(Romolslia) Noen lag er villig til å gjøre hva som helst for å vinne.
Andre lag forsvarer unødvendige poengtap med litesigende forsvarstaler om å vinne på den riktige måten - og at det er bedre å tape vakkert enn å vinne stygt.
Hva som er riktig fasit kommer helt an på spørsmålet:
Hva er målet for det man driver med?
Vestbyen satte som mål å slå IL Tempo - og la vekk alle formålsutjenlige prinsipper om å gjøre det med klasse, sjarm eller stil.
Og vant. Fortjent.
IL Tempo hadde også et mål om å vinne, men greide ikke å sette sammen en felles plan om hvordan. På #stjernenesaften unnlot samtlige stjerner å skinne - og fremstod med dét som alt annet enn et himmelsk kollektiv.
Gikk drømmer om stjernestatus, helters overskrifter, retweets og likes på bekostning av idéen om å være et lag - mantraet IL Tempo-trener Erik Hoff har forsøkt å banke inn i spillergruppa helt siden innsettelsen sist sommer?
For selv om kampen på ingen måte var noe typisk lavmål for IL Tempos del, var prestasjonen likevel langt unna å stå i stil med de målsetninger laget selv satte seg.
Kanskje ble skuldrene for høye, tilskuerne for mange og idéen om lek overstyrt av blodig alvor og urimelig forventningspress.
| ” |
Kanskje ble skuldrene for høye |
Det kunne likevel vært annerledes - for å benytte et annet av fotballjournalistikkens utslitte begreper: Om IL Tempo bare hadde greid å utnytte én eller flere av de mange store halvsjansene gjennom kampens første 25 minutter.
For frem til da stod Vestbyen med lua i hånda og ventet. Mens bortelaget virket uorganisert, taktløst og planløse fremover, spilte hjemmelaget seg til stadig større sjanser. I starten med en følelse av at ledermålet MÅ komme - etter hvert med en urovekkende følelse av at også Vestbyen snart kommer til å få skape en sjanse ut av ingenting.
Fasiten ble sistnevnte. Etter at et utall IL Tempo-sjanser blir avsluttet av feil mann på rett sted, jobber Vestbyen seg inn i kampen. At det står 0-0 til pause kan IL Tempo takke én mann for: Nemlig Bård Haugvik.
Vestbyen brenner dessuten et straffespark like før pause. Når dommer Hole avslutter første omgang er kampen helt åpen - og kan vippe begge veier.
Rett før pause og under pausen gjør Vestbyen helt avgjørende grep. Grep som snur kampen.
| ” |
Lett å forklare hva som skjer, men ikke hvorfor |
Konsekvensen er et tidlig ledermål. Skuffelsen er stor. Følelsen har hele tiden vært at dette blir en kamp med få mål - og som gjerne blir avgjort på klassisk "første målet vinner"-vis.
Med scoringen stiger også alvoret, og temperaturen. IL Tempo kjemper seg inn i kampen.
20 minutter før slutt resulterer et økende press i utligning. Fabian Abueg Gomez dunker inn fra 16 meter - på noe som er en opplagt kandidat til årets mål.
I perioden etterpå er IL Tempo tilbake i modusen fra kampens første minutter. Hele tiden veldig nære en veldig stor sjanse. Winsnes skyter i tverrliggeren. Sandnes tupper i nettveggen. Hauge bommer på volley.
Så skjer det katastrofale. Det er enkelt å forklare hva som skjer. Langt vanskeligere er det å forklare hvorfor.
Instruksene fra sidelinja er forståelige: Uavgjort er et akseptabelt resultat.
Ikke jag seiersmål for enhver pris.
Så lemper Vestbyen en tilsynelatende ufarlig ball i bakrom. Vegar Olsen har kontroll og skal til å klarere - inntil Bård Haugvik kommer dundrende ut på keepertokt. Haugvik roper, Olsen stopper, Haugvik bommer - og Vestbyen scorer. I tomt mål.
| ” |
Vestbyens selvtillit bikker over i det usmakelige |
Haugviks nær perfekte kamp påføres et stygt arr.
IL Tempo greier ikke å omstille seg. Vestbyens selvtillit vokser, før den til slutt bikker fullstendig over i det usmakelige. Og belønnes, helt omvendt av tradisjonell karma, med 3-1.
Hvorvidt oppførselen er noe Vestbyen er stolt av i ettertid, eller har analysert og håndtert internt, er ikke av interesse for IL Tempo. Relevant for IL Tempo er hvordan motgang blir brukt som katalysator for fremtidig fremgang.
Ironisk
nok var det Vestbyens usjarmerende og avslutningsfis heslige fremtoning som fikk IL Tempo til å enes om et kollektivt samlingspunkt og felles fiende.
En erkjennelse som ikke ble etablert før etter kampslutt. Og som kanskje høres ut som famling etter et enslig positivt halmstrå - og for noen kanskje sutring.
Men den som ønsker fremgang over tid må evne å finne noe positivt i det katastrofale. Og samtidig finne forbedringspotensiale i det perfekte.
Lykkes IL Tempo i akkurat dét, kan ettervirkningene av Vestbyen-tapet vise seg helt avgjørende for fortsettelsen av sesongen. Idéelt sett som en kickstarter for en sesong som har startet helt ok - som bare kan bli bedre...
I verste fall som det motsatte: Det langt mørkere "starten på slutten".
| ” |
Premissene før neste kamp mot Vikarvet er satt |
Hvilket det blir, er helt opp til IL Tempo-stjernene.
Sånn sett er premissene før torsdagens bortekamp mot Vikvarvet allerede satt: Ønsker man å gå i krigen alene eller sammen med andre?
---
Det heter seg at i krig og kjærlighet er alt tillatt.
For Vestbyen-spillerne blir utfordringen å finne ut av hvilken kategori fotball hører hjemme i...
Hvis de bryr seg.
Bård HAUGVIK
Fabian ABUEG GOMEZ ‹ 77°
Bruno COELHO › 27°
