 Og så var IL Tempo tilbake på Støren Idrettspark igjen. For andre gang denne sesongen. Forrige gang stjal IL Tempo med seg den møysommelig gjennomtenkte taktikken til Sokna, men uten mer enn ett poeng.
Foran dagens kamp fikk IL Tempo ingenting gratis. Ingen bananer i garderoben før kamp, ingen apelyder, og dessuten var garderobedøra til hjemmegarderoben stengt.
Hjemmelaget mente med andre ord alvor.
Men det var likevel IL Tempo som kom først til arenaen, og startet oppvarming tidligst.
Med Preller som fitness-coach. Venstrebackens nikotinggule sommerkropp tatt i betraktning var kanskje ikke det overraskende i seg selv. Det overraskende var at fitness coachen tvert etter avspark også ble head coach, manager, fysioterapeut og apekatt.
Og brølte stadig vekk sine formaninger fra sidelinja. Litt som en Ove Hoff i glansdagene.
For Preller var suspendert, og ble erstattet av Ketil Thorsø, som ikke syntes særlig om å spille back igjen.
"Jeg er midtstopper og kaptein", murrer smørsangeren. Men lot det bli med misnøyen, som var mer symbolsk enn demonstrativ.
Hiller fortsatte som stopper og Vidar Guttormsen fikk sin første start for sesongen - på høyrebacken - etter assisten sist.
Planen var klar. IL Tempo skulle rulle over Støren. Med ball. Frem og tilbake. Opp og ned. Til siden, til høyre, til venstre. Bruke hele banen. Drive hjemmelaget til fortvilelse. Ikke engang la dem låne ballen.
Frihet under ansvar. Og bare én regel.
Nemlig 6 sekundersregelen.
Som sier at ballen SKAL vinnes tilbake innen 6 sekunder.
Planen gikk som smurt.
Støren var sjanseløse.
Men tok likevel ledelsen 1-0.
Mest fordi Bruno Coelho valgte å skyte på hel volley som bakerste mann, fra 40 meter. Da alle øvrige alternativer ville vært å foretrekke.
For Støren snappet skuddet, som var i overkant av 2 meter langt, og stormet i angrep.
Og sekundende gikk. 1,2,3 sekunder. Bruno var i tidsnød. Han brøt mot planen, mot regelen. 4,5,6 sekunder. Preller brølte fra sidelinja: "GJENVINNING!!!!"
Bruno forsøkte å sette inn en halsbrekkende nødtakling på overtid. Men var flere meter unna. Kastet seg ned og forsøkte å filme til seg frispark. Ropte på innkast. Ropte til dommeren, utviste misnøye med manglende feedback. Ba til høyere makter om en guddommelig inngripen.
Men ingenting fungerte.
Støren kontret seg etter hvert ferdig, og spaserte inn 1-0.
Coelho ble hudflettet. Og tok kritikken som en mann.
Og krummet nakken for revansj. Og ledet an i opphentingen. Som skulle komme raskt - og nådeløst.
For hjemmescoringen var ikke mer å regne som en kvist på stien for bortelagets speidertrupp - som har vært på skogdag før.
Totaltfotball. Alle mann i angrep. Alle mann i forsvar (utenom Haaken). Og det skulle etter hvert bli en sjansefest på Idrettsparken.
Og sjansene var det IL Tempo som stod for. Og Morten Solem. Som misset både den første og den andre, og den tredje, men på den fjerde var saken klar. Eikebrokk fyrte av fra 16. Keeper avverget - men bare ned i føttene til Solem, hvis første skudd keeper reddet igjen, men hvis andre skudd rullet i tomt mål.
1-1 til pause. Men til tross for spillemessig overtak var det ikke én IL Tempo-spiller som var fornøyd. I alle fall ikke Preller. Som manet sine intensjoner inn i spillerne. At bare seier var godt nok. At et lag ikke går inn i historiebøkene ved å spille uavgjort. At det ikke er verdt å bli husket for å spille pent, men å tape dårlig.
"Det kreves både STIL og RESULTATER", brølte Preller. Og tok seg en sigg.
Hans jobb var gjort. Nå var det opp til spillerne å gjøre resten.
Og for en jobb de gjorde.
For Støren var ikke over midtbanen en eneste gang. Det var ikke ballen heller. Foruten de to gangene Støren tok avspark etter IL Tempo-scoring...
IL Tempo trillet ball i hatt med allerede slitne hjemmespillere - som virket å ha løpt seg tomme i 1. omgang, i sin febrilske jakt etter ballen. 2. omgang var en walk in the (idretts)park.
I allefall inn til 16 meter. For derfra og inn var IL Tempo en katastrofe. Aune, Jenssen, Bjørgum, Solem...bommet på alt. Fra 4 meter, fra 8 meter.
Ja, Haaken bommet til og med på en lobb. Noe han ikke har gjort siden 4. klassen i en gym-time på Berg Skole...
Men så...årets mål.
IL Tempo rullet og rullet. Fra side til side. Opp og ned. Fra høyre til venstre. Ja, til og med Bruno Coelho var borti ballen et par ganger uten å gi den bort til bortelaget. Rullet ut til Haaken på høyre, som vandret innover i banen. Guttormsen på et skarpsindig løp på overlap. Lurte med seg flere motspillere på ingenmannsslang.
Lurt trill rundt. Haaken spilte inn i banen. Solem på bueløp. Men Eikebrokk mottok ballen på 16. Med mann i rygg. Mottak og hælspark. Til Solem, som kom bakfra. Og smahset til med strak vrist. I hjørnet.
IL Tempo hadde eksplodert. Støren visste knapt hva som traff dem. 2-1.
Årets mål.
Til nå...
Dernest fulgte enda flere bom, og enda flere, og én til, og en ny.
Og Haaken fikk gult kort for å verbalt misbruke det kvinnelige kjøds navn.
Før han pånytt var tilbake i sitt ess. Som servitør. Og serverte Eikebrokk på bakerste, fra 10 meter. Brassespark.
Ikke i mål, men som pasning. TIl Aune. Som kom stormende på det reneste Roar Strand-løp. Eller kanskje ikke stormende, men han kom. Og scoret. Og var stormende glad.
Og det var også kampens siste spark på ballen.
FIFA-dommer Sumstad blåste av, Arild Sundet vinket fra linja (men ikke i Arsenal-drakt), og IL Tempo hadde tatt årets første borteseier.
Det er enda spenning i toppen...
|
88' Mål 1-3 IL Tempo (Vidar Skaget Aune. Brassepasning fra Erik Eikebrokk)
86' Gult kort IL Tempo (Tor Haakon Bjørgum. Kjefting på kvinnelig kjønnsorgan)
66'
Bytte IL Tempo (Søndmør inn) 
Ble tidlig informert om at han måtte stå i mål i Jørgen Schjølbergs fylle-fravær. Samtykket dette. Valgte likevel å varme opp i "utespiller"-drakt og lot til å ikke la seg affektere av stadige påminnelser om at han skulle stå i mål - og virket å i det lengste håpe på en startplass som utespiller. Krøp til korset minutter før avspark - og skiftet til keeperdrakt... Ingen Facebook-updates om dette.
