» IL Tempo 3-1 Nardo 3
10/06/14 › Gammel seiersoppskrift ble som ny, da IL Tempo snudde tap til seier, skuffelse til glede og motgang til medgang, og beviste at det er i de verste motbakkene det går mest oppover.

››› Skrevet av Erik Eikebrokk › vaneik@c53twve0h_db478742.no › Facebook/eikebrokk › Twitter@eikebrokk

   ‹› LES OGSÅ
   › 09/06/14 › Vidar Jenssen er IL Tempos beste spiller så langt i 2014-sesongen
   › Statistikk › 5. divisjon avdeling 2: Tabell og resultater

› KAMPFAKTA
10/06/14 Romolslia kunstgress
IL TEMPO  NARDO 3		3 1
12° 0-1 Straffe    49° 1-1 John JOHNSEN    62° 2-1 Magnus SANDNES (Eikebrokk)    73° 3-1 Christian MJØLHUS
› IL TEMPO 4-1-2-2-1
1	Bård HAUGVIK	6
16	Emil HAUGE ©	4
4	Vegar OLSEN	7 •••
8	Vidar JENSSEN ‹ 74°	4
6	Ketil THORSØ ‹ 74°	7 •
15	Øivind STOKLAND ‹ 66°	6
20	John JOHNSEN	6
18	Åsmund NIELSEN ‹ 45°	4
24	Tor Martin OLSEN ‹ 45°	5
33	Erik EIKEBROKK ‹ 69°	5
27	Odd Iver RØSTAD ‹ 60°	5
14	Fabian ABUEG GOMEZ › 45°	6
13	Magnus SANDNES › 45°	7
25	Christian MJØLHUS › 60°	7 ••
7	Bruno COELHO › 66°	6
19	Robert PRELLER › 69°	-
17	Håkon HILLER › 74°	-
23	Vidar GUTTORMSEN › 74°	-
Dommer: Alexander HOLE   › Gult kort IL Tempo (1): Vidar Jenssen   › Gult kort Nardo 3 (3)		5,6

› KAMPREFERAT

 

Etter to strake tap, det ene uheldig og uflatterende, det andre umotivert og fullt fortjent, så trenerduoen Hauge/Johnsen seg nødt til å gjøre grep. Den røde tråden i grepet, var å stramme opp det farlige området mellom forsvar og midtbane og tvinge motstander ut mot kant.

Grepet var riktig, men ble fra starten av dårlig gjennomført.

I noe som kan omtales som en "slags" 4-1-2-2-1 formasjon, tok Johnsen selv rollen som motorist og dynamo, men ble i sin offensive iver, en ufrivillig brikke for at Nardo 3, i første omgang, likevel fikk utnytte rommet som IL Tempo har slitt med å demme opp for hele sesongen.

Johnsen virret opp og ned som en midtbanens libero, en frirolle, og maktet aldri å være til hinder for Nardos kontringer når midtbanekollegene (og han selv) tullet bort ballen i ukritiske dribleforsøk og håpløse tversoverpasninger.

Konsekvensen av utallige ballmist lavt i banen kom tidlig. Nardos plan var å ligge lavt, hindre IL Tempo bakrom og utnytte hjemmelagets tekniske feil med hurtige kontringer.

Planen var perfekt og forløsningen kom tidlig.

For etter 10 minutter og 58 sekunder slo Ketil Thorsø corner fra høyre - 15 sekunder senere blåste dommer Hole straffespark - til bortelaget. Åsmund forsøkte å dempe ballen i returrommet, touchen ble for dårlig, og Nardo, med ex-IL Tempo'er Ole Bruseth i spissen, stormet i angrep.

Vidar Jenssen havner på feil fot i én-mot-én duell med Nardo-spissen, og til tross for et i overkant teatralsk fall, blåser dommeren straffe og gir Jenssen gult kort.

– Helt korrekt, konkluderte Håkon Hiller fra sidelinja.

