 Så var det endelig klart for sesongavslutning. Dagens hjemmekamp mot Leinstrand er den 18. seriekampen denne sesongen, og er dermed den lengste og mest krevende sesongen IL Tempo har spilt siden 2006 (16 kampers sesonger fra 2006-2010).
Motstanderen Leinstrands skjebne var forlengst beseglet etter en høstsesong hentet fra 90-tallets Gremlins-mareritter. Laget hadde fortsatt til gode å ta poeng siden sommerferien.
En motstander som passet IL Tempo godt etter tapene for Frøya 2 og Rennebu.
Gå-fotballen de første 15 minuttene, hvor faktisk løpene gikk raskere enn ballen, til tross for at det lå haglbyger i lufta, sier det meste om ambisjonsnivået for begge lag.
Det skulle likevel bli trivelig. I alle fall i perioder. Og det var ikke bare fordi Tor Haakon Bjørgum var ute med sin første suspensjon siden 2006-sesongen.
Etter at åpningskvarteret hadde blitt brukt til oppvarming og denslags, festet IL Tempo et grep om kampen og trillet til tider ball i hatt med en utrent Leinstrand.
Men det var likevel ikke slik at det nødvendigvis luktet scoring. Til det var det altfor ofte Tor Martin Olsen som fikk ballen på høyresiden. Olsen fikk lite ut av gode muligheter.
Heller ikke da Bruno Coelho serverte Åsmund Nielsen på omtrent 25 meter, var det noen som reiste seg fra plastsetene på Romolslia kunstgress.
Og det var ikke bare fordi setene var tomme.
Det var mer fordi Åsmund Nielsen ikke er kjent for å være noen notorisk målscorer, aller minst en avslutter fra langt holdt.
Så feil kan man ta. Åsmund, som satte "scoringsrekord" sist kamp, med 44 kamper på rad uten nettsus, hadde ikke tenkt å forlenge Jenssen-rekorden mer enn nødvendig.
Han avanserte ikke lenger enn nødvendig heller.
Frem til 21 meter fikk holde.
Det som skjedde dernest var ikke til å tro. For noen. Kanskje aller minst Åsmund selv.
For med venstrefoten (ja, høyra ville bare vært for utrolig) sendte Nielsen avgårde, ja, kanskje ikke et prosjektil, men et velplassert langskudd helt nede ved stolperota, til venstre for keeper. Ballen skjøt fart i det haglvåte kunstgress, og keeper var rett og slett ikke i nærheten.
Det umulige hadde blitt gjort mulig. Og etter at den påfølgende og påbudte "jeg tror ikke det jeg ser"-apatien hadde lagt seg, kunne jublende medspillerne overhylle jubilanten med gratulasjoner og klemmer.
Til og med dommeren stilte seg i rekken av gratulanter.
Scenen var satt, og flere ville være med på moroa. Ikke minst Morten Solem.
Som minutter senere ble spilt alene med keeper, og ble felt innenfor 16-meteren. Åsmund Nielsen fikk sjansen, men syntes to mål i samme kamp var for mye av det gode, og takket nei.
Erik Eikebrokk tok ansvar...og bommet på sitt 3 straffespark av 3 mulige denne sesongen.
Brage Rimol lo så magen ristet.
Solem var på ingen måte ferdig for dagen. Etter å ha rettledet "Kula" ved flere anledninger, og mer enn varmt antydet at det kunne være fordelaktig å sentre til en scoringskåt seg selv, altså Solem, i stedet for å fyre på egen hånd, gjorde "Kula" akkurat dette.
Kulehopperen takket "Kula" for pasningen og hyllet det han selv mente var en meget god løsning.
Det hele skulle utarte. Til et reneste Solem-show. Selv Åsmund skulle komme i skyggen.
Noen minutter før pause var samme mann på pletten igjen, og tap'et inn Eikebrokks uselviske pasning fra 3 meter.
Kula ble ofret ved pause og Aune skulle snart være nestemann ut.
