(Romolslia) Det var lun stemning en drøy halvtime før avspark.
Så meldte Kong Vinter sin ekstremt dårlig timede ankomst.
Først var det bare kaldt, så ble det ufyselig, til slutt ble det nesten umulig å spille fotball.
Det var likevel aldri et tema å stoppe kampen.
Noe som kanskje var bra. Og for en kamp det ble! For en dramatikk.
Det eneste lagene hadde av kjenskap til hverandre fra før, var en treningskamp på Orkanger i 2011.
Begge lagene gikk ut i en klassisk trøndersk 4-3-3-formasjon. Det skulle raskt vise seg at Orkanger visste bedre hva de holdt på med enn IL Tempo.
Kaotisk, usammenhengende, planløst og urelasjonelt er fire stikkord som beskriver IL Tempos spill.
Heldigvis varte bortelagets respekt for IL Tempo mye lenger enn den burde. Orkanger gikk ut i høyt og hardt press, men hadde de presset enda hardere og enda høyere, kunne de scoret mange flere mål.
Åpningsmålet får de servert på sølvfat, da bakerste mann-desperado Magnus Sandnes serverer sin andre scoring på to kamper.
Tre minutter etterpå får Sandnes hjelp av keeper Bård Haugvik, som endelig - etter tre sesongers jakt - får sin første målgivende pasning for klubben. André Larsen fikset utligningen alene med en utrusende Orkanger-keeper.
Det neste kvarteret bølger. Det veksler mellom å blåse, snø og sludde. Spillerne må løpe for å holde varmen. Sjanser oppstår like mye på grunn av merkelig spinn i ballen og plutselige spretter.
|
Sjanser oppstår like mye på grunn av merkelig
spinn i ballen
og plutselige spretter |
IL Tempo tar grep om kampen. Er det ett lag som nærmer seg scoring nå, er det IL Tempo. Larsen slår flere innoverskrudde crossere fra venstre, som bør ende i scoring. I tillegg treffer han tverrliggeren på en dødball.
Men så skjer det som så ofte skjer. Motstanderen bryter enkelt gjennom, IL Tempo ligger altfor bredt med forsvarsfireren, ingen sikrer hverandre, og motstanderen løper rett gjennom. Dermed 1-2. Hvor er kommunikasjonen og samarbeidet?
Orkanger vil ha pause. IL Tempo vil ha nytt utligningsmål. Cornere, halvsjanser og en heading rett på keeper fra fem meter. Det vil seg ikke.
Så, samme oppskrift. IL Tempo mister nok en gang ballen håpløst i et altfor utålmodig angrepsspill. Orkanger plukker ballen enkelt ned på midtbanen, og får føre upresset mot 16-meteren. Skuddet er suverent, ingen tvil om det, men å få lade kanonen upresset fra 20 meter...Haugvik er nesten lang nok, men ballen skrur inn i hjørnet til 1-3.
Orkanger-spillerne rekker knapt å løpe tilbake til egen halvdel, før dommer Olsen blåser av, og bortelagets spillere spurter inn i bortegarderoben. IL Tempo slår floke i snøføyka ute på matta.
Pausepraten er ukonstruktiv. Det legges ingen slagplan. Det virker som hele gruppa mest av alt ønsker å gjøre seg ferdig med kampen og komme hjem til peis, pils og gullrekke.
Før avspark blir dommer Olsen galgenhumoristisk spurt om det går an å kutte andre omgang ned til 20 minutter.
|
Dommeren blir spurt om å kutte andre omgang
ned til tjue minutter |
Fjaset preger spillet. IL Tempo er ikke engang en skygge av seg selv i flomlyset. Orkanger får herje fritt. De første tjue minuttene er lite annet enn en forlengelse av de siste ti minuttene av første omgang. Oranger spiller med høyt tempo og løpsvilje.
IL Tempo subber rundt én og én, spør dommeren om hva klokka er. Kikker fortvilt mot benken i håp om å bli bytta ut. Klager på snøen som legger seg i klumper rundt de altfor lange lissene, eller forbanner snøen som fester seg under skoene og gjør fotfestet enda dårligere.
Noe må trener Erik Hoff uansett gjøre. For Orkanger har scoret to nye mål, og virker å ha sikret seieren.
Virker.
Det Hoff gjør er å sette inn Eirik Ness Skåren for Morten Solem, Bruno Cocelho inn for Trond-Erik Skåren og - til slutt - Ketil Thorsø inn for John Johnsen.
Det er da det begynner å skje noe - uten at noen i ettertid kan forklare hvorfor det skjer. Derfor er det like greit å beskrive det som skjer, slik det skjer - i real time.
Det er nå det starter.
82 minutter.
