettersom et slikt referat ikke ville kunne identifisere noe av det som foregikk på Søppelmyra kunstgress på ettermiddagen av fredag 26. april. Av mange beskrevet som Norges desidert dårligste fotballbane. En fotballbane som har flere humper og hauger enn kulebanen i Naganos alpinanlegg.

*

Iblant kommer man ut for situasjoner hvor man kunne tenkt seg støtte av personer man beskriver som ”en man kunne gått i krigen med”. Jeg tror ikke nødvendigvis jeg er en slik type fotballspiller, men jeg ville tatt det som kanskje det største kompliment av dem alle, å bli sett på som en slik.

For da IL Tempo stod overfor serieåpningen på Hallset kunstgress mot National, et lag som aldri før hadde tatt poeng mot IL Tempo, var det opplagt at det var laget som mest var rustet til krig som kom til å vinne. Noe som ikke ble lagt skjul på i pep-talk’en før kampstart, men som fant sin negasjon i den iver og krigsånd laget dernest viste da dommeren blåste for avspark.

For da hærfører nummer 1 burde løftet sverdet foran IL Tempo-fanen høyt hevet og brølt sin vinnerambisjon fremfor sine soldatkolleger, ble krigsbrølet overdøvet av en musefis fra øst. Og et lag som går i krigen i frykt for å tilsmusse sin uniform med blod, svette og tårer, er egentlig ikke verdig å bære denne uniformen.

Derfor stiller jeg spørsmålet, uten å heve meg selv over kritikk, om det er noen i etterkant av det håpløse 2-1 tapet for National som ser seg selv som en det er verdt å ta med seg i krigen?

Kanskje tar jeg feil. Kanskje ga alle sitt absolutt beste på banen. Både individuelt og kollektivt. Kanskje ofret alle både skrubbsår på knærne, dager med stive leggmuskler og brannsår på rumpa, i kampen om 3 poeng. Men jeg har mine tvil.

For jeg vet innerst inne at IL Tempo kan så mye bedre.

Slik jeg ser det var det få andre enn Hiller, Thyge, Åsmund og Bønna som kunne gå fra Hallset kunstgress med hevet hode. Men de valgte å ikke gjøre det. De valgte å være en del av gruppa. De valgte å sette kollektivet først. For dem var det en fattig trøst at de selv gjorde en pliktoppfyllende og godkjent innsats, når det totalt sett ikke ga utbytte i form av poeng.

Om 7 dager skal tvilen stå sin test. Var 2-1 tapet et tilfeldig blaff, et umotivert uhell, hvor Murphys lov slo til som mest, da det gjaldt som mest – når alt som kunne gå galt, gikk galt?

Jeg har gjort meg opp et svar, men akter ikke å dele det. For ingen krig er over på én dag. IL Tempo har kanskje tapt et lite slag, men krigen er bare så vidt i gang. På lørdag, mot Sjetne, kommer IL Tempo til å svare på spørsmålet om stridsdyktighet.

Spørsmålet er om IL Tempo på den dagen, stiller med flere krigere enn sist, og kan by på spillere som setter kollektivet foran individet, og ikke omvendt.

For i så fall, bør Sjetne frykte konsekvensene...

Børsdebatten ser ikke ut til å ta slutt og det er jo vel og bra. For at diskusjonen skal få et mer håndfast og konkret preg over seg, legges her kriteriene for børspoengene ut.

"-" - For få involveringer til å bli vurdert
1 - Forsøkte ikke engang
2 - Forsøkte, men mislyktes
3 - Dårlig
4 - Underkjent
5 - Brukbar/godkjent
6 - OK
7 - Bra
8 - Meget god
9 - Strålende
10 - Gigantisk