Da IL Tempo-spillerne begynte å hangle med trøtte hoder og slitne bein, var det Akbinas tur til å entre banen som innbytter. Men Akbina var ikke lenger på benken. Han var AWOL. Etter sigende fordi han hadde glemt noe. Forhåpentligvis var det leadership han hadde glemt. Forhåpentligvis fant han det.

En som ønsker å bli en mester i å vinne, må først lære seg kunsten å tape.

IL Tempo kjøpte plaster på apoteket og trodde de var ferdig utlært som lege.

Ironisk nok er det IL Tempo selv som etter kampen mot Nidelv må plastres sammen, slikke sine sår og se tilbake på alt som gikk galt.

For IL Tempo hadde kampen mot Nidelv i sin hule hånd. 1. omgang var helt etter boka. Vel, i alle fall nesten. Det manglet bare flere scoringer.

Tidlig ledelse 1-0 ved Vidar Aune, Nidelv var knapt over midten og et vell av kontringsmuligheter ble bare nesten utnyttet av IL Tempo. Kampen var i ferd med å bli avgjort før den i hele tatt var kommet i gang.

Inntil konsentrasjonen sviktet. Og Nidelv utlignet etter håpløst forsvarsspill.

Og lagene var like langt. Utfordringen stod på trappa - og banket på.

IL Tempo ønsket velkommen inn. Utfordringer. Ja, takk, gjerne!

Baklengsmålet var det første betydningsfulle siden forrige gang lagene møttes. Da Nidelv, også da, utlignet IL Tempos tidlige 1-0 ledelse.

Den gangen rykket Nidelv i fra, IL Tempo stod igjen som maktesløse.

Forhåpentligvis et engangstilfelle.

Ingen gjentakelse i dag. Ikke på Tempe gras. IL Tempo svarte - umiddelbart. Børstet av seg skuffelsens støv, og gikk i angrep, etter angrep, etter angrep.

Og fikk belønning. I form av en heldig frispark-scoring som gikk via muren og i mål.

Men i krig skiller man ikke på flaks og uflaks. Det som betyr noe er innsats, disiplin og å følge den skisserte planen.

Planen ble fulgt til punkt og prikke i 1. omgang. Det eneste som manglet var presisjonen i overgangsspillet. Men IL Tempo lykkes ikke å spikre den siste spikeren i Nidelv-kista.

Nidelv slapp å vinke farvel til opprykket.

De fikk en mulighet - og tok den.

Det var nesten som en gavepakke - eller to. For få minutter ut i 2. omgang var det 2-2. Det var kan hende Robert Preller som sparket ballen i eget mål, men æren får hele laget ta.

For det var opplagt at IL Tempo hadde tatt seieren for gitt. Borte var viljen, gnisten og entusiasmen.

Og Nidelv cruiset. Allerede i sitt neste angrep var det 3-2. Etter at IL Tempo laget et unødvendig frispark på egen halvdel og Tor Martin Olsen ga bort årets billigste corner.

Og Nidelv scoret såklart, etter noe som mildt sagt må kunne betegnes som tafatt forsvarsspill.

Kampen var i realiteten tapt. For tilbake stod et lag blottet for selvtillit, lederegenskaper og vinnervilje.

Det ble med spede forsøk. Det stod ikke på innsatsen, problemet var samarbeid. Og kommunikasjon.

Brøling og fresing ble brukt fremfor konstruktiv dialog og oppbacking.

En håndfull nesten-muligheter motiverte Nidelv bare enda mer. Skjerpet hjemmelagets spillere til å holde motet oppe, til ikke å slippe IL Tempo inn i kampen igjen.

Ingen fare. IL Tempo var på villspor. På avveie. No way back.

Nidelv kontret inn 4-2, og meldte seg på igjen i kampen om opprykk.

I ettertid er man nødt til å stille spørsmålet hvordan det er mulig at et lag som i 1. omgang har så lyst til å vinne, i 2. omgang blir så redd for å tape.

Svaret skal ikke trenge å stå ubesvart særlig lenge.

Svaret gir seg selv.

LEADERSHIP.

IL Tempo mangler leadership.

I alle fall inntil videre. Forhåpentligvis bare frem til lørdag formiddag.

Når Tiller 2 igjen skal få merke IL Tempos vrede.

FREMAD!!!!

Case closed.

Børsdebatten ser ikke ut til å ta slutt og det er jo vel og bra. For at diskusjonen skal få et mer håndfast og konkret preg over seg, legges her kriteriene for børspoengene ut.

"-" - For få involveringer til å bli vurdert
1 - Forsøkte ikke engang
2 - Forsøkte, men mislyktes
3 - Dårlig
4 - Underkjent
5 - Brukbar/godkjent
6 - OK
7 - Bra
8 - Meget god
9 - Strålende
10 - Gigantisk