(Trondheim) Lite visste Emil Hauge den gang om at borteseieren over Jonsvatnet i juni 2015 skulle bli hans siste IL Tempo-kamp på over ett år.
På trening den påfølgende uka inntraff nemlig katastrofen.
–
Jeg ble taklet bakfra, og fikk en trøkk i bakhodet, forteller en åpenhjertig Hauge til IL Tempo PLAY.
Tobarnsfaren blir alvorlig når han blir bedt om å snakke om det fæle som skjedde.
KATASTROFEN
Trøkken skulle vise seg å være langt mer alvorlig enn først antatt. Svimmelhet og symptomer på hjernerystelse var bare starten på det som skulle bli et årelangt mareritt.
– Jeg fryktet jo at fotballkarrieren var over.
35-åringen, som sjelden har problemer med snakketøyet, blir unnvikende når han får spørsmål om hva som «egentlig skjedde» den gangen i juni 2015.
‹ ALVORLIG: Ett år etter katastrofen ser Emil Hauge fremover, ikke bakover. (Foto: Erik Eikebrokk)
|
| Spørsmål fra medspillere gjorde bare ting verre, uansett hvor godt ment de var |
– Jeg ble skadet som følge av ei takling bakfra som jeg ikke kunne forutse. Da blir man sint på den som taklet, ikke på seg selv.
Hauge innrømmer at det har vært perioder med sinne og nag, men at dette ikke lenger er et tema.
– Vi har snakket ut om det som skjedde, og det gikk helt fint.
NYSGJERRIGE MEDSPILLERE
Mellom juni 2015 og juni 2016 var Emil Hauge ikke å se verken på IL Tempo-trening eller -kamp, noe som, historisk sett, var særdeles uvanlig.
Det var flere enn IL Tempo PLAY som lurte på hvorfor.
– Spørsmål fra nysgjerrige medspillere gjorde bare ting verre, uansett hvor godt ment det var.
For å dempe sin egen iver etter å gjøre et for raskt comeback, valgte Hauge å kutte de fleste av relasjonene til treningsmiljøet i IL Tempo. Media ønsket han heller ikke å snakke med, til tross for flere forespørsler, blant annet fra IL Tempo PLAY.
– Det var langt enklere å leve med fraværet om jeg slapp å være involvert på noen måte. Jeg måtte slutte å sette egne mål for comeback, for usikkerheten var for stor.
DE SMÅ TINGENE
Overgangen var voldsom for en som er vant til å være både høyt og lavt, gjerne samtidig. Det som i starten var en bekymring for at fotballkarrieren kunne være over, vokste raskt til noe langt alvorligere.
|
Sutring for
småting er en
uting i IL Tempo |
– I en lang periode var smertene og konsekvenser i hverdagslivet så store at fraværet fra fotball ble ubetydelig. Korte perioder av håp ble etterfulgt av skuffelse på skuffelse, i forsøk på trene igjen - og da snakker vi om lett jogg. Det var veldig tøft!
Hauge kaster et blikk bort på smårollingene som leker med biler på det nylagte parkettgulvet. Han kjenner seg igjen i ordtaket om at man ikke vet hva man har, før man er i ferd med å miste det.
– Det var først da jeg returnerte at jeg forstod hvor stor del av hverdagen min fotball og IL Tempo faktisk er.
Hauge hevder sutring for småting er en uting i IL Tempo. For ham kan ikke neste fotballtrening komme raskt nok.
–
At sunne og friske folk velger sofaen foran fotballtrening; dét skjønner jeg ingenting av.
(artikkelen fortsetter under videoen)
RASKT I FORM, MEN ALDRI FRISK
Etter måneder med bitterhet, frustrerende legebesøk, alternative behandlingsmetoder, treningsnekt og mørke tanker, har Hauge skiftet fokus fra det som har skjedd til det som skal skje.
|
| Heldigvis er det mange på laget som er late og dårlig trent |
– Fysisk har selvfølgelig ett år uten noen form for trening satt meg tilbake. Men kroppen trenes opp igjen og jeg er allerede mye sterkere. Heldigvis er jeg lettrent.
Frykt for å være i dårligere form enn medspillerne, til tross for den lange pausen, har han aldri hatt.
– Heldigvis er det mange på IL Tempo som er både late og dårlig trent, så jeg vil fortsatt løpe mer enn de aller fleste fremover. Dét garanterer jeg.
Visse forbehold må han likevel ta. Og spesielt mange hodedueller gjennom sesongen, blir det nok ikke.
– Jeg vil nok aldri bli helt frisk. Hjernen reparerer seg ikke som en muskel, og kan ikke trenes opp igjen. Ubehag forekommer fortsatt, og det skal mindre til for meg enn andre å få vondt i hodet.
Latter besvarer spørsmålet om han har vurdert å investere i «Petr Cech-hjelm».
(artikkelen fortsetter under bildet)
‹ HØYT OG LAVT: Emil Hauge i kjent stil, på treningsleir i Spania. (Foto: Åsmund Nielsen)
TAKKER FAMILIEN
At Hauge uteble fra fotballmiljøet var én ting. Om han «uteble» på hjemmebane er han usikker på selv.
|
Jeg liker å tro
at jeg holdt humøret oppe |
– Da spør du feil person. Jeg liker å tro at jeg klarte å holde humøret oppe og bidro hjemme…men det spørs om fruen har en annen versjon.
Familien var en uvurderlig støtte underveis, men Hauge innrømmer at «familierådet» flere ganger stilte spørsmålet om det var verdt det, å fortsette.
– Jeg har lært at man skal gjøre det beste ut av de muligheter man har.
Mange selvkritiske spørsmål underveis har gjort at han har kommet gjennom det utfordrende året med nye erfaringer.
– Det er vel de typiske klisjéene; å sette pris på ting man gjerne tar for gitt, som å fungere på jobb, lek med barna. Hverdagslige ting som plutselig kan bli tatt fra deg, sier han ettertenksomt.
COMEBACKET
15 måneder etter seieren over Jonsvatnet var Emil Hauge endelig tilbake på fotballbanen for IL Tempo. Da hadde han trent med laget i noen uker, og bivirkningene var færre og mildere.
–
Det er helt konge å være tilbake! Jeg har vanskelig for å sette ord på gleden jeg nå føler hver gang jeg pakker bag-en før trening og kamp!
På torsdag pakkes bag-en på nytt. Da er det, ironisk nok, Jonsvatnet som kommer på besøk til Romolslia kunstgress. Sesongens siste hjemmekamp sparkes igang klokken 20:00.
---
Følg IL Tempo på Facebook:
