(Bodø) Da Erik Hoff signerte som midlertidig IL Tempo-trener i juni 2014, stod han som leder for et lag med en forvirret formasjonshistorie bak seg. To år tidligere var daværende IL Tempo-trener, Erik Eikebrokk, kruttsterk i troen på diamantformasjonen 4-1-2-1-2, mens John Johnsen (i perioden juli 2013-juni 2014) var overbevist om at en mer tradisjonell 4-4-2 var det idéelle oppsettet.
I dag viser konsekvensen av synsingen seg å være todelt:
1) IL Tempo manglet en tydelig spilleplan. Spillerne kjente verken roller eller spillemønster, og førte til høydepunkter av genialt og uforutsigbart angrepsspill, samt bunnpunkter med total relasjonssvikt og organisatorisk systemkaos.
2) Etter å ha spilt i mange formasjoner har spillerne ervervet seg kjennskap til flere spillemønstre. Mange har måttet bekle flere forskjellige posisjoner og roller de ikke har vært vant til.
Dette gjorde Erik Hoff trygg på at det var ufarlig å trumfe gjennom egen formasjon - i visshet om IL Tempo-spillernes tilpasningsdyktighet og allsidighet.
| ” |
Jeg liker å eksperi-mentere |
– Jeg liker å eksperimentere med formasjon og spillestil, var trenerens gåtefulle svar på spørsmålet om hvilken formasjon som passer IL Tempo best.
« DRILLO-STIL
Drillo-fotball ble et begrep i forbindelse med Norges vei til VM i USA i 1992-1994. Utgangspunktet var en klassisk 4-5-1 formasjon med flat firer, soneforsvar på midtbanen og en møtende midtspiss. Egil "Drillo" Olsen mente Norge hadde størst mulighet til å score når motstanderen hadde ballen - etter såkalte "breakdowns" eller overganger.
Dette var et sjokkerende mantra for selvutnevnte fotballesteter som spontanejakulerte hver gang Spania og Barcelona hadde over 30 sammenhengende trekk i laget.
Det som spillestilen likevel ble mest kjent - og hatet for, var de lange diagonale ballene som ble slått fra back til motstatt ving. Spesielt gjorde pasningen fra Stig Inge Bjørnebye til Jostein Flo stor suksess, og ble kjent som "Flo-pasningen" (noe som i og for seg er snodig, burde den ikke hett "Bjørnebye-pasningen"?).
Jostein Flo var i utgangspunktet spiss og avslutter i hele sin spillerkarriere, men Drillo så potensialet i å ha en stor og sterk hodespiller på høyre kant, mot det som vanligvis var en av motstanderens minste spillere (venstrebacken).
Planen var enkel og opplagt, og motstanderen visste godt at langpasningen kom. Likevel greide de ikke å forsvare seg mot den. Enten Flo vant duellen eller ikke, datt ballen ofte ned i et indreløpereldorado som løpsmaskiner som Øyvind Leonhardsen og Roar Strand visste å utnytte.
Det var indreløperne som var "stjernene" i Drillos slagplan. For ble ikke ballen spilt opp på Flo, ble den skjermet av den møtende spissen (Sørloth eller Fjørtoft), som la ballen til rette for indreløpere som kom bakfra gang på gang.
« OPPDAGET AT DET VAR UMULIG Å TAPE HVIS LAGET IKKE SLAPP INN MÅL
Tidenes flateste firer. Klassisk norsk soneforsvar. Backene var sjelden over midtbanen og overlap var et ukjent og jålete fremtidsord. Midtstopperduoen sikret hverandre, og sammen kombinerte de egenskaper som hodestyrke, duellspill, hurtighet og pasningssikkerhet. Det ble ikke tatt risikoer av noe slag og den som slo pasninger bakover på banen startet garantert neste kamp på benken.
| ” |
Tidenes flateste firer og klassisk sone-forsvar |
De fleste lange pasningene ble slått av Bjørnebye, men også midtstopper Berg ble brukt på høyre back for å slå lange lempere, som godt kunne komme ned med snø på.
Nordmenn elsket spillestilen som tok Norge til VM for første gang siden 1938 - motstandere og fans hatet det. Noe som gjorde det hele enda morsommere for Ola og Kari.
