 Et Romolslia kunstgress badet i gule og sorte farger ønsket IL Tempo og Åfjord velkommen til et klassisk "topp mot bunn"-oppgjør lørdag formiddag. Spørsmålet alle stilte seg var om et Åfjord-lag, som hadde overrasket alle så langt denne sesongen, kunne stagge et IL Tempo-lag som fortsatt har til gode å finne toppformen. Skulle man tro bookmakerne BetSafe og NordicBet var sjansen liten for bortepoeng i denne kampen, men med kvartfinalen i kretsmesterskapet fra 2009-sesongen friskt i minnet var det ikke utenkelig at det utenkelige kunne skje.
IL Tempo manglet som vanlig et vell av spillere, man kunne nevnt en rekke mistenkelige forfall fra selvutnevnte stjerner som Morten Solem, Bent Skretting, Richard Nilsen, Vidar Guttormsen, Conor Patrick Johannessen, Ole Indergård, Åsmund Nielsen og Andreas Thyge Nielsen, men pga. spalteplass vil dette ikke bli gjort.
Flere IL Tempo-spillere var tydelig merket etter Håkon Hillers ekstremt tøffe trening sist torsdag, like mye psykisk som fysisk, og det virket vanskelig å komme igang på oppvarminga. Mens keeper Rasch Indergård svinset rundt omkring for seg selv og Grahl-Madsen underholdte store og små fans kjørte resten av startellvern tunge intervall-løp på tvers av banen med og uten ball for å legge de beste fysiske forhold til rette for en heidundrende forestilling på det ikke så fasjonable, men intime Romolslia kunstgress.
Og hvilken start det skulle bli på kampen for IL Tempo!
Etter en rekke feilpasninger, mislykkede forsøk på å spille seg ut av eget forsvar, sleivspark, dårlig duellspill og hårreisende kortpasninger på 4 meter, lyktes det endelig Marius Larsen Strand å sette inn en god, gammeldags kråkert på 18 meter. "Ufarlig," tenkte kan hende muren, "for vi har jo Rasch Indergård i mål", men Øystein Hegvik tok igjen ansvar, da Gøran "Läder"Hosen igjen sviktet mot favorittlaget IL Tempo, og ballen snodde seg selvsagt i mål, og marerittene fra kretsmesterskapet i 2009 meldte sitt vesen i bakhodet, den gangen Åfjord hadde tre avslutninger fra 39+ meter og scoret 3 mål (med skru).
Ett mål imot lot selvsagt ikke IL Tempo seg affisere av, og tok umiddelbart styringen over kampen med en ny lang periode med sleivtreff, duelltap, gangsperre, tunnelsyn og strekkskader. Eikebrokk fikk blåmerke på leggen, Iversen røyk (ifølge seg selv) muskelfeste mellom lår og legg (mens det ifølge fysioterapeuten kun dreide seg om en strekk) og Robert "Robban K" Kristiansen også skadet seg etter å ha ofret sprekk og smekke etter en lang rekke halsbrekkende defensive løp og scoringsavvergende taklinger. Magnus Nielsen og Mats Koray Genc entret matta, og med det bare Tor Haakon Bjørgum tilbake på benken, for anledningen kledt i finbukse og lakksko.
Et øyeblikk av magi, eller var det kan hende bare et snev av en serie tilfeldigheter, var nok til å utjevne Åfjords sensasjonelle ledelse. Christian Mjølhus slo enda en elendig corner, som knapt skrapte toppen av kunstgresstråene før den nådde Åfjord-spilleren på første stang, men 2'er-Mjølkhus fikk ballen tilbake og tok denne gang skikkelig sats og gikk for den lange på bakerste. Vegar Olsen nådde som vanlig ikke opp, og står fortsatt uten scoring denne sesongen, men Erik Eikebrokk hadde foxet seg inn i boxen på Francis Jeffers-vis og dunket inn 1-1 etter demping/skudd.
Pause og pause er IL Tempo gode på. Intet nytt fra Røde kors og et allerede skadeskutt IL Tempo måtte etter alle solemerker greier seg resten av kampen med 11 mann. Bare Magnus Nielsen jublet. "En hel omgang" lot set seg lese i øynene hans.
Og hvilken fotballkamp det hadde vært så langt. Om 2. omgang kunne toppe dette ville kampen utvilsomt gå inn i IL Tempo-historien som en av de største noensinne, ikke minst fordi taperen i dette tilfellet ville bli det sagnomsuste laget Åfjord, hjembygda til legenden Øyvind Svenning.
