(Oksvoll) To ganger tidligere har IL Tempo reist østafor sol og vestafor måne for å spille bortekamp mot Fosen. I 2010 gikk turen til Marienborg gras, i 2013, som nå, til Oksvoll gras.
Begge gangene reiste IL Tempo hjem med tap.
– Vi visste at det umulige var mulig, sang IL Tempo-trener Erik Hoff etter tre poeng i serieåpningen.
Da hadde den lerkeglade treneren akkurat vært delaktig i en av IL Tempo-historiens mest imponerende opphentinger.
For da IL Tempo tuslet inn i bortegarderoben etter 45 forferdelige serieåpningsminutter, og DDE dundret over anlegget, ledet Fosen 2-0. Ikke fordi hjemmelaget var spesielt gode, men fordi bortelaget hadde fått gress- og vindsjokk.
Kanskje var det vindmøllene i Oksvoll-horisonten som spilte på lag med de lokale heltene i svarte drakter og grå hodepryd?
Med vindmøllene i ryggen fikk Fosen akkurat den starten de hadde ønsket seg. Først klønet Ketil Thorsø det til da det fordelaktige ville vært å kline ballen i retning Don Quijotes erkefiender: vindmøllene.
Pasningen tilbake til keeper Jørgen Schjølberg var både klønete, unøyaktig og altfor kort. Dermed fikk Fosen en enkel jobb med å spasere ballen i mål.
FK Fosen hadde tatt det første steget, mens IL Tempo sleit med å slippe taket i lekegrinda.
Strategien før kampen virket for spillerne uklar. Høyt press eller lavt press? Ballinnehav eller direktespill? 4-3-3 eller 4-1-2-1-2? Spillet var deretter.
|
IL Tempo
sleit med å
slippe taket
i lekegrinda |
Ikke det at IL Tempo ikke kom til store sjanser, men de var mer som resultat av merkelige spretter, dårlig forsvarsspill og tilfeldigheter.
André Larsen fomlet med ballen og skjøt over da målet var tomt. En hjemmekeeper som så ut til å være langt over middagshøyden nektet John Johnsens 30-meterskule med en dessertredning. Thomas Lervik ble holdt i trøya hele omgangen, og surna før 20 spilte.
Så var Thorsø igjen involvert, da Vegar Olsen endret retning på et tilsynelatende ufarlig skudd. Ballen rullet inn i korthjørnet.
– Jeg var sjanseløs, sa oransjkledte Schjølberg.
Da André Larsen signaliserte for bytte ti minutter før pause, og Magnus "Cannonball" Nielsen ble sendt i oppvarming, så det enda mørkere ut for IL Tempo.
Dukknakket labbet IL Tempo-spillerne inn i garderoben. Til det som ikke kunne være annet enn en skjennepreken og skyllebøtte fra IL Tempo-trener Hoff bak lukkede dører.
Som eneste medium fikk IL Tempo PLAY tilgang til pausepraten i bortegarderoben. Her var det derimot alt annet enn kalddusj som ventet IL Tempo-spillerne.
Det som ventet var en taktisk pauserevolusjonen presentert på kaffefilter. Det som i utgangspunktet skulle være en diamantformasjon, men som så ut som en flat 4-3-3 i første omgang, skulle nå bli en til nå uprøvd og høyst eksperimentell 3-4-3-formasjon.
|
Vi skal ha tre mål i løpet av
15 minutter! |
Inn i forsvarsrekka kom debutant Eirik Ness Skåren. Kapteindebutant Øystein Winsnes gikk opp på midtbanen, Åsmund NIelsen ble sendt ut på venstre ving, Martin Husevåg ble bedt om å spille spiss.
Da Fosen skulle sparke igang de siste 45 minuttene, visste de lite om hva som skulle treffe dem.
– Vi skal ha tre mål i løpet av 15 minutter, krevde Hoff i pausen.
IL Tempo behøvde bare 12.
Glemt var marerittene fra første omgang.
– Vi så oss aldri tilbake, mot det vi hadde forlatt, sang DDE via høyttaleranlegget.
Det gjorde ikke IL Tempo heller.
– Vi trudd på det utrulige, fortalte Øystein Winsnes i et sjeldent religiøst øyeblikk etter kampen.
Den utrolige snuoperasjonen var igang før tre minutter var spilt. En Johnsen-corner traff endelig det den siktet på, medspiller fremfor kornåker, i form av Thomas Lervik på lengste stolpe. Håpet ble tent med reduseringen.
Om det var Lervik og Johnsen som kickstartet operasjonen, var det Åsmund Nielsen som satte den i høygir. Da Fosen-backen forsøkte å holde følge med Nielsens utallige raid langs venstrekanten, var det som å se en blind høne som aldri finner korn.
|
På 12 minutter var snu-
operasjonen komplett |
Som eventyrene var alle gode ting tre også for Nielsen. Innlegget landet perfekt for Martin Husevåg på 5 meter. Debutanten sendte keeper én vei, og ballen knallhardt i nettaket - det hadde ikke gått mer enn åtte minutter, og IL Tempo var tilbake på scratch.
Det vil si; det var én vesentlig forskjell. IL Tempo drev nå på høygir, ikke på lavgir.
Fire minutter senere var snuoperasjonen komplett.
Midtbaneduoen Johnsen og Winsnes kombinerte seg imellom utenfor slottet (det vil si trapesområdet fra 5 meter og ut til utenfor 16 meter), og med ett var Johnsen i posisjon. Skuddet var på langt nær så hardt som det i første omgang, men ballen gled likevel inn i lengste.
Minutter senere var rollene byttet om. Johnsen serverte Winsnes, som fant ledig plass på samme sted.
Fosen var aldri i nærheten i andre omgang. Kanskje var de det heller ikke i første, men likevel ledet de 2-0. I andre omgang var det Fosen som tilsynelatende ikke hadde noen plan.
|
Den rareste fotball-
kampen jeg har spilt |
– Det er den rareste fotballkampen jeg har spilt, sa Johnsen, jublende, etter kampen.
Da Jørn Ove Asklund fikk sjansen fra 20 meter på overtid gjorde han ikke som andre ville gjort; nemlig å skyte. Asklund sålet med seg ballen og nøyet seg ikke med to skuddfinter, og heller ikke med tre; neida, han nøyet seg med én.
Mens ballen rullet saakte inn i korteste hjørne, måtte selv vindmøllene gi tapt for IL Tempo.
Og deri finnes linken mellom en DDE-sang og et kampreferat.
Det umulige e mulig.
Jørgen SCHJØLBERG
Bruno COELHO
