 Nyvaska garderober, strøkne drakter og høstform. Glimt trodde de hadde det klart, at saken var biff. 3-0 tapet på Romolslia kunstgress i april var på ingen måte glemt. Det var på tide å straffe IL Tempo.
Oppskrifta var tilsynelatende enkel. Høyt tempo fra start av og duellspill uten sidestykke i norsk bondesliga.
For enkelt.
Etter 10 minutter slet Glimt med å finne pusten. IL Tempos tempo var enda høyere enn hjemmelagets, og overgikk bortelagets ironiske navn.
Sjokkerte hjemmespillere måtte strekke våpen. Deres egne krefter strakk ikke til. IL Tempo hadde trent enda bedre, rullet ballen enda raskere, enda bedre. IL Tempo var sterkere, raskere, lettere, og ikke minst kjekkere.
Hadde det ikke vært for den påtrengende vaffel-odøren, som i alle fall vekket Vidar Jenssen til live, kunne den nøytrale tilskuer nesten tro at hjemmelaget forlengst var sendt i pølsebua.
For det var i virkeligheten bare ett lag på banen.
Men det massive åpningstrykket skulle avta. Uten at det hadde gitt tellende resultat. Mer som et skremmeskudd å regne.
Om ikke annet: Et varselskudd. Et signal om hva som skulle komme.
0-0 holdt seg til midtveis i omgangen. Og da Bruno Coelho vant ballen og ladet innleggsfoten var det vel ingen som i realiteten ventet på at stillingen skulle endre seg vesentlig. Mer det at Coelho skulle tøfle et innlegg rett i føttene på en Glimt-spiller.
Men det er ikke alltid historien gjentar seg. I alle fall ikke hele historien.
For da Morten Solem steg til værs på 7 meter, var det så høyt over kulene på Glimt gras at det var vanskelig ikke å trekke paralleller til Planica på 90-tallet.
Flying without wings. Funaki, Goldberger og Forfang.
Selv om Coelhos innlegg var godt, var det ikke perfekt. Det var for høyt. For de fleste. Men ikke for Morten Solem. Som ruvet over alle og stanget raketten i mål.
Top Gun! Innertier. 1-0. Og 20 i stil.
Glimt mente baklengsmålet var mer som en oppvekker. At det var dagligdags. At et baklengsmål hadde for vane å fungere som en supermikstur for bedre tider. En slags styrkedrikk.
Men selv om flere av Glimt-spillerne hadde flere likhetstrekk med Obelix, var det ikke i styrke og hurtighet. Ikke samarbeidet de mellom seg like godt som de tapre gallerne heller.
For IL Tempo hadde fått blod på tann, og årets høyst overraskende assist-konge så langt, Tor Haakon Bjørgum, fortsatte å servere. Denne gangen via Vidar Skaget Aune, til Erik Eikebrokk.
Som fikk æren av å krige inn nummer 2. Glimt-planen var i ferd å løpe løpsk.
Pause.
IL Tempo uforandret ut til 2. omgang. Langt mer enn man kunne si om hjemmelaget, som nærmest alternerte og forandret av prinsipp. Prinsippet om at forandring fryder og at ingenting kunne bli verre enn i 1. omgang.
10 minutter ut i omgangen var det ingenting som tydet på at grepet skulle gi avkastning. At det fungerte mer som et puss på seg selv. Et vindpust over et stille hav.
Men er det ikke også i stille farvann at det først brygger opp til storm? I trygge omgivelser at faren er størst?
Så også på Glimt gras. Etter et par nesten-muligheter, lå ballen i målet.
IL Tempo var varslet, men ville ikke lære. Småfeil på småfeil ga Glimt til slutt muligheten etter en av mange cornere. IL Tempo fulgte ikke på lengste etter en klarering, og reduseringen var et faktum.
Med halvtimen igjen på klokka var det igjen kamp.
Målet trigget Glimt, mens IL Tempo hadde store problemer med å finne tilbake til strukturen fra 1. omgang.
Glimt stormer i angrep og har to enorme muligheter til å utligne. Én heading går utrolig nok utenfor fra 3 meter, mens den neste blir avklart på strek av Andreas Thyge Nielsen.
Var det kreftene som var i ferd med å ebbe ut? Hadde laget igjen tatt seieren for gitt? Eller var det bare IL Tempo som trengte en vekker?
Svaret er kan hende ikke det siste. Men vekket ble IL Tempo, som løftet seg høyere i banen. Kom pånytt til sjanser. Små sjanser, nesten sjanser, større sjanser og gode sjanser.
3-1 scoringen var ingen av delene. Den var praktfull, men likevel like tilfeldig som Coelhos assist i 1. omgang.
Corneren fra venstre var nemlig for lav. Glimt headet ut. Høyt, men ikke langt. Ballen faller ned på 20, spretter en gang, høyt. Til Robert Preller, som på forhånd hadde varslet nærmest en høstens scoringsorgie.
Preller har lovt 5.
Nå har han 4 igjen.
Skuddet med venstra var ikke klokkerrent, men det var velrettet. Ballen spratt mellom en mur av med- og motspillere og trillet inn i hjørnet bak en dekket keeper.
3-1 og kampen skulle vise seg å være kjørt. Glimt evnet ikke å komme tilbake. Kom ikke engang til nesten-sjanser. IL Tempo burde scoret flere, men konsentrasjonen og nøyaktigheten fra 40 meter og inn var for dårlig.
Ikke at det spilte noen rolle. Rekken lever. IL Tempo har fortsatt ikke tapt på fremmed gress på over 5 år.
Tor Haakon Bjørgum spilte sin 100. kamp for IL Tempo og feiret med å bli byttet ut.
|
Fikk verken frispark eller innkast i 2. omgang etter en situasjon hvor Olsen headet ballen ut av spill etter en kraftig dytt i ryggen. Dommeren dømte innkast til IL Tempo, men etter at IL Tempo mente at det enten fikk være frispark eller Glimt-kast, innrømte dommeren at han tok feil, og dømte innkast til hjemmelaget. Alt dette til tross for at "Kula" blødde...etter å ha fått ballen i ansiktet.
71' Mål 1-3 IL Tempo (Robert Preller. Skudd fra returrom etter corner-klarering)
67' Gult kort IL Tempo (Erik Eikebrokk. Takling) 
57'
Bytte IL Tempo (M. Nielsen inn) 
