 IL Tempo-fremtiden var satt på spill. Dårlige resultater, spesielt på utebane, ble satt under lupe, og gav raljerende IL Tempo-hatere friskt mot, og de sparte som vanlig ikke på kølet. De ønsket IL Tempo-ansvarlige inn på teppet, og avkappede hoder svidd i bålets brann.
Ikke for første gang.
Det som var annerledes denne gangen, var at kritikken i langt større grad
gjenspeilte prestasjonene.
Tilliten til trenergruppa var ikke like krystallklar som tidligere. Joda,
de ble fortsatt referert til av lederutvalget som: "trenerstab'en sitter
trygt." Men med følelsen av en liten tenkepause før imperativet ble
uttrykt. Sagt mer av plikt og sedvane, enn av selvfølgelighet og
oppgitthet over at spørsmålet i det hele tatt ble stilt. Enda en gang.
Dessuten er det nærmest en regel blitt internasjonalt, at når
trenerspørsmålene kommer på agendaen, og eventuelle utskiftninger er gitt glatte avvisninger fra høyere hold, er det starten på slutten.
Men uttalt med vikende øyne og to svetteperler for mye dansende på pressetalsmannens stadig mer rynkede issene, mister ethvert imperativ sin naturlige troverdighet.
For når det kommer til å lese løgn ut av selv de moralske og høyverdige
mennesker, er glupske paparazzijournalister de beste av de beste.
Uansett kommer sannheten i andre rekke. For paparazziene er vant til å få
det som de vil. De krever å få det som de vil. Det er jobben deres.
Og de er djevelsk gode til den. Den avspiste moralen legger de igjen hjemme.
I "seriefinalen" mot NTNUI 2 var IL Tempo avhengige av et resultat. Aller
helst seier. Med tap ville sesongen på det nærmeste være avgjort. Med
NTNUI 2 så godt som klare for opprykk, og de andre lagene sjumilssteg i
bakkant.
Da IL Tempo ankom den tidligere sandkassa på Lade, hadde studentene varmet opp i flere timer. Snodig, tatt i betraktning at sola steikte fra skyfri,
og energieffektivitet kunne bli et avgjørende ledd i kampen om seier. En
faktor studenter flest har god greie på.
Det fysisk robuste mannskapet lot dog ikke til å la seg affisere av de
ultrafiolette strålene og trampet avgårde som en godt, oljet og
sammensveiset maskin.
De virket sikker i sin sak.
Og tok umiddelbart grep om kampen. Høyt press, IL Tempo en anelse passive i pressledd. NTNUI 2 best i starten, presisjonsmangler fra bortelaget ga NTNUI 2 gjenvinninger og dødballer. Noe som la et godt teppe for å utnytte det laget kanskje var aller best på. I kraft av sin fysikk.
Og utnyttet det nådeløst. Og tidlig. På corner.
Med det resultat at IL Tempo var på etterskudd igjen. Som så ofte før
denne sesongen. Startproblemene ville ingen ende ta.
Men som så ofte før, ikke bare i år, men noe som har blitt en
slags signatur for IL Tempo. At det er i motgang laget samler seg, og i
medgang laget splitter seg.
For med samling i bunn skulle det igjen bære positive frukter med seg.
Etter både én og to og tre sjanser skulle uttellingen komme. I form av Tor
Haakon Bjørgum. Spilt fri av Eikebrokk på høyre, vending ut, vending inn,
backen skjønner ingenting. Og når skuddet gikk til høyre og keeper til
venstre, var det ingen vits å sentre. For selv om Solem stod på åpen, var
det Haaken, som vanlig, som tok den første scoringsdåpen.
Dermed 1-1, noe som stod seg til pause.
Studentene var spente, IL Tempo var på opptur. Noe var i emning. Det ble
lagt slagplan for omgang nummer 2: Høyere press.
Lurt.
Stopperne til NTNUI 2 viste seg å være like elegante med ball i beina som
en elg på stålis. Det tok ekstremt lang tid før beina gjorde det hodet
ville ha de til å gjøre. Til slutt hadde de nok med bare å holde seg
oppreist. Ironisk nok, var det på grunn av stoppernes gjennomgående
innsats og offervilje at laget holdt seg stående.
For resten av laget skjønte knapt hva som hadde tatt dem. Før det kunne
vært for sent.
Men for sent ble det aldri.
For IL Tempo greide ikke å omsette sjansene. Slik forklaringen ofte har
vært denne sesongen. At alle sjansers far ikke blir tatt vare på. Og ebber
ut i ingenting - noe som over tid bygger frustrasjon og individuell
anklagelse og skyldfordeling.
Inntil fellesskapet slår sprekker, og de komplimentere ferdigheter, som
var så velsmurte i motgang, ender som et hylende sykkelmaskineri med
rustne tannhjul og knekte eiker.
Og en slik sykkel ruller ikke engang godt i nedoverbakker.
Den humper.
Dermed ebbet seriefinalen ut i mangelen på det store avgjørende klimaks.
Og et resultat egentlig ingen av lagene var særlig fornøyde med. I 1-1 og
uavgjort.
Og fortsatt status quo, men likevel med NTNUI 2 med solid grep om det hele.
|
NTNUI 2
IL TEMPO
Jobbet, slet og løp seg tom, for etter avtalen å skulle bytte med Søndmør etter drøye 65 spilte minutter. Men plutselig var Preller tommere, og snek seg foran i køa. "Jævla r@asshøl!" brølte Bjørgum, og minnene tilbake til NTNUI3-kampen i 2000, kom springende.
67'
Bytte IL Tempo (Søndmør inn) 
26' Mål 1-1 IL Tempo (Tor Haakon Bjørgum. Pasning fra Erik Eikebrokk)
