 Forfallene haglet forut for borteoppgjøret mot Charlottenlund 2. Den ene unnskyldningen verre enn den andre, og den ene tettere på kampstart enn den neste.
Hadde det ikke vært for katastrofealarm og strakstiltak, kunne kampen vært tapt før den i det hele tatt var i gang. Men det var før Vidar Guttormsen ikledte hele kroppen med støttebandasje og kne- og albuebeskyttere. Før Jo Darell ofret en potensiell fødsel for vikingtokt, og før Bjørn Øyvind Søndmør gikk i krigen med overtråkket ankel.
3 mann som var villig til å ofre nesten alt for IL Tempo.
Men 3 mann var ikke nok. De 8 andre gadd så vidt å varme opp.
Og lot hjemmelaget herje på hjemmebane.
For IL Tempo maktet ikke å få til noe som helst. Glemt var all taktisk lærdom fra 13 års spill i IL Tempo-drakten. Glemt var all innprenting om sikring, andreforsvarer og sone. Mistet var viljen til å gjenvinne ballen for andres balltap, og glemt var gleden av å elge et umulig løp fremover i banen på jakt etter scoring.
Foruten Solem, som trodde på løpene, men fryktet avslutningene.
For de to kulehopperen scoret på, var i offsideposisjon. Og de to han misset på, var nærmest på åpent mål. Og derfor venter Solem – og IL Tempo – fortsatt på ketchup-effekten.
Og det var stort sett det IL Tempo hadde å by på i 1. omgang, om man legger til et frispark fra Eikebrokk, som CSK-keeperen avverget mesterlig.
CSK scoret på det de hadde, tidlig i omgangen, halvveis i omgangen, og så på slutten av omgangen. Perfekt fordelt. Hver gang IL Tempo trodde de hadde flasket seg inn i kampen igjen, slo CSK nådeløst tilbake og stagget comebacket.
Enn så lenge.
Pausepraten var ikke brutal, ikke opphisset, ikke aggressiv eller krenkende. Men den tok et oppgjør med vinnerviljen. Seriøsiteten. Stoltheten.
Noe som virket å være akkurat det som skulle til. Enda en gang.
For om første 45 var elendighet satt i system, var de siste 45 den totale motsetning. Sammen med et formasjonsbytte til noe som kunne ligne på 4-5-1 var laget og spillerne igjen villige til å gå på løp, vinne igjen ball, slå pasning med mening i og vinne avgjørende dueller på hele banen.
Og vips! – så var fotball morsomt igjen.
Og merkelig nok spiller IL Tempo best fotball når fotball er morsomt. Sjansene haglet. Først på corner etter 3 minutter. Da Hiller volley’et Eikebrokks corner i nettaket. Noe som inspirerte Jenssen til å vinne ballen høyt bare minutter etterpå. Én gang, to ganger.
Og vristet ballen i mål, så vidt utenfor keepers strekklengde.
Det var mer enn håp som lå i lufta. IL Tempo herjet med CSK nå. Og hjemmelaget visste det òg – uten at de greide å gjøre noe med det, foruten et par desperate bytter, som skulle gjøre det hele bare verre.
Ballmistene til hjemmelaget ga IL Tempo sjanse på sjanse, men de ble misbrukt. Avslutningene haglet fra innenfor 16-meteren, men én etter én sneiet ballen treverket i større og mindre grad.
Inntil IL Tempo fikk et tilsynelatende ufarlig frispark på midtbanen, midtveis i omgangen. Hiller og Olsen elget oppover.
Og fikk hele CSK-forsvaret over seg. Med det resultat at dommer Hegle blåste for straffe, og Eikebrokk scoret på sin andre for sesongen.
Slik at det stod 3-3. Fortsatt med mange minutter igjen, og IL Tempo med momentum og total dominans. CSK hang i tauene og uppercut’ene haglet, jab’ene satt i kinnbeinene og nyreslag etter nyreslag førte IL Tempo stadig nærmere teknisk knockout og enda et legendarisk comeback.
Men Darell bommet alene med keeper, Bønna skjøt utenfor fra 4, Eikebrokk skjøt over fra 16 og kreftene begynte å ebbe ut.
Inntil Olsen fikk alle sjansers mor fra 12. Helt alene litt skrått fra målet. Men jaget ble for mye, ballen sklei av og ballen føyk rett utenfor krysset.
Og dett var dett. Omgangen ebbet ut, og IL Tempo stod tilbake med en bismak ved bare å greie uavgjort og ett poeng – til tross for tre måls underlege ved pause.
Likevel kan poenget vise seg å bli ett av de viktigste i 2013-sesongen. Ikke fordi ett poeng i seg selv betyr så mye, mer fordi spillerne var sinte etter kampen. Sinte over ikke å vinne, sinte over ikke å greie å starte en kamp slik de nå har for vane å avslutte den.
Om man summerer omgangene i 2013 står IL Tempo med følgende statistikk så langt:
1. omgang: 0-5
2. omgang: 8-3
Tall man ikke trenger å være rakettforsker ansatt i NASA for å lese essensen i: En essens som sier at IL Tempo stinker i 1. omgang, og ikke forstår alvoret av før kampen på det nærmeste er tapt.
Noe som gjør oppfordringen like klar:
En ekte viking setter seg ikke ved bordet når matfatet er tomt:
En ekte viking jakter sin egen mat, og spiser fienden levende!
Ørland beware! - Tirsdag er fråtsedag.
|
CSK 2
IL TEMPO
68' Mål 3-3 IL Tempo (Erik Eikebrokk. Straffespark)
68' Straffespark til IL Tempo (Vegar Olsen felt)
58' Mål 3-2 IL Tempo (Vidar Jenssen)
47' Gult kort Charlottenlund 2 (Jøran Barøy)
27'
Bytte IL Tempo (Søndmør inn) 
Brukte hele oppmøtetiden på å teipe opp kroppen sin for å være klar for spill. Kneleddene skranglet, anklene hylte og ryggen skjøt hekseskudd i alle retninger. Men Guttormsen strittet i mot, og fullførte kampen med stil, til tross for at det var såvidt skuta bar på tampen. Viking!