Utgangspunktet for å vinne kamper var ikke å score flere mål enn motstanderen, men å slippe inn færre. 0-0 var alltid et bra resultat. 1-0 var nærmest optimalt. 2-0 var å definere som målfest.
I motsetning til resten av laget ble det sjelden rullert på posisjonene bakerst. Det var viktig med gode relasjoner, samspill og kommunikasjon. Forsvaret, med unntak av høyre back, var med offensivt på dødballer, og mange avgjørende scoringer ble satt av Bratseth og Berg - med Bjørnebye som servitør.
« MASKINROMMET
Midtbanen var den opplagt viktigste lagdelen for Drillos. Her var det stor kamp om plassene. Bohinen og Mykland var to teknikere som kunne utgjøre det magiske lille ekstra med driblinger og slepne touch, mens Leonhardsen og Strand løp til krampa tok dem og litt ekstra. Sentralt styrte Rekdal troppene, strødde pasninger og bidro med avgjørende scoringer med sene innløp og tunge skudd.
På flankene eksperimenterte Drillo aller mest. Her kunne like gjerne spisser som Rushfeldt og Flo spille, klassiske vinger som "Mini" og Løken eller defensive beinknusere som Håland og Halle.
Uansett oppstilling bestod laget av roller som måtte fylles. Lojaliteten til Drillos opplegg var stor, og var, sammen med Egil Olsens motiverende evner, den viktigste grunnen til at laget lykkes - og kuliminerte, utrolig nok, med at Norge ble rangert som verdens nest beste landslag på FIFA-rankingen.
« KYNISKE IL TEMPO
Slik som illustrasjonen over viser, er det flere spillere som befinner seg "helt ute av posisjon". Robert Preller på høyre kant er det opplagte valget som IL Tempos Jostein Flo. Sammen med Håkon Hiller på topp, har duoen IL Tempos to klart største rumper og et krigerlynne som passer perfekt til å forvalte lange oppspill fra Eikebrokk i Bjørnebye-posisjon.
Jørn Ove Asklund har ingen problemer med å bekle Rekdal-rollen defensivt - spørsmålet blir i hvilken grad Asklunds vilje og form tillater mange bidrag offensivt.
| ” |
verdens
nest beste møtende
spiss |
I indreløperrollene har også trener Hoff, som Drillo, et vell av muligheter. I denne formasjonen kan flere spillere bidra med sin spisskompetanse. Stokland og Winsnes er de mest erketypiske indreløperne hva løpskraft og løpsvilje angår, mens Åsmund Nielsen kan komme inn i en mer teknisk Mykland-rolle. Emil Hauge kan gjøre en jobb tilsvarende Gunnar Halle og grisen Alf-Inge Håland.
Fabian Abueg Gomez er det nærmeste IL Tempo kommer en Mini-type, og "verdens nest beste møtende spiss" Magnus Sandnes kan krige like godt som Gøran Sørloth på topp - og skjerme vekk et helt forsvar alene. Begge har dessuten unike kunnskaper om travsport.
Skulle Flo-pasningen ikke fungere - enten fordi pasningen blir hindret av motstanderens høye press, eller Preller halte seg ut av kampen, kan duellstyrke erstattes med hurtighet og innlegg med vinkel på fra høyere i banen. Ved å hive innpå Trond-Erik Skåren eller Odd Iver Røstad kan trener Hoff snu både spillemønster og kampbilde med få trekk.
Og skulle alt synes håpløst kan treneren enten velge å sette innpå seg selv som libero eller Andreas Thyge Nielsen i en fri 10'er-rolle. I et slikt "du tror det ikke før du får se det"-scenario kan selv ikke Orakelet i Delfi forutse hva som kommer til å skje.
« PASSER DEN FOR IL TEMPO?
Formasjonen passer lag som har løpskraft, disiplin og full tillit til trenerens disposisjoner. Ut i fra dette kan man umiddelbart slutte at dette er en formasjon som på absolutt INGEN måter passer IL Tempo.
Men hvem vet hva Erik Hoff har pønsket ut...
» Neste gang: IL TEMPO SOM BAYERN MÜNCHEN