Bård Haugvik gikk til feil side, og bortelaget var i ledelsen.

Det var ikke slik det skulle starte. Grepet. Og verre skulle det bli. Tålmodigheten var som visket bort fra det som i utgangspunktet skulle være et ballsikkert og tålmodig hjemmelag. Ballen ble vispet opp, som oftest på første forsøk, høyt og langt, mot enslige IL Tempo-vinger som løp mot Nardo-målet med ballen hengende et eller annet sted over seg, milevis foran midtbane og backer, som sjelden kom etter uten ball.

Omgangen ebber ut med noen halvsjanser - som oftest etter dødball.

Trenerduoen innser at grepet ikke fungerte, og planlegger en snuoperasjon. Åsmund Nielsen og Tor Martin Olsen ofres, uten at de på noen måte var de store synderne i 1. omgang, Fabian Abueg Gomez og Magnus Sandnes kommer inn. Formasjonen endres tilbake til 4-4-2, nå med Øivind Stokland dypere i banen, og John Johnsen lenger frem.

«Sandnes brøler og Gomez dribler»

Grepet gir uttelling etter få minutter.

Mens Nardo 3 virker passive og defensive, gyver Sandnes og Abueg Gomez løs på borteforsvaret, med høyt press og iltert sinn. Sandnes brøler, Gomez dribler og resten av laget våkner sakte, men sikkert, fra dvalen, som nå har vart i godt og vel to og en halv kamp.

– Det livnar i lundar, smattet Hiller fra benken, og følte opplagt at han hadde vært en helt avgjørende årsak til virkningen.

I stedet for å dumpe ball etter ball inn mot midtforsvaret til Nardo, begynner IL Tempo endelig å angripe på ving, gjerne med dobling, overtall og overlapp. Ikke at lappen nødvendigvis fikk ballen så ofte, men det skaper tvil og ubesluttsomhet hos Nardo 3, som med ett virker å ha mistet den defensive organiseringen de hadde i første.

Oddi får ballen i perfekt posisjon på venstre, på kanten av 16-meteren, men manglende selvtillit gjør at han ikke tør utfordre, men i stedet måker ballen høyt opp, inn i feltet, til ingen...

Men Nardo-klareringen er panisk, høy, men kort, og faller ned til Johnsen, midtbaneankeret, som slurer i fremskutt posisjon, som gjedda i sivet, som en fox outside the box. Og volleytreffet er rent, uten å være hardt, men det er heldigvis nok. For Jørgen Schjølberg, ex-IL Tempo han òg, i Nardo-målet, som knapt har hatt noe å gjøre så langt i kampen, har neppe bedrevet spensttrening siden IL Tempo-avskjeden, og når ikke opp til ballen, som daler ned i mål.

Johnsen knytter neven. Sandnes brøler. Jenssen nikker samtykkende og Hiller oppsummerer fra sida:

– Det er bedre med fem fjær i hatten enn en neger på taket.

«Bedre med fem fjær i hatten enn en neger på taket»

Nardo tar sitt andre avspark på få minutter. Og Sandnes stormer etter. Og får følge av Eikebrokk, og Gomez og Røstad fra ving. Se Johnsen er der òg, mens Stokland demmer opp for rommet bak. Rommet som ikke er farlig lenger. IL Tempo ser ut til å ha funnet egnede roller, fremfor å fokusere stritt og statisk på formasjon og system.


Og det fungerer.

Sjansene kommer på løpende bånd, Sandnes én gang, to ganger. Eikebrokk header over åpent mål. Sandnes igjennom, blir løpt overende av en bulldoser på knusejobb fra høyre. Dommeren setter fløyta til munnnen - men blåser utrolig nok ikke.

Minutter etterpå. Sandnes alene med Schjølberg, forsøker å runde, men et tigersprang hindrer ledermål.

