 Sannheten smaker alltid bedre når den toppes med en dråpe episk løgn.
Fra andre siden av fjorden kom de farende; vikingreinkarnasjoner fra Brekstad. Halvt menneske, halvt dyr. Ørlendinger, fosninger, leilendinger, gårdsfolk, sagbrukere, tatere, sigøynerbarn, rånere og hillbillies uniformert som Ørland. I hullete adidas-drakter som har gått i arv, sikkert i generasjoner. Samlet om den felles geskjeft at de i månedsvis har spart ukepenger, pantet tomflasker, jobbet dugnad, arrangert rebusløp, basar og tombola, holdt bilbingo og solgt kaker for årets store høydepunkt: Langhelg i storbyen, med camping på Øysand, stortelt, pølser på grillen og 16. mai-besøk på Lerkendal, med eksklusive plasser helt nederst i kroken, nærmest gressmatta, og Roooo-sen-boorg-kamp, som den store höydaren.
Men først altså: bortekamp mot IL Tempo. Et lag de ikke har greid å slå siden Magnus Sarheim, Morten Berg og Steinar Larsen var rundingsbøyer i IL Tempo-forsvaret og Kjell Rune Sellin var stortalent og ungpikeidol for Ørland. For 8 år siden, i 2005. Siden den gang har det gått nedenom og hjem for hele gjengen. Sistnevnte redusert til ikke mer enn en Twitter-konto med i underkant av 100 followers. Førstnevnte mer kjent for et utømmelig amex-kort i platinum-farge.
Med Sellin borte måtte den håpefulle bortefansen feste sin lit til vannkjemma bilmekanikere, skjærgårdsloser, fiskeguider og bærplukkere. Hummerrøde i huden etter rekordtidlig sommervarme og bulende biceps etter vårens rekordmange håndbakturneringer i gulfbrisen på Gryta gras.
Spørsmålet alle stilte seg var om muskler var nok til å hamle opp med naturlig talent? Var pur styrke nok til å flytte fjell, timer med taktikkprat nok til å sløve IL Tempo-spillernes uovertrufne og voldsomme selvtillit på hjemmebane, og i det hele tatt: Kunne Ørland bli det 5. laget på 4 år som slår IL Tempo på Romolslia?
Og med det føye seg inn i rekke med Ranheim 2, Frøya 2, Tiller 2 og Sokna?
IL Tempo på sin side hadde en plan om endelig å kickstarte sesongen. For med 3 kamper og bare 4 poeng så langt, hadde IL Tempo allerede havnet i bakleksa bak NTNUI 2.
Oppgjøret var derfor en sjanse for ett av lagene til å henge med superstarten til studentene.
Kampen bølget frem og tilbake, i hvert fall et par minutter, inntil bølgene slo kun én vei. IL Tempo balanserte stil med ineffektivitet, og surfet seg nærmere og nærmere Ørland-målet, med det uunngåelige resultat for øyet: Scoring.
Men måtte vente. Lenge. Dét til tross for at sjansene florerte, og keeper Hoff i det store så seg arbeidsledig. Morten Solem var den største synderen av alle. Alene med keeper både én og to ganger, for så å bli nærmest kopiert av målmaskinen Åsmund Nielsen.
Bom etter bom. Og 0-0 til pause. Og fortsatt hadde ikke IL Tempo scoret mål i 1. omgang denne sesongen. I den 4. kampen.
Men som så ofte før denne sesongen: Det er i pausen det skjer. Ingen har så langt greid å finne ut hva som skjer, men at noe skjer, er det ingen tvil om.
IL Tempo subber ut på banen, tydeligvis med en helt annen innstilling enn det laget åpner 1. omgang med. Mer bestemt, mer fokusert, med mer stolthet.
Det tar bare 3 minutter. Eikebrokk løfter corner inn i feltet, Olsen får headet ballen bakover, hvor Tor Haakon Bjørgum tupper til kula, og ledelsen er endelig et faktum.
Ørland har ingenting å komme med. Et innkast, en sinna mann på benken, et kort forsøk på en lang pasning, flere sinte menn på benken, et langt forsøk på en kort pasning. Leilendingene er sjanseløse. Pølsene på Shell Sluppen frister i det fjerne. Ferjeturen over fjorden blir som et cruise å regne.
2-0 lar heller ikke vente på seg. Også det målet fra corner, utrolig nok, for igjen har IL Tempo hatt sjanser. Store sjanser.
Tilfeldigvis en corner som snor seg inn ved kortstanga. Rett fra Haaken. Tomålsscorer. Og kampen virker avgjort.
Flere sjanser. Skudd utenfor. Dårlige pasninger rett foran 16. Dødballer. Cornere. Skal vinden snu?
Skader oppstår. Flere må ut. Til slutt må Emil Hauge vinkes i oppvarming. Til tross for at han er strekkskadet. Kommer inn som spiss. Møtende spiss. Og setter opp Åsmund – igjen – fra 4 meter, men ”Kongla” må skyte med yttersida av venstra, når det er opplagte er å bredside med høyra. Og keeper redder. Og Solem bommer.
Og det går som det må gå. Ørland scorer. På det som nærmest er deres første farlighet å regne. Armene til Hoff har vært i så lite aksjon at de på det nærmeste har dovnet bort. For på et frispark fra 25 meter får han ikke opp armene, og ballen suser, nåja, loffer er nok riktigere, over hodet på han og i mål.
Med 8 minutter igjen.
Det ligger stress i lufta, til tross for at sola skinner og det er klima for gå-fotball. Men IL Tempo går ikke, ikke nå. De kriger. Med Hauge haltende rundt på topp, og Jenssen jagende etter 2. baller på midten. Og Ørland makter ikke å komme til en større sjanse enn den ene – som til gjengjeld er stor. Veldig stor.
Men de misser.
Og kampen ebber ut. Med ny seier.
Med den konklusjon at IL Tempo fortsatt har noe å spille for, mens Ørland må kjempe mot nedrykket.
I nederlagets stund skal likevel Ørland feste seg Kong Salomos kloke ord bak øret:
- At sannheten alltid svir verre enn løgnen.
|
IL TEMPO
ØRLAND
85' Gult kort IL Tempo (Erik Eikebrokk. Takling)
82' Mål 2-1 Ørland (Stian Berg. Frispark)
78'
Bytte IL Tempo (Hauge inn) 
Da det dro seg til med skader måtte midtbane-krigeren gå ned som høyreback. I en duell kludret det seg til helt for Jenssen i det han ropte "Hiller går" før han klinket til i en hodeduell. Som han naturlig nok vant. Hiller måpet respektfullt fra 10 meter unna.