Akbina og Holmli inn. Begge tilsynelatende scoringskåte.
Førstnevnte takket umiddelbart for tilliten, og scoret på Solems pasning etter få minutter.
Vegar Olsen ville også være med på moroa, og begynte stadig oftere å avansere høyere i banen på jakt etter sin 6. scoring for sesongen.
Forøvrig 6 flere enn Håkon Hiller. Som fortsatt er glad i fløte i maten.
Olsen fikk innlegg fra Andreas Thyge Nielsen, og tallet var 5.
Holmli var også sugen på sitt første for sesongen, og sitt første siden den legendariske seriefinalen mot KIL/Hemne 2 i 2008.
Det skulle komme, men ikke uten omveier, og en solid dose kjeft fra Morten Solem.
For etter denne kampen er det ingen grunn til å spekulere i om Holmli er en bedre avslutter enn pasningslegger.
Det er et ubestridelig faktum.
De to første pasningene, da Solem på det nærmest var alene på en hel banehalvdel, ble til sammen slått 92 meter for langt.
Pasningene var i det hele tatt så harde, at hadde de vært på mål, skulle Leinstrand-keeperen fått store problemer med å stoppe dem.
Solem bjeffet. Holmli hadde ingenting å si til sitt forsvar.
At Holmli i det hele tatt var på banen er et fysiologisk mirakel.
Mens Holmli fikk orden på pasningsfoten kaster ikke Morten Solem bort tiden. Robert Preller kom seg etter hvert også over på motstanderens banehalvdel, for første gang siden sommerferien, og det skulle straks resultere i assist.
Til Morten Solem såklart. Som vanlig på tap-in.
Før Holmli slo en ny stikker. Av samme kaliber som sist. Dempet bjeffing denne gangen fra Solem.
IL Tempo cruiset, og 11 mann var i angrep. Ikke alltid smart, noe Leinstrand utnyttet.
6-1 skulle likevel bli til 7-1, og selvfølgelig var det Kent Stian Holmli som fikset det mål han bare skulle ha. Pasningskompis var Morten Solem, som viste Holmli hvordan det skulle gjøres.
Et par angrep senere var rollene byttet om, og Holmli traff med sin første pasning for dagen. Heldigvis var den til Solem, som scoret sitt 4. mål på 3 muligheter...
I mellomtiden hadde Vegar Olsen igjen vært på krigsstien, mens Leinstrand pyntet på resultatet i den andre enden, mens Olsen var på det offensive kjøret.
Akkurat inne i overtiden fikk Morten Solem sitt 5. for dagen, og skulle med det score IL Tempos siste mål i 2011. Samtidig satte Solem ny rekord med 8 poeng i én og samme kamp og slo med det Jo Darells og Kent Stian Holmlis (ironisk nok) rekord fra 2007-sesongen.
Solem ble også den første IL Tempo-spilleren noensinne til å score 5 mål i én og samme kamp (Holmli scoret 6 i 2007, fortsatt rekord).
Leinstrand-legenden Espen Sjøvoll dro tuttis på Vidar Guttormsen med kampens nest siste spark og klinket ballen stang-inn 2 minutter på overtid.
Dommeren fant ut at dett fikk være dett for denne sesongen og IL Tempo kunne dermed ta med seg positive opplevelser inn i revansje-sesongen 2012.
Eller det som IL Tempo-miljøet har lært å kjenne som: "Neste år!!!"
|
Hoved-dommeren skjønte på reaksjonene til de øvrige IL Tempo-spillerne etter Åsmund Nielsens scoring at dette var en scoring for historiebøkene. Snek seg bort til Åsmund i forbindelse med Leinstrands avspark og sa: "Jeg må vel nesten gratulere jeg også da."
90' Mål 10-3 Leinstrand (ESPEN SJØVOLL!!!)
56'
Bytte IL Tempo (Holmli inn) 
29' Straffespark til IL Tempo (Morten Solem felt)