IL Tempo spiller i noe som ligner 4-4-2. IL Tempo vinner flere baller med én mann ekstra på midtbanen. Vidar Jenssen har flere folk tett på seg på midten, og IL Tempo greier for første gang i kampen å trille ball seg imellom. Eikebrokk slår gjennom Larsen ute på venstrekanten. Larsen dribler av sin mann, spurter til linja, og slår klassisk fem-og-førti. Til Martin Husevåg, som bredsider enkelt inn fra to meter.
|
| Husevåg stormer tilbake til midten - som om det er håp |
Husevåg kjemper til seg ballen i målet og stormer tilbake til midten. Som det er håp. Medspillerne spaserer etter, som for å antyde overfor yngstemann:
– Rolig nå. Det er for seint uansett.
85 minutter. Orkanger begynner å trille overdrevent mye ball. Avstanden mellom forsvar og angrep blir enorm, og laget slutter å gjøre ting de er gode på. IL Tempo vinner nok en gang ballen høyt i banen. Denne gangen blir Eikebrokk felt på 25 meter. Larsen brøler:
– Denne tar jeg, kom dere inn foran mål.
Larsen skyter. Skuddet er elendig, og midt på keeper. Men keeper er slephendt, og fomler ballen over linja.
– Alle mål teller like mye, hevder Larsen, og får lov til å ha rett i det.
Denne gangen er det Eirik Ness Skåren som henter ballen ut av nettet og spurter tilbake. Medspillerne spaserer rolig tilbake.
– Et hederlig resultat, om ikke annet.
Så - skulle håpet bli tent for alvor. Sånn at mer enn bare Husevåg og Ness Skåren trodde på det utrolige.
87 minutter. Og det som kommer nå har ikke skjedd på snart 100 kamper. Oppskriften er den samme. Orkanger fomler og somler rett foran eget mål, i stedet for å gå i angrep. Først får Eikebrokk servert ballen på sju meter, men det ender i en corner som ender i ingenting.
Så vinner IL Tempo igjen ballen høyt i banen. Eikebrokk spiller Larsen, som spiller ut til Husevåg på venstre. Mannen som aldri slutter å løpe, og aldri slutter å tro, har heller ikke mistet troen på at Bruno Coelho kan score mål (slik som medspillerne har gjort for flere seonger siden).
|
Orkanger-spillerne har fryktens ansikt hengende over
seg |
Husevågs pasning mot straffemerket er perkekt. Og hvem lurer der? Selvfølgelig: Bruno Coelho. Bredsida med venstra er perfekt. Ballen ruller inn i langhjørnet. 4-5. Nå tror samtlige IL Tempo-spillere på poeng.
Orkanger-spillerne har fryktens ansikt over seg. Skal de virkelig greie å rote bort en tilsynelatende umistelig ledelse?
88 minutter. Svaret er ja. Det skal de. Nå angriper IL Tempo til og med på høyre. Åsmund Nielsen og Martin Husevåg løper på umulige baller. Foran mål brøler Larsen mot alt og alle. Husevåg ruller til venstre. Pasningen er en smule for lang, men Larsen får tak i den, og slenger av gårde et venstrebeinsskudd. Ballen rikosjerer via stanga og inn.
Det utrolige har skjedd. IL Tempo har scoret fire mål på sju minutter. Utligningen er et faktum.
5-5. Hva nå? Gripe muligheten, dagen - og alt det der - ta Orkanger på felgen og satse alt på 6-5, og fullføre den totale umulige snuoperasjon, og samtidig gi Orkanger muligheten til å hente seg inn, utnytte en kontringsmulighet?
Det ender med en mellomting en hybrid. Thorsø og Ness Skåren får beskjed om å holde forsvarsbastionen ved like: Ett poeng er bedre enn ingen.
Dermed blir de siste fem minuttene relativt kjedelige. Et par dødballer fra egen halvdel, som ingen egentlig tør å gå opp på.
Så får IL Tempo corner. Det er praktisk talt siste spark på ballen.
|
Det er siste sjans. Det er nå mirakelets tids
er inne. Det er nå
IL Tempo har muligheten |
Det er siste sjans. Det er nå mirakelets tid er inne. Det er nå IL Tempo har muligheten til å gjennomføre alle snupoerasjoners mål. Men med kun fire spillere innenfor sekstenmeteren er det mer mirakel enn realiteter, håpet festes til. Corneren er på lengste, og det er dumt, for alle IL Tempo-spillerne har satset på førstestanga.
Ballen skipper over og forbi alt og alle. Dommer Per Steinar Olsen kikker på klokka - tror knapt selv hva han akkurat har sett.
IL Tempo jubler for ett poeng, som om det var tre.
Orkanger har vanskeligheter for å innse hva de akkurat har gjort: Fire baklengsmål på sju minutter, og to tapte poeng.
Sju utrolige, uforståelige minutter. IL Tempo har griseflaks, og ett poeng er mer enn fortjent. Men det lønner seg å aldri gi opp.
Sånn kan det gå. For sånn er fotballen en sjelden gang.
Miraklenes tid var likevel ikke over.
Sist gang IL Tempo spilte 5-5 - i opprykksdramaet mot KIL/Hemne 2 i 2008 - var det IL Tempo som slapp inn et skjebnesvangert mål på overtid, og motstanderen som jublet for det utrolige.
Bård HAUGVIK
Bruno COELHO › 76° 
