 For Fjellrypa var ikke død!
Drikkekultur meg her og bygdekultur meg der. Garderobekultur over hele fjøla, det e turan som tælle og fjellrypa lenge leve!
For ikke engang på Snøftemyra stadion skulle fjellrypa få kakle i fred. Frem med ammo, fram med rifla og fyr av gårde en liten ladning. Treff etter treff, blinkskudd, sleivtreff og alle mann i angrep. Dett var dett og kampreferat er overflødig.
Men det gjør seg med et allikevel.
For fjellrypa var trimma og staset opp. I sin beste stas stod den der, med tribunefaktor, glam-faktor, Tippeligaspillere og hopetall på tribunen. Det var pølser og vafler, det var speaker-tjeneste og det var utmarsj og kampprogram.
IL Tempo rakk ikke utmarsjen dog. Vi tar det neste gang. Men en utmarsj trenger ikke være like lang som 17. mai-toget fra bunnen av Carl Johan til slottet. Hadde IL Tempo visst dette på forhånd kunne vi droppet oppvarminga.
Men marsj ble det, til tamtam-trommer og nasjonalsangen ble spilt og fjellrypa var enda ikke død. Det ble ropt opp spillernavn og det ble nesten delt ut vimpler og det ble hilst og fair play var det og ikke måte på. Det var til og med ballgutter og ikke minst linjemenn. Linjemenn i tre (3!) kamper på rad. Det må være rekord. Uvisst hva kampbillett kostet og om det var med vaffel i billetten.
Det var kanskje ikke tilskuerrekord på Støvelmyra stadion, men matta var fin og kortklipt og IL Tempo trodde det var kunstgress og stilte med glattslitte sko uten knotter eller noe som helst under. Spøling og sklitakling blir det. Men kosen på tribunen vedvarte, og den ble ikke mindre etter 4 minutter, da Robert Preller ble sengetatt og Vanvik-vingen sneik seg på innern og scora i korthjørnet.
IL Tempo hadde lagt en lite slagkraftig slagplan. Den var så dum som det gikk an å gjøre en plan. Men dum skal dum fordumme og dumheten skulle slippe taket, men først etter hvert. For Vanvik syntes IL Tempo var dumme som først upresset gav bort corner, og så var IL Tempo dumme som ikke stilte noen i returrom, og så var en Vanvik-spilleren dum mot Robin Indergård og sprang rundt omkring i ballbanen helt til Robin ikke visste hva han skulle gjøre. Og 2-0 ble det og 2-0 stod det til pause. IL Tempo hadde knapt vært borti ballen og Vanvik-keeperen fikk knapt med seg pausen. Han sovnet av.
Og pauseprat ble det og Hiller påstod at det var offside på 5-meter og hånet og lo av de andre IL Tempo-spillerne som ikke kunne regelverket. Vegar ble irritert og mente laget skulle gi faen i de helvetes 5-meterne. Robin syntes Vegar var morsom og ba om mer stand-up. Men det var inntil Eikebrokk stod opp og stampet i gulvet. "Faen," sa han, og så var pausepraten over. Garderobekultur og fjellrype, og fjellrypa skulle til pers i dag også.
Og så la IL Tempo av gårde igjen. Satte innpå en skadeskutt Eikebrokk, stokket litt om på formasjonene slik at ingen visste hvor noen spilte lenger. Utenom at Hiller skulle heade, Vegar skulle takle, Robin skulle pole og resten skulle score. Og så gikk Vanvik opp til 3-0 og fjellrypa kaklet igjen. Det ble servert vaffel med både doble osteskiver, syltetøy og rømme på. Speakeren gikk amok i bua og skrek på seg fistel og Haugen-i-bua-stemme og publikummerne kjørte bygdefloke, tok bølgen og sang hjemmesnekrede hymner til ære for lagets spillere.
Og så ga IL Tempo endelig faen, avslutta prosjekt idiotisk slagplan og holdt kula på bakken. Og det skulle vise seg ikke å være dumt. Ironien i det er dog at reduseringen kom etter en dødball. Varselskuddet kom da Eikebrokk smurte ballen i tverra så det gikk et sukk gjennom publikum. Og fjellrypa spratt opp fra reiret sitt og kakla og bar seg. Dødballen ble løfta inn i feltet og Vidar Guttormsen ofret baller og pung og kriga ballen i mål.
Håp.
Og Vanvik fikk panikk. En tilsynelatende trygg ledelse virket med ett usikker. Nye tilskuere flokket seg om banen, det gikk nemlig rykter om gratis inngang etter pause. Ambulansehelikopteret letta fra naboplena og man merket stillheten, nervøsiteten. Det var nesten som om Melodi Grand-Prix-kvelden var her en uke for tidlig. Og bilene tutet og IL Tempo ga seg ikke med det.
For så ble det corner igjen, det vil si, det ble corner, for det var IL Tempos første i kampen. Og Robban K løfta på bakerste, hvor Joe Maduka-kompis Rønning markerte litt som Strindheim i Tippeligaen pleide å gjøre det, litt løst. Og Eikebrokk jukka ballen i mål fra 20 centi. Og så var det 2-3.
Tro.
Du slette tid. Kunne IL Tempo virkelig påføre Vanvik en dobbel whammy? For det var ikke mange dagene siden Vanvik ledet 1-0 til det gjenstod minutter, mot National, og greide å tape 1-2. Skulle de rote det borte igjen? De flyttet ned Tor Hogne Aarøy for å tette mellomrom, men han greide bare å dekke tomrom, i høyden. Vanvik viste seg å være dårlig på topografi, best på lengdegrader og altimeter. Men tunneler bygges jo på bakken og på Vanvik ble det etter hvert bygd mange tunneler. Og IL Tempo fikk frispark igjen. Og topografien lønnet igjen IL Tempo og fjellrypa ble vingeklipt og flådd. For Morten Grahl-Madsen kriget ballen i mål, 30 centi og sørget for 3-3. Og vi klemte han og kysset han, og Preller skal visstnok ha antastet Grahl på pungen i jubelscenene. Og Grahl skal ikke ha hatt noe imot det. Heller tvert imot. Og Vanvik kjørte folk i angrep og IL Tempo kunne kontro og Eikebrokk skjøt over fra 20. IL Tempo kunne vunnet, burde tapt, men vant ett poeng, mot et lag som skal få kjørt seg på Romolslia kunstgress på høsten. Med eller uten Joe Maduka.
Kjærlighet.
Og resten av garderobekulturen egner seg ikke på trykk.
Og fuck Thorsø, Solem, Nilsen, Guttormsen, Nielsen, Petter Dass og Nordlandstrompeten.
PS: 5-meter er ikke offside.
|
78' Mål 3-3 IL Tempo (Morten Grahl-Madsen. Etter dødball og stuss fra Vegar Olsen)
64'
Bytte IL Tempo Preller ut) 
58' Gult kort IL Tempo (Vidar Guttormsen. Litt på etterskudd kanskje?) 
Som ifølge sms ikke har råa til ferje engang og e så blakk at han ikke har te smør på kaka. Dessuten har han null selvtillit og null trening og har ikke minst mistet leggbeskytterne sine. Men han stilte opp likevel. Eksempel til etterfølgelse? Lagfølelse anyone? 
