 Med det sviende sjokk-nederlaget hjemme for Frøya 2 friskt i minnet, var det et virkelig revansjesugent IL Tempo som reiste sørover til Rennebu (via omveier) på søndag.
Tilsynelatende nesten uten bakrus. Uten at spillet skulle vise seg spesielt edruelig.
Det var bare såvidt spillerne var fulltallig og i det hele tatt rakk å varme opp før dommeren blåste i gang kampen på en relativt fullsatt hjemmebane.
Noe som blir vanligere å vanligere når IL Tempo reiser på bortetokt. Denne gangen måtte hjemmefansen nøye seg med én neger på rasta.
Bare så synd at IL Tempo skuffet.
Borte var fandenivoldskheten fra bortemøtet mot Oppdal. Tilbake stod et lag ribbet for ambisjoner, som enten følte seg for gode til å gidde å jobbe hardt i en bortekamp mot Rennebu, eller som følte at sesongen allerede var over, at det ikke var mer igjen å spille for.
Men det er noe som heter stolthet - heldigvis.
Men det skulle ta 45 minutter før IL Tempo skjønte det.
For 1. omgangen var på mange måter tilsvarende de siste 10 minuttene mot Frøya 2 sist mandag. Ufattelig dårlig, ukonsentert og ikke minst uinteressert.
Rennebu ville vinne, og jobbet deretter, kriget i duellene og jobbet på hver minst lange ball.
Og kom vinnende ut av flesteparten. IL Tempo hadde gått sure allerede på stillingen 0-0. Rekord?
Det gikk som det måtte gå. Et tiltaksløst forsvar slapp Rennebu enkelt gjennom tidlig, og Darell måtte seg seg ballen passere.
IL Tempo slo straks tilbake, men selv om akkurat Kulas utligningsmål etter innlegg fra Eikebrokk ikke bare preg av tilfeldigheter, gjorde resten av det offensive spillet det.
Det var rett og slett forutsigbart. Ikke sin fremtoning, men i sin elendighet. Rennebu trengte knapt å presse for å vinne igjen ballen. IL Tempo misset ballen utover sidelinja, slo håpløse pasninger, skjøt fra umulige vinkler og truet Rennebu kun én eneste gang foruten målet.
Da Kula spilte gjennom Vidar Aune, og sistnevntes halvveis-lompe subbet krysset.
Så tok Rennebu over igjen. Og scoret to ganger til. Nærmest likedan som 1-0 målet.
Det så i det hele tatt stygt ut for IL Tempo. Som byttet inn høstjuvelen Åsmund Nielsen - og håpet at det kunne være nok til å snu det hele.
Åsmund sviktet - for en gangs skyld.
Banen lå badet i solsteika og ballen hang igjen i gresset. Ikke gunstig for IL Tempo, som vil ha høyt balltempo og en ball som ruller fortere enn motstandere springer.
Men det er likt for begge lag.
Rennebu stilte til dyst bedre forberedt, på flere måter, på alle måter, enn IL Tempo.
Da IL Tempo fant suksessformelen var det ikke for sent, men selvtilliten hadde akkurat fått seg en passe nok kakk til at de avsluttende manøvrene ikke var på topp - slik de vanligvis pleier å være.
For sjansene kom - etter at IL Tempo brettet opp ermene, fant tilbake til hjertet, som såvidt banken innenfor drakta - og ikke utenpå, og begynte å angripe med guts, hjerte og karakter.
Rennebu hadde mer enn nok med å forsvare seg, var knapt nok over midten i 2. omgang, og var ikke i nærheten av Darells mål.
Og IL Tempo reduserte - til slutt.
Det vil si, det var så mye som 20 minutter før slutt. At Eikebrokk la inn frispark fra høyre, og Vegar Olsen var på rett plass til rett tid. Og sørget for spenning for de fremmøtte.
Og det var opplagt at det nå var IL Tempo som hadde momentet. Og det stod ikke på sjansens.
Haaken var på blank to ganger, men den tidligere så suverende avslutteren i tilsvarende situasjoner hadde ikke dagen foran mål, og bommet på begge. Mens medspillerne rev seg i håret og ikke trodde det var sant.
At linjedommeren også stadig vekk vinket til hjemmelagets offside-fordel var også frustrerende, men ikke overraskende.
Det var på en måte helt greit, det skal være litt (merk: LITT) hjemmebanefordel.
Rennebu red på flatterende vis av stormen. Uavgjort hadde nok vært fortjent, om man tar i betraktning at lagene hadde én omgang hver, men i sum ville Rennebu mest.
Og spilte seg med det inn i kampen om 3. plassen. Mens IL Tempo ble shufflet ned på 4.
Turen hjem var lang. Men hadde det ikke vært for 2. omgangen kunne den blitt enda lengre.
Det er i alle fall noe å ta med seg. Inn i sesongens siste kamp: At fotball ikke er et spill på liv og død.
Det viktigste er at Tiller rykker ned. Fra 2. divisjon. Fordi de brukte overskuddsressurene i 5. div, for å kneble IL Tempo.
Noe de garantert angrer på i dag.
Men en mager trøst er også en trøst.
Inntil videre: NESTE ÅR!!! |
Stilte ikke selv med bil, men fikk likevel tillit som sjåfør. Greide først å kjøre forbi Rennebu og nesten helt til Oppdal. Tok u-sving og kjørte så langt tilbake at han nesten kom til Orkanger før han merket at noe var galt. Kom frem i tide for avspark og fikk lov å kjøre hjem.
74' Gult kort Rennebu (Uthaling av tid) 
62' Mål 3-2 IL Tempo (Vegar Olsen. Innlegg fra Erik Eikebrokk)
59'
Bytte IL Tempo (Holmli inn) 