Bedre skulle det bli. For IL Tempo kaster ikke bort anledningen til å gjøre gode 2. omganger etter dårlige første førti-fem. Først kastet Koray ballen fra egen banehalvdel på QB-vis over og under Åfjord-stopperne, som helt ble tatt på senga over IL Tempos ukonvensjonelle poling, til Robert Preller som lå og lusket i kjent stil. Og så klinket samme Koray ballen formålsløst fremover i banen i håp om tellende resultat. Og der var Morten Grahl-Madsen, som på Messi-vis legg-chippet ballen over Åfjord-keeperen, som i dette tilfellet forsøkte å gjøre seg minst mulig, noe som ikke kan ha vært enkelt i joggebukse viddestr 48.
Og nå var det bare ett lag på banen, for minuttet etter jogger en halvskadd Eikebrokk forbi Åfjord-forsvaret og blir meid ned bakfra alene med keeper. Straffe blir det selvsagt ikke, det må mer til i 4. divisjon. Divisjonen for menn. Ok, og frykten begynte å bre seg. Skulle Åfjord trenge hjelp av dommeren for å rane IL Tempo for poeng?
Nei.
Åfjord så likevel ut til å riste av seg sjokket. IL Tempo ristet av seg svetten, en anelse fryktsomme for at behovet for dusj etter kampen skulle melde seg, og slo helt av motoren. Ikke at den hadde vært på spesielt lenge, men en ti-minutters periode fikk tydeligvis være nok. Én etter én dro spillerne på seg strekker, sting, slatters og svimmelhet, for Åfjord kom seg på merkelig vis inn i kampen igjen.
Vegar Olsen klarerte Hillers klarering til åpent farvann og Åfjord visste å omsette. Oisann, det var visst 3-3 målet, men hvem i helvete bryr seg om Åfjord sine scoringer, de kan man lese om på Åfjords høyst opportunistiske, men ellers hyggelige, hjemmesider. Bortelaget kranglet enda et par baller i mål, som går inn i Åfjord-historien trolig som noen av de peneste de noensinne har scoret. Ikke minst Martin Keown-taklingen fra 23 centimeter er noe man lar seg merke ved.
Sensasjonen var et faktum, Åfjord hadde snudd 1-3 til 4-3 og bookmakerne betalte allerede ut store summer og Ranheim 2 tenkte vel at de hadde refinansiert årets store budsjettall. Men neida, Robert Preller var enda på banen. Og Eikebrokk stod fortsatt hengslet og puslet på Åfjords banehalvdel. Kunne det være fare på ferde? Nei, høyst sannsynlig ikke. Men IL Tempo har i det siste hatt for vane å ha en scoringsuttelling på over 100%, noe som er relativt uvanlig, for ikke å si sannsynlig, så skulle skje også i dag.
For etter at Åfjord-keeperen kastet seg så lang han var i joggebuksa og det spraket og bar seg i sømmen i bakre ledd, fikk IL Tempo corner, og Håkon Hiller dunket ballen på volleyball-vis i nettet med et begerslag!
(Neida, det var med magen, men begerslag høres mye bedre ut)
Og så var Robert Preller på plass igjen. I ekte Diego Milito-style dukket han opp igjen. Onde tunger hadde visstnok tidligere i kampen observert Preller nede på piren, men sannelig hadde han ikke kommet seg tilbake igjen før dommeren blåste av kampen. Og hvilket tidspunkt han valgte, hvilken anledning! Innlegget fra Eikebrokk var godt, men på langt nær ferdigscoret, og Preller stanget til ballen fra 16 meter. At ballen smalt i nota, er vel en overdrivelse på lik linje med gjesteskribenten på Åfjords nettsider, men mål er mål og flaks er en ukjent faktor for gode fotballag, akkurat likt som tap er en ukjent faktor for IL Tempo.
Man trenger ikke være Einstein i fotballmatematikk for å skjønne at det beste laget alltid vinner. I dette tilfellet vant det beste laget 5-4, i sterk kontrast til fjorårets KM-kvartfinale, hvor det beste laget tapte på straffer.
For alternativ lesning, se Åfjords hjemmesider: http://www.afjordsenior.net/30786314
|
Klarerte til hjørnespark i halvtliggende helstrekk på tampen av 1. omgang. Hinket umiddelbart av banen og fryktet at hele muskelfestet hadde røket ettersom hans idrettsfysiologiske bakgrunn tilsa at hele lårmuskelen bare hang og slang. Måtte umiddelbart forlate arenaen.
84'
Bytte IL Tempo (Rasch Indergård ut) 
81' Mål 5-4 IL Tempo (Robert Preller. Innlegg fra Erik Eikebrokk)
70' Gult kort IL Tempo (Håkon Hiller. Ninja) 