Håkon Hiller begynner å varme opp på sidelinjen. Stigningsløp. Opp og ned. Lange, hurtige skritt. Nesten som sprintersteg. Antyder med hele sitt kroppsspråk at:

– Sandnes har ikke dagen i dag. Hva med å sette inn en skikkelig spiss..?

Men Sandnes har bare såvidt kommet igang. Kriger igjen ballen selv og er på nytt innenfor 16-meteren, og blir sklitaklet bakfra i skuddøyeblikket. Sandnes treffer ikke ball, men foten til en Nardo-spiller som glir inn mellom avslutterfot og ball. Sandnes velter i bakken og hyler som en såret tiger.

«1+1 er da vitterlig 2?»

Nå må det vel være straffe - for 1+1 er da vitterlig 2?

Dommeren løfter igjen fløyta til munnen, men blåser ikke nå heller. Sandnes drar seg i løvemanken og knurrer mot dommeren.

Skal det skje igjen - skal all motgangs mor enda en gang straffe IL Tempo? Sjansestatistikken teller 8-2 til hjemmelaget.

Men så: Latinamerikansk magi. En demping fra Røros. Et skudd fra Strindheim. Og en feiring fra Jungelboken.

Fabian setter fart på høyre, dribler av én, blir nærmest grisetaklet av en annen, holder seg likevel på føttene, og legger inn til Sandnes på 16. Sandnes passer noen meter til venstre, Eikebrokk skyter, Schjølberg redder...

Og Magnus Sandnes moser ballen i mål fra 6 meter. Og brøler. BRØLER! Sånn at det høres over hele Romolslia, over hele Trondheim. Seiersbrølet høres helt til Røros, der hvor det oppstod.

Kroppsspråket taler seierens sanne ansikt. At bak fremgang må det ligge vilje, holdning og dedikasjon. Og det var akkurat dét Sandnes' kroppsspråk utstrålte i akkurat dette øyeblikket.

Og det var naturlig nok akkurat dét IL Tempo trengte. Litt medgang. Litt bekreftelse. På at 1+1=2.

«Laget er til å kjenne igjen fra glansdagene»

For heretter sprudler det av IL Tempo. Et lag til å kjenne igjen fra glansdagene. Driblingene sitter, løpene hjemover starter det ene sekundet tidligere enn vanlig, noe som ofte ender med gjenvinning. Og Ketil Thorsø begynner å herje oppover flanken, og Mjølhus kommer inn og gjør Ole Bruseth til en glemt parentes i IL Tempo, til en ubetydelig rød kjegle, som man like gjerne kan hoppe over, som å gå rundt.

Tre ganger i løpet av kort tid smeller ballen i treverket. Men midt imellom uhellet, kommer det lekne til sin rett. Mjølhus vinner påny igjen ballen høyt i banen, finner ingen å spille til, passerer Ole Bruseth som om han ikke var der - og fyrer av.

Schjølberg hører bare suset. 3-1. Game, set and match.

Nytt lag - gammel oppskrift.

Ikke minst får IL Tempo endelig utbytte av å ha en stor og bred tropp. For altfor ofte denne sesongen har innbyttene svekket IL Tempo i kampen om poeng. Enten fordi innbytterne har vært umotivert og forarget over ikke å starte kampen, eller fordi de har blitt satt inn i roller eller inn i et system de ikke har forstått noe av.

Men i dag var de avgjørende. Helt avgjørende. Og det er slik det må være fremover. At hver enkelt biter i seg skuffelsen over ikke å starte, og bruker den til noe godt - til å motivere seg selv - og andre. For regnestykket er enkelt:

Teller troppen 18 mann, må sju starte på benken.

Og den viktigste lagspilleren er ikke en av de elleve som starter kampen, det er én eller flere av dem som ikke gjør det...

For 1+1 kan også være 11.

Og når 11 IL Tempo-spillere står sammen om samme sak, blir resultatet som oftest seier.

Én for alle - alle for én.