 Han spankulerte rundt omkring som om han eide banen. Med det pomadiserte håret og den plommerøde tenåringshuden hadde han en holdning og utstråling som vanskelig kunne forstås som noe annet enn at her hadde vi å gjøre med den selvutnevnte kongen av Rissa. Hullet som først ble etterlatt av Gøran Sørloth på 80-tallet, som ble fylt av Svein Martin Engvik på 90-tallet og nå, av Kent H. Skalmerås, en midtsommernatts drøm, våte tenåringstruser og plakater på veggene.
Han hadde blitt bedt om å stille på benken. Som motivator, litt som David Beckham under VM. For selv om likhetene mellom Beckham og Skalmerås kan hende er ikke-eksisterende, endte begge opp med å være skadet da det gjaldt som mest. For Skalmerås lovte hattrick før kampen, men ble skadet på siste trening før årets happening på Langsand gras, hjemmekampen mot IL Tempo.
Med tårer i øynene kastet Skalmerås inn hånddkleet på pressekonferansen fredag kveld. Avisoverskriftene dagen etterpå lot selvfølgelig ikke sjansen gå fra seg til å boltre seg i sensasjonelle blokkbokstaver etter vanlig tabloid lest. Trener Fiske lot til ikke la seg å affisere av skadefraværet av sin største, og eneste, stjerne, foruten seg selv. Forsøkte å innbille journalister, spillere og fortvilte supportere om at Rissa er mer enn bare Skalmerås, et lag med bredde, unge talenter og et uforløst potensiale, uten at noen lot seg lure. Kan hende greide ikke Fiske engang å lure seg selv.
IL Tempo lurte de i alle fall ikke. Med Skalmerås satt ut av spill tok IL Tempo seieren på forskudd. Lett!
Rissa manglet Skalmerås. IL Tempo manglet bare Thorsø, Skretting, Hiller, Mjølhus, Aune, Iversen, Grahl-Madsen, Nielsen, Nielsen og Thyge Nielsen. Tilbake stod 11 mann, som vanlig har vært i bortekampene på Fosen denne sesongen. Man kan vanskelig annet enn å undres over spillernes prioriteringer. Noen er legitime, andre såklart ikke.
Med bare to forsvarsspillere tilgjengelige, var det alt annet enn sensasjonspreget at Guttormsen og Olsen tok plass i midtforsvaret med Preller og tyrker-Genc på backene. Portugiser-Coelho fortsatte som anker, med Eikebrokk og kule-Solem på indreløper. Pilotprosjektet Nilsen startet sin andre rake kamp, til tross for muskelproblemer, med peppertyrkeren Yavus og malteser-Falken, eller Haaken, på topp. Laget i seg selv var det ikke noe å si på, spørsmålstegnet stod etter spørsmålene om utholdenhet, utholdenhet og utholdenhet. Kunne IL Tempo holde 90 minutter?
Langsand gras, som kanskje er Norges mest uproporsjonale bane, med sine 150 lengdemeter og knappe 50 breddemeter, betinger en helt spesiell spillestil fra hjemmelaget. Stilen er sær, på grensen til ekstrem, og er kan hende grunnen til at banen og hjemmelaget er fryktet av mange bortelag.
IL Tempo la seg lavt, til tider på egen banehalvdel, i alle fall de gangene angrepstrioen husket på de taktiske føringene fra garderobe-talk'en. Rissa ga bort utallige kontringsmuligheter med sitt spekulative og ensformige angrepsmønster med innlegg fra venstre kant. IL Tempo utnyttet bakrommet med raske vinger og Haaken hadde allerede før det var gått 15 minutter rukket å blåse 3 enorme muligheter. Rissa var advart.
Bortelagets ledermål kom derimot mer ut av det blå. Eikebrokk slo den første av en hel rekke lave cornere. Ballen ble headet ut av Rissa-forsvaret før nedfallsfrukten ble plukket opp av Bruno Coelho i returrommet. Coelho slår tilbake til Eikebrokk som "crosser" ballen inn i feltet. Ballen fanges av vinden og blåser inn i krysset bak Rissa-keeperen. Vintage IL Tempo.
Middelmådige fotballspillere får det enkle til å se vanskelige ut. IL Tempo-spillere får det vanskelige til å se enkelt ut.
Rissa-spillet faller drastisk i kvalitet og IL Tempo eier kampen. Haaken jobber febrilsk for å rette opp de famøse missene og bortimot kler av høyrebacken foran tilreisende bortesupportere. Innsiden, yttersiden, Haaken får til alt han prøver på, det er nesten som i glansdagene fra forrige tiår. Det skal ende i straffespark, etter at han blir lagt i bakken på 7 meter. Haaken er ikke i tvil, han skal ta straffen selv og revansjere seg.
Det går som det må gå.
Tøffeltilslaget kan vanskelig ikke reddes av hvilken som helst keeper. Men returen kunne vel Haaken satt. Men heller ikke åpent mål fra 6 meter lykkes Haaken i å utnytte. Det blir corner for IL Tempo. Enda en.
Og det er tydeligvis etter corner IL Tempo skal gjøre det. For enda en lav corner fra Eikebrokk blir headet tilbake. Eikebrokk slår inn, Preller, Solem og Yavus kriger og får nesten avsluttet. Men ballen ruller IL Tempos vei, igjen til Coelho, som skyter, sleiver, til Solem på 6 meter. Solem banker ballen i mål med høyra og 2-0. IL Tempo cruiser og Rissa har foruten en redning på streken tidlig av Coelho, ikke kommet til en eneste kvalifisert avslutning. Det er topp mot bunn på Langsand gras. Og det vises godt, så langt...
