 Etter at IL Tempo kastet bort det som i utgangspunktet var 3 enkle poeng på Freidig-banen rett før sommerferien, var opprykk og seriemesterskap nærmest å regne som utdelt til Buvik 2 allerede midtveis i sesongen.
Såfremt ikke IL Tempo igjen kunne herje med de blågule - slik de gjorde i sesongens andre kamp, da Buvik flakset seg til ett poeng helt på tampen.
Noe som skulle vise seg katalysator for det som skulle komme. For siden har ikke Buvik avgitt et eneste poeng.
Inntil i dag - lørdag 11. august 2012.
Da Buvik 2 ble sendt hjem med halen mellom beina.
For Buvik hadde ingen middel mot IL Tempos rykende ferske 4-2-3-1 formasjon. Diagonaldrylerne hadde ingen effekt på Romolslia kunstgress, ei heller de lange pumpingene mot en lang og stasjonær spiss. Buvik 2 kunne minne litt om IL Tempo borte mot Freidig.
Lite villig til å gå i dueller, høy grad av selvgodhet og manglende evne til å justere og omorganisere underveis.
Ellers så var de kanskje bare ikke gode nok fotballspillere. Verken individuelt eller som lag.
For mens IL Tempo rullet ball og tvang bortelaget til forflytninger i alle fire retninger, og stadig vekk nærmet seg scoring og ledermål, var Buviks forsøk på angrep knapt annet enn viskelærkasting å regne.
Og da IL Tempos ledermål signert debutant Ole Bruseth ble skrevet med blekk, hjalp det verken med viskelær eller korrekturlakk for et Buvik-forsvar som sov i timen.
Tor Martin Olsens utspark ble fluktet videre av Eikebrokk og Hiller, før ballen havnet på hodet til Odd Iver Røstad. Sistnevnte stusset ballen i retning målet, hvor debutanten hadde timet løpet perfekt.
Bruseth dunket jomfruscoringen i mål, og skrev seg med det inn i historiebøkene. Og varslet med det litt om hva som skulle komme.
Buvik 2 hadde tydeligvis ikke gjort hjemmeleksa si.
Det skulle komme mer.
Morten Solem var kan hende mannen mer enn noen som raskt tilpasset seg den nye formasjonen. Kan hende overraskende for mange, at Solem skulle spille en viktig og nyttig rolle som defensiv midtbane, men for Solem selv var opplevelsen ubetinget positiv.
La gå, scoringssjansene var færre enn tidligere, men Solem fikk mer enn noen gang før bruke løpskraft og duellstyrke sentralt i banen.
Buvik-spillerne var rett og slett sjanseløse mot Solem og Bruno Coelho.
Den iltre portugisere trengte ikke engang å pådra seg kort for å temme puddelrockerne fra vika.
IL Tempo var i dytten, og kastet ikke bort villfarelsen ledermålet påførte bortelaget.
For om sant skal sies, scoret IL Tempo på sine første to sjanser. Som likevel var to mer enn Buvik 2.
Sånn sett var ikke ledelsen ufortjent, selv om den kanskje var flatterende. For den som setter flaks opp som motsetning til dyktighet, aner ikke hva han snakker om, og har mest sannsynlig hatt sin del av uflaks (udyktighet).
Noen vil til og med gå så langt som å si at det er to sider av samme sak. Og at man er sin egen lykkes smed.
Og at det å sette Håkon Hiller i en enslig spissrolle på topp, i utgangspunktet var et sjansespill.
Svaret er kan hende ja. Men når man går all in, og vinner pot'en med royal flush, foran måpende motspillere, kan man kalle det flaks?
Røstad var sentral igjen, men det var Hiller som var 2-0 målets stjerne.
Først forlenget han en lang ball på midten, før han forsynte seg av nedfallsfrukten og sendte av gårde Røstad på løpetur langs venstre ving.
Og gikk, ja GIKK, på løpetur selv. Inn i feltet. Og ropte. Etter ball. Og skulle få den.
Røstad lot seg ikke be to ganger. Hiller trengte bare spasere den inn. Til 2-0. Og Buvik 2-spillerne i skammekroken. Igjensitting?
Pausepraten bar preg av to ting, først, stor fornøyelse over å lede 2-0, før etter hvert en liten tvil, en passivitet og frykt for å rote det bort.
2. omgang startet anspent, et preludium før strettoen satte inn før avslutningens koda.
På orkesterplass, Ketil Thorsø og Tor Martin Olsen.
For etter timen spilt er et øyeblikks manglende årvåkenhet nok til å skape drama.
Buvik 2 har begynt å løfte langt, og plutselig blir det faktisk en sjanse ut av det. Presset på ballfører er for dårlig på midten, og forsvaret faller ikke tidsnok av. Buvik 2-spilleren er alene med keeper Olsen, med Thorsø halsende hakk i hæl.
Thorsø pirker såvidt borti Buvik-spillerens skulder, som på ingen måte forsøker å gjøre noe teatralsk ut av "forseelsen". Thorsø sparker ballen inn til keeper Olsen, som dunker den ut av spill.
Men dommer har sin egen agenda. Og dømmer straffe.
Og rødt kort.
Thorsø fortviler. Slk uskyldige har for vane å gjøre når de føler seg urettferdig behandlet. Buvik vet de har fått en sjanse, uten å fortjene den.
Men de tar den ikke. For det som blir beskrevet som den beste straffen i manns minne på Romolslia, blir avverget av det som av noen (i alle fall helten selv) blir beskrevet som verdenshistoriens vakreste strafferedning.
Og IL Tempo leder dermed fortsatt 2-0. Dog med én spiller mindre. 10 mot 11.
Hiller går ned som stopper, IL Tempo i 4-4-1.
Og har kontroll, i alle fall defensivt, i alle fall i 99% av tida.
For én gang til kommer Buvik gjennom alene med keeper. Igjen pga dårlig press på ballfører i midtbaneleddet og igjen et forsvar som står for høyt.
Men "Kula" har dagen - og avverger igjen.
Og kjenner eimen av overskriften "straffehelten" i morgendagens aviser. For etter det var det egentlig slutt.
Buvik 2 ga opp. De hadde ikke mer å komme med. Hadde ikke mer å gi.
Med cruisekontrollen på kontrollerte IL Tempo inn til 2-0 seier og Buviks andre poengtap for sesongen.
Kan hende ikke nok til å skape spenning, men definitivt nok til å skape en plattform for en stemningsfull lørdagskveld.
Be week. |
72'
Bytte IL Tempo (Søndmør inn) 
64' Gult kort IL Tempo (Ole Bruseth. Grei ettersleng)
59' Rødt kort IL Tempo (Ketil Thorsø)
59' Straffespark til Buvik 2 (Professional foul)
28' Mål 2-0 IL Tempo (Håkon Arne Hiller. Pasning fra Odd Iver Røstad)
I sin 59. IL Tempo-kamp ble Hiller IL Tempos eldste målscorer noensinne (hans 9. totalt), i en alder av (nesten på dagen) 35 1/2 år. Hiller forbedret også sin egen rekord, som IL Tempos eldste spiller noensinne. Kan Eivind "Bjelle Bjålls" Bjaaland ta den tilbake?
