(Romolslia) Det ser ut til å ha blitt en helt ny IL Tempo-tendens. Før var Romolslia kunstgress et fort. Et sted motstanderne syntes var skummelt å reise til. Et sted man gruet seg til å ankomme, og gledet seg til å dra fra.
Slik er det ikke lenger.
Romolslia kunstgress har blitt en lekegrind for motstanderen. En lekegrind uten regler å hensyn til. Et sted høyst middelmådige lag som Orkanger og Svorkmo kan reise til for å hente enkle poeng.
I serieåpningen lå IL Tempo under 1-5 mot Orkanger. Mot Svorkmo lå IL Tempo under 0-3, ved pause.
Seieren over Rindal kan knapt telle som noe positivt, for Rindal er det svakeste laget som har besøkt Romolslia på årevis.
IL Tempo styrer ikke lenger kamper, og dominerer ikke ballinnehavet. Har ingen arroganse, attitude eller selvtillit som overbeviser motstanderen øyeblikkelig om at her - på Romolslia kunstgress - er de IL Tempo underlegen i alle spillets faser.
Siste rest av gode, gamle IL Tempo, ser ut til å være en egen evne til å ta ut sitt beste, når det egentlig er for sent, og kampen er tapt.
Slik tilfellet var både mot Orkanger og Svorkmo.
Er IL Tempo-sjelen død? Kan opprykkshåpet kasseres? Er IL Tempo sin egen største fiende, som senker seg ned på motstanderens begredelige nivå, og blir der, i stedet for å sette en standard som motstanderen umulig kan forventes å henge med på?
Hvorfor er det slik at IL Tempo slår Melhus 1-0 (2016) og Vestbyen 2-0 (2015) på bortebane, men taper for Rissa, Ørland (i 2016), Svorkmo og avgir poeng mot Orkanger - fire høyst, høyst middelmådige lag?
Rop ut, den som vet.
|
Merkelig at det
er humøret, og ikke kvaliteten, som identifiseres som lagets hovedproblem |
Mot Svorkmo gikk IL Tempo ut i en klassisk 4-3-3-formasjon, hvor ni av de elleve spillerne som startet har erfaring fra spill i 2. og 3. divisjon.
Den erfaringen så ut til å være lite verdt mot Svorkmo. Femmeters pasninger når ikke frem, timeterspasninger blir for korte, langpasninger dunkes meningsløst i angrep, sideforskyvninger defensivt er saga blott, sikringsspill likeså, innkast kastes i ballehøyre eller rett til motstander, halvtliggende vristspark ender opp som heltliggende sleivspark, dempinger er like harde som skudd, og kommunikasjonen foregår på et nivå tilsvarende småguttelag.
Enorme tekniske og taktiske
skavanker til tross; likevel er det humøret som identifiseres som lagets hovedproblem.
Eller sagt på en annen måte: verdens dårligste unnskyldning for at spillerne underpresterer individuelt kamp etter kamp, trening etter trening.
Det er i ferd med å gjennomsyre hele klubben.
Når skal noen stikke fingeren i jorda?
Er løsningen å friste med gulrot eller å true med pisk?
Det ekte IL Tempo er savnet sterkt.
Ved pause ledet Svorkmo 3-0. Ja, IL Tempo greide ved noen få anledninger å trille ballen til en medspiller fire-fem ganger etter hverandre. Slik at det kunne se ut som godt spill. Det ble likevel ingen sjanser ut av det, til det var presisjon og tempo altfor lavt.
IL Tempo så ut som et lag der hvor alle stiller lave krav til hverandre, og ingen setter høye krav til seg selv.
Sagt med andre ord: Oppskriften på katastrofe.
Trener Erik Hoffs tordentale ved pause hjalp litt, men ikke nok. Etter tre minutter hadde IL Tempo redusert to ganger. Først med André Larsens straffemål, så med omskolert midtspiss, Magnus Sandnes, halve volley fra langt hold.
|
To raske
angrep, og
Vips! Så eide IL Tempo kampen |
To raske angrep med høyt press, og vips så eide IL Tempo kampen. Vanskeligere enn dét, var det ikke. Slik det var mot Orkanger. Slik det var mot Leik. Og slik det også egentlig var mot Rindal.
Så lenge det varte. For IL Tempo fant etter hvert tilbake til sitt forferdelige gamle jeg, og Svorkmo halte ut tiden for alt det var verdt.
Det ble med noen gode halvsjanser. Den største sjansen hadde Åsmund Nielsen på venstre. Men da Nielsen burde gjort det han pleier å gjøre på trening; å bredside ballen i korthjørnet, valgte han å skyte med vrista mot det lengste. Og da reddet keeper.
Fra benken evnet ikke Hoff å snu kampen med avgjørende taktiske endringer, og fra ute på banen evnet ikke spillerne å utnytte det plutselige skiftet i momentum.
Dermed ble det som kunne blitt et fantastisk siste kvarter for IL Tempo, i stedet et antiklimaks med mange og lange stopp i spillet, og de tapte muligheters omgang.
IL Tempo taper fullt fortjent. Ikke fordi Svorkmo er et godt fotballag, men fordi IL Tempo ikke lenger ser ut til å tørre å være god.
Quick fix wanted.
Lånke neste.
Bård HAUGVIK