IL Tempo gjør ingen bytter i pausen.
Naturlig nok.
Haaken surrer rundt for seg selv. Stiller seg selv eksistensielle og idrettsfilosofiske spørsmål han ikke er kompetent nok til å finne svaret på. Han søker pedagogisk tilflukt i klisjeen om at det kommer flere muligheter. Forkaster dem i sin egen fortvilelse. I sin egen personlige kamp mot forhistoriens siste 45 minutter er han dømt til å tape. Når han i tillegg pådrar seg brudd i finger og håndflate i 2. omgang føles det hele nok som en vendeta mot hans person.
Det eneste man kan gjøre når man ligger nede, er ifølge butleren til Bruce Wayne, å reise seg. IL Tempos Batman har ligget nede før, men har reist seg gang etter gang. Han gjør det nok igjen. Om enn noe stivere og mer knirkete i leddene enn på Tae-Kwon-Do-tida.
Det skulle Rissa også gjøre. Reise seg. Dessverre. For om 1. omgang var IL Tempo sin, var siste 45 den rake motsetning. Rissa gjorde bytter for å få enda flere bein til å beinfly. Og der hvor ungdommelig og naivt pågangsmot ikke var nok i 1. omgang, var det nettopp det som tok hjemmelaget inn i kampen igjen i andre. Det var på lange innkast det skulle skje.
Etter den 14. saltomortalen (og det 14. feilinnkastet) i kampen skulle de endelig få uttelling. Preller blir dyttet kraftig i ryggen når han skal avklare, men dommeren ser ingenting. Ballen daler ned på lengste. På 14 meter. En Rissa-spiller står umarkert og får lade. Ballen sniker seg inn ved lengste stolperot. Det er spenning igjen. Rissa får blod på tann. IL Tempo tenker: Det var dette som absolutt ikke skulle skje. Men IL Tempo gir bort for mange innkast og for mange dødballer. Tanken er tom. Batteriet er flatt og det finnes verken lader eller Duracell-kaniner å hive innpå.
Vilje er mye, men vilje er ikke alt. Vegar Olsen header i kryssfestet, ballen ruller og spretter på linja, men lirker seg utenfor stang nummer 2. Kampen kunne vært avgjort der.
Den ble det ikke.
For Rissa tømte ikke laget sitt helt enda. Sendte ikke for mange folk i angrep. Men stolte på at tilstrekkelig antall innkast, cornere og frispark skulle gi dem muligheten. De skulle belønnes. Enda et innkast, dagens lengste, treffer ryggen til Vidar Guttormsen på 3 meter, og stusser i mål. Olsen i buret var ikke lett å lure denne dagen heller, men kunne vanskelige bebreides.
Rissa gikk for seier, IL Tempo forsøkte å restituere strukturelt, men tomme kropper gir ofte tomme hoder og det ble kaotisk og hawaii-tendensiøst. Tilløp til gode kontringer ble rotet bort i fåfengte dribleserier på 50 meter, svake pasninger og dårlige innlegg. Et Morten Solem-skudd blir utrolig nok blokkert på 6 meter og Haaken løp i offside idet han først fikk en pasning i bakrom.
Rissa rusher igjen i angrep. Vegar Olsen pådrar seg dommerens vrede og får sitt andre gule. Rett i dusjen. Publikum buer og Olsen hytter med neven.
Rissa satser alt på seier. Med publikum og hele Return-albumet fra '92 i ryggen gyver de løs på IL Tempo-forsvaret. Olsen med en last ditch-tackle rett før han blir utvist, Koray med en sikringsjobb som kunne endt i straffe om ikke taklingen var perfekt, og til sist, Tor Martin Olsen sin reaksjonsredning på skuddet fra 12 meter.
IL Tempo får kampens siste mulighet, men kontringen 5 mot 4 renner ut i ingenting. Dommeren blåser for siste gang. Han hadde i og for seg blåst nok ganger denne kampen. Begge lag kan hende skuffet over bare ett poeng, av forskjellige årsaker, men i sum var det kanskje greit. At det endte 2-2.
Det er håp for Rissa. Selv uten Sørloth, Engvik og Skalmerås. For i kveld var ingen av dem på banen, og da er det kanskje like greit å begynne å lete etter den neste frelseren. Men om plassen skal berges, da trenger de nok en som kan gå på vannet og gjøre vann til vin. Og ikke en tequilahappy triggerråner, med solariumssvidd tenåringshud, pomadisert hår og blingbling i ørene som lover ting han ikke greier å holde...
IL Tempo har fortsatt ikke tapt borte siden september 2006.
|
Keeper som stiller til kamp uten keeper-hansker. Pønsker ut en plan før avspark om å snike til seg et par slitte hansker som ligger rett innenfor garderobedøra til hjemmelaget, men det hele ordner seg under ordnete forhold med en velrettet og sympatisk forespørsel om 90 minutters lån. Hanskene var ikke engang smørt inn med Zalo.
84' Rødt kort IL Tempo (Vegar Olsen. 2 gule kort)
84' Gult kort IL Tempo (Vegar Olsen. Surmuling)
74' Mål 2-2 Rissa (Selvmål av Vidar Guttormsen etter innkast) 
26' Straffe IL Tempo (Tor Haakon Bjørgum blir felt) 
