 Åset kunstgress en sensommerdag i 2010. Fiendens territorium. Labber ut av minibussen og drar umiddelbart på meg en følelse av fiendtlighet. Ser meg rundt uten å se noe spesielt. Stillhet.
"For stille," tenker jeg.
Føler meg overvåket og beglodd. Tenker i mitt indre at Åfjord-spillerne ligger i skyttergraver rundt oss, bevokter hvert vårt skritt, monitorerer våre minste bevegelser, og håper på en anledning til å anta dem som mistenksomme nok til å lade kanonene og skyte oss i senk. Ta oss av dage, én etter én, spiller for spiller, lagdel for lagdel. Til det ikke er noe igjen, og det til slutt fremstår som det bare er ett lag på banen.
Sun Tzu sa i sin tid at den største triumf en feltherre kunne gjøre var å beseire sin fiende allerede før slaget var i gang.
Det er ikke så verst en prestasjon å greie å tape en kamp før den har startet heller. Kjing Kjang Kinamann skulle bare visst.
Vi kommer oss trygt inn i garderoben. Puster lettet ut, for en stakket stund. Inntil Åfjord ankommer med drakter, blå drakter, Åfjord-drakter. Ettersom IL Tempo ikke har med reservedraktene. Vi prøver dem på, føler oss litt landsens dumme. Jeg kikker ned og legger plutselig merke til et rødt laserlys midt på brystkassa. Hiver meg i bakken og brøler "ta dekning".
Stillhet. Frykt.
Alene på gulvet, akkurat som på banen. Reiser meg opp, skjelvende i buksene, til måpende blikk. Det knaser i glass. Et batteri, et deksel, en rød lysdiode, ramler ned fra innerlomma på jakka. Det blinket rødt i en ødelagt Blackberry.
Nerver.
Ut av høyttaleranlegget dundrer utrolig nok Return igjen, akkurat som på Langsand gras (Rissas hjemmebane), så Fjellrypa, så Ketil Thorsøs Idol-opptreden.
Heyhey, let's change the attitude, tenker jeg. Attitude, my ass. Over-attitude, over-preparation og over-confidence. Farlige saker. IL Tempo ankommer to timer før kampstart, varmer opp en hel time. Dette kan ikke gå bra.
Fuck Return!
Psykologisk krigføring. Svetten renner i strømmer. Pungen er klissvåt og det må enda mer Renati til for å holde sveisen oppe. Jeg kikker etter alle de rødhårete og uflidde Åfjord-spillerne. Ser villskap i øynene deres, dyrisk besettelse i måten de beveger seg på. Og de beveger seg mye, hele tiden, kaster seg inn i taklinger, river og sliter i IL Tempo-vestene. Drikker vann, store mengder vann. Treneren peprer dem med konstruktive tilbakemeldinger, ber dem spille som om det liv gjaldt, som om det var den første kampen i resten av deres liv. Som om det var akkurat denne kampen som skulle peke ut retningen for hva som etter dette skulle komme.
Som om det liv gjaldt.
I alle fall livet i 4. divisjon.
For med seier til IL Tempo var Åfjord, og alle de andre lagene utenom topp 3, død og begravet og på det nærmeste klare for 5. divisjon. Slik som Vanvik og Byåsen ble det da de tapte for IL Tempo sist.
IL Tempo hadde bare å slipe øksa, og kappe Åfjord-drømmene i to.
Men maktet knapt å løfte den til hogg...
For det hadde Åfjord ingen planer om å være med på. Til det stod for mye på spill.
Som om det liv gjaldt.
Slagplan. Battle of the fittest. Prillarguri og bakholdsangrep. Det var mye fitte folk på Åset kunstgress. Åfjord-spillerne fremstod som om de kunne løpe forbi krampa og enda noen kilometer til. IL Tempo-spillerne løp som skremte, som på plikt bare. Som om det ikke stod noe som helst på spill.
Å! Hvor IL Tempo møtte sine overmenn. At Åfjord ligger der de ligger, på 4. plass, med slikt et lag er smått utrolig. Fullt fortjent var det nok, at laget endelig hadde flaksen på sin side og tok 3 hjemmepoeng. Revansjens time, rettferdigheten skjedde fyllest.
Blikket rettet fremover, hodet høyt, brystkassa frem. Alt går som på skinner, evig eies kun det tapte og Hamsun og Bjørnstjerne Bjørnson og Ja, vi elsker, Ibsen, Nordraak og Kielland. De beste diktene er de som enda ikke er skrevet og de beste fotballkampene er de som enda ikke er spilt. Åfjord-spillerne, som etter dette trolig vil gå fra triumf til triumf, ingenting kan stoppe den gule stormen. Forsidestoff i Fosna-folket (Velkommen etter), bredbåndet har kommet til Åfjord og neste år blir det enda flere storkamper på Åset kunstgress mot Heimdal, Kattem og Malvik.
Hovmodighet er dårens første dyd. Å tro at han er noe, er den andre. Den tredje og siste er å tro at motstanderen er slått bare fordi han ligger nede.
For selv om Åfjords krigere vant det første slaget, er krigen enda ikke over. IL Tempo har ligget nede før, og reist seg. Og kommer til å gjøre det igjen.
Lik den greske bryteren Antaeus. Som for hver gang han ble kastet i bakken, reiste seg og møtte sin motstander med dobbel styrke. Åfjord skal for en dag få være overmenn og henge som guder i egen katedral. Skrive heltedikt og synge salmevers om IL Tempo-bragden. IL Tempo skal i mellomtiden få beina ned på jorda igjen. For opp i luften måtte Antaeus for å bli beseiret - på bakken var han uslåelig.
Akkurat som IL Tempo.
I går uslåelig på bortebane - i dag uslåelig på Vega - i morra uslåelig på bakken.
IL Tempo - Antall bortekamper på rad uten tap: 0
Fortiden skriver skrøner, fremtiden maler sannheter.
IL Tempo er kunst, Åfjord er veggtapet.
Lykke til i 4. divisjon også i 2011. |
Den mest populære av kampens IL Tempo-spillere og den eneste A-kjendisen. Opptreden hans fra IDOL ble spilt over høyttaleranlegget, men til skuffelse for alle autografjegerne og småpikene var ikke pikeromstapetet tilstede på Åset kunstgress, verken som Ulv eller IDOL-Ketil.
78' Mål 4-1 Åfjord (Lompe) 
65' Gult kort IL Tempo (Andreas Thyge Nielsen. Sint mann) 
62' Bytte IL Tempo (Akbina ut) 
